Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

LED ZEPPELIN ( 1968-1980 )

Av mange sett på som både verdens første og verdens største heavy-band. Med sin høylydte og innovative tolkning av episk blues fikk de raskt en stor tilhengerskare. Særlig oppmerksomhet fikk gitaristen Jimmy Page og vokalist Robert Plant, men heller ikke John Bonhams trommespill eller John Paul Jones' bass og tangentarbeid er glemt for ettertiden. Led Zeppelin beveger seg fra tung og elektrisk blues på de to første platene, via et mer folk-preget 3-album til det majestetiske tungrockalbumet "IV". Deres senere album viderefører den tunge rocken, med influenser både fra blues, prog og folk-influenser fra flere verdenshjørner.

Anbefalte album:

Led Zeppelin ( 1969 ) 10/10: Tung, bredbeint blues, sylskarp i kantene. Utgivelsen står fjellstøtt. Albumet låter friskt og tidløst, selv 40 år etter utgivelsen. Herlig ! Hele albumet er et sammenhengende høydepunkt, fra Good Times Bad Times og Babe I'm Gonna Leave You, via Dazed and Confused, til Communication Breakdown og How many More Times.

IV ( 1971 ) 10/10: Et av verdens viktigste tungrockalbum. Med låter som Battle of Evermore, Black Dog, Rock and Roll og Stairway to Heaven har dette albumet blitt selve symbolet på Led Zeppelins kvaliteter, fra den beinharde bluesen, via keltisk-inspirert folk-heavy til de episke, progressive stykkene og den kontante hardrocken. En udødelig klassiker !

Physical Grafitti ( 1975 ) 9/10: Led Zeppelin på høyden, teknisk, kreativt og musikalsk. Dobbeltalbum med mange høydepunkter, og noe fyllstoff. De har blitt proffe, og funnet sitt klare sound hvor blues og tungrock smelter sammen til en unik helhet. Med bl.a In My Time Of Dying, Trampled Under Foot og Kashmir.

 

DEEP PURPLE ( 1968-1976, gjenforent 1984- )

I mine øyne var Deep Purple i starten bare et av mange band som prøvde å finne en unik identitet i grenselandet mellom blues, pop og symfonisk musikk. Ganske raskt ble de såpass skarpe i kantene at vi betegner de som et tungrockband, og på deres tredje album kan vi snakke om at den klassiske formelen er funnet. To svært dyktige instrumentalister ( Ritchie Blackmore, gitar og John Lord, Hammond ) er sidestilt som solo og lead-instrumentalister. På samme måte som Jethro Tull gjorde tverrfløyta til et rock-instrument, kan vi snakke om at Deep Purple gjorde Hammond-orgelet til en naturlig ingrediens i ethvert småprogressivt tungrockband på 70-tallet. Rockens kanskje mest solide trommis noensinne, Ian Paice er selve grunnfjellet. Ved inngangen til 70-tallet er Ian Gillan vokalist, og Roger Glover bassist. Fra "In Rock" er Deep Purple et nyskapende og særdeles dyktig tungrockband som briljerer med svært kompetente musikere, nyskapende spillestil og et lydbilde som er så tett og presist at det selv i våre dager er vanskelig å peke på noe lignende. I 1973 går Gillan og Glover ut av bandet, og erstattes av David Coverdale og Glenn Hughes.

Anbefalte Album:

In Rock ( 1970 ) 10/10: I det side A sparker i gang med Speed King, er lista lagt for hvordan dette skulle komme til å låte de neste årene. Inneholder også deres all-time-power-ballad Child in Time. Av de mer ukjente kuttene er det særlig Bloodsucker og Living Wreck som huskes. Grisetøft !

Machine Head ( 1972 ) 10/10: Selveste Deep Purple-albumet. Inneholder deres mest kjente noensinne, den selvsagte Smoke on The Water. Andre kjendiser er Highway Star, Lazy og Space Truckin. Min personlige DP-favoritt, Pictures of Home, er også hentet fra dette monumentale albumet !

Burn ( 1974 ) 10/10: Ny vokalist og ny bassist/2nd vokalist gir et litt annet sound. Det låter friskt, litt mer i retning heavy-soul, og litt mer "moderne" enn med MKII-besetningen. Et av de aller, aller fineste rock-albumene fra midt 70-tall. Høydepunkter: Burn, Sail Away, You Fool No One og Mistreated.

BLACK SABBATH ( 1969 - )

Opphav til all jævelskap og okkultisme i Rock'n'Roll. Om ikke helt sant, så er vi alle fall inne på noe... Musikalsk er de mørke, seige og primitive i forhold til det meste av sine samtidige. Tony Iommis blytunge riff, Geezer Butlers lekende, vandrende bassganger med forvrengt lyd, og Bill Wards intense hamring på trommene dannet et perfekt underlag for Ozzy Osbournes uskolerte, lett klagende dommedagsvokal. Black Sabbath er direkte inspirasjonskilde til det meste av mørk, dyster og okkultinspirert tungrock som har kommet senere. Et band det er umulig å komme utenom, og et band det er lett å like !

Anbefalte Album:

Black Sabbath ( 1970 ) 10/10: Helt enestående i all sin skitne prakt. Fortsatt et av 70-tallets mest legendariske album, og et pionerpriosjekt innen tungrock, ja kanskje verdens viktigste tungrockalbum noensinne ( ved siden av Motorheads Overkill ). Ingen ting hadde vært spilt så tungt før Black Sabbaths debutalbum strømmet ut av høytalerne i 1970. I tillegg til det udødelige tittelkuttet, er bl.a The Wizard og N.I.B blytunge klassikere fra dette albumet.

Paranoid ( 1970 ) 10/10: Oppfølgeren viser om mulig til enda sterkere låtmateriale. Iommi har videreutviklet teften for udødelige gitarriff, og her serveres godbiter som bl.a Warpigs, Paranoid og Iron Man. En sterk klassiker med noen av rockhistoriens mest elskede låter !

Sabbath Bloody Sabbath ( 1973 ) 9/10: De har finpusset litt på soundet, og spiller nå på flere nyanser. Det må de også gjøre, siden overraskelsesmomentet ikke er like sterkt lenger. Black Sabbath viser seg som stadig sterkere håndverkere i låtskrivingen, og det er dette de nå scorer høyest på. Riff, arrangementer og de musikalske prestasjonene er i elitedivisjon, og låter som tittelkuttet og Killing Yourself to Live er på mang en topp-10 over Sabbaths beste låter.

URIAH HEEP ( 1969- )

Man kan nok diskutere hvorvidt Uriah Heep hører med i det gode selskap eller ikke. Selv om de har levd i skyggen av Deep Purple hele sitt liv, har de såpass mange sterke album og såpass mange fans, at jeg finner det naturlig å innlemme de som den fjerde av de fire store. Besetningen og instrumenteringen er Lik Deep Purple. Det låter likevel litt annerledes. Instrumentalistene har litt andre ferdigheter, og det låter litt enklere enn Deep Purple. Hammond-fører Ken Hensley brukte mye overdrive på orgelet ( mer enn John Lord ), og dette har blitt en del av deres lydbilde. Han var også en habil slide-spiller ( gitar ), som tilfører noe annet enn hos Purple. Uriah Heep har også litt mer schizofren variasjon i stoffet, jeg kan godt styre meg for de happy rock'n'rollerne deres , men synes de låter helt på høyden med de tøffere heavyrockerne , balladene, og de store, episke prog-rockerne.

Anbefalte Album:

Look at yourself ( 1971 ) 8/10: Et solid tunrockalbum ! Tittellåten er en suggerende, tung og fornøyelig flott hardrockklassiker som viser den tyngre siden av Heep på en førsteklasses måte. Høydepunktet er likevel den 10 minutter lange July Morning, et episk og dynamisk kraftstykke på Nivå med DP's Child in Time.

Demons & Wizards ( 1972 ) 8/10: Det første av to ganske så majestetiske album Uriah Heep ga ut i 1972. Her finner du bandets aller tøffeste låt noensinne, den udødelige Easy Livin' som sammen med July Morning fra Look at yourself er min evige Heep-favoritt.... Den seige Rainbow Demon er en annen favoritt, selv om tittelen er nok til at forståsegpåere fordømmer og latterliggjør hele den Roger-Dean illustrerte 70-tallsrocken....

The Magician's Birthday ( 1972 ) 8/10:  Oppfølgeren er omtrent jevngod, og disse to albumene blir ofte sett på som en helhet.Tittelkuttet er blant det mest progressive bandet ga ut, mens den vakre Sunrise gir respekt i powerballad-sjangeren. Echoes in the Dark er en nydelig liten perle, mens Blind Eye er et stykke klassisk tungrock som ligger tett opp til storebrødrene i Deep Purple.

 

'