Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Alice Cooper kjøpeguide

Av Morten O. Reiten

For over 20 år siden var Alice Cooper en av de artistene som for alvor tente min interesse for Rock'n'Roll. Jeg husker jeg en førjulskveld i 1987 stod i en av stedets platebutikker og bladde i kassetter. Etter hvert kom en kamerat, som plukket opp en sak med et uforglemmelig cover, en brølende knyttneve. Et søskenbarn hadde spilt denne for ham, og han mente det låt tøft. Jeg tok kassetten med bort til disken, og ba gutta bak om å få høre. Allerede etter første låt på Raise Your Fist And Yell var jeg frelst, dette var tøffere enn det meste annet en 12 år gammel gutt hadde hørt av popmusikk !

Godt fornøyd!
Artikkelforfatteren straks etter Alice Cooper-konsert i Oslo Spektrum i 2004. Siden 1987 har jeg samlet Alice Cooper med litt varierende intensitet. I dag er samlingen kun begrenset til LP-er. Alice Cooper er faktisk eneste band/artist jeg kjøper relativt ubegrenset av, ulike pressinger/utgaver står side om side i mine platehyller. De fleste andre album i samlingen må jeg av plasshensyn prøve å begrense til en utgave.

 






Jeg setter her opp en uformell kjøpeguide inn i Alice Coopers spennende verden. Etter over 40 år som plateartist og et tjuetalls studioalbum, er det en omfattende oppgave å skulle pløye seg gjennom LP-bunken til Cooper. Fra søkende avantgarderock og vindskeiv psykedelia på tampen av 60-tallet, via 70-tallets glansdager som ledende innen horror-Rock, og frem til 80-tallets revitaliserte Heavy Metal-artist. Ved siden av en kort omtale, er relevante opplysninger om LP-utgivelsen og en ca-verdi basert på pene eksemplarer i EX/EX stand. Utgivelser frem til ca 75 er basert på amerikanske pressinger.

Over: Vil du være med meg hjem og se på Alice Cooper-samlingen min? Her et utvalg fra mine platehyller.

Pretties for you ( 1969 ) 7/10
Debuten er for mange et ukjent album. Har tidvis vært vanskelig å få tak på, både på Lp og CD. Vi snakker en smeltedigel av glam, heavy og psykedelisk pop. Ganske sjarmerende, og en del sterke låter, som i f.eks "Levity ball", som godt kunne vært en klassiker i Coopers Live-set. Alice Cooper hadde akkurat signet hos Zappa's Straight Records, og dette er et aldri så lite mesterverk i Zappas ånd. Snålt, morsomt, fargerikt og litt farlig. Ligger milevis fra det mange forbinder med Alice Cooper, men albumet bør sjekkes ut av både fans og de som generelt interesserer seg for alternativ 60-tallsrock.
For samlere: 1.utgaven har utbrettcover og gul Straigt-label. Denne er mildt sagt sjelden, beregn 1500-2000 for en pen US-utgave. 1970-pressingen med rosa label er rimeligere, 6-900 kr. WB-pressinger får du for 2 til 4 hundrelapper, avhengig av om det er grønn eller Burbank label. 





Easy Action ( 1970 ) 6/10
Etter min mening et lite skritt tilbake. Mer kaos, mindre struktur. Zappa-fans kan sikkert synes dette låter kult, men kaos på denne måten har aldri vært Alice Coopers sterke side. Joda, det låter tidsriktig US-garasje, og mye av det er tøft. Det er flere sterke låter på albumet, og tilløp til sterke melodilinjer som i Mr. & Misdemeanor og Shoe salesman. Noe av grunnen til at jeg rangerer dette albumet såvidt bak debuten, er det store og uforløste potensialet. Med strengere produsentføringer kunne dette vært en klassiker av de store. Vi ser også de første store stegene i retning av horror, død og grøss. Låttitler som Return of the spiders og Lie down and die, goodbye blir et spennende forvarsel om det som skal komme.....
For samlere: Førsteutgaven har utbrettcover og rosa Straight-label. Originale US Straight-pressinger bør være gode for 600 kr, men Goldmine differensierer mellom sort og hvit skrift på cover. WB-utgaver er nok ikke veldig verdifulle, beregn drøyt 200 for de eldste, deretter synker verdien.



Love it to death ( 1971 ) 10/10
Coopers gjennombrudd, og for et album ! Her har noen og enhver gjennomgått en extreme makeover. Det er stramt, velprodusert og låtene sitter som et skudd. Bandet fremstår som langt bedre musikere enn på de to første albumene, og Alice synger vesentlig bedre. Lyden er upåklagelig, og albumet spenner fra klassiske rock'n'roll-høydare som I'm eighteen, Caught in a dream og Long way to go, til de dramatiske og teatralske Black juju og Ballad of dwight fry. Dette er alle sjokk-rockeres mor, og Turbongers far. Et av 70-tallets viktigste album innen tungrock, og en klassiker du aldrti blir lei av.
For samlere: På Førsteutgaven kan du på coveret se Alice Coopers tommel ut gjennom kappen. Dette ble ganske raskt retusjert, da det så ut som en helt annen kroppsdel...  Originaler finnes på rosa Straight til ca samme pris som forgjengeren. WB-utgaver til 200-300 for de ulike '71-pressingene. Disse finnes i 4 ulike utgaver med små forskjeller i coveret. 




Killer ( 1971 ) 10/10
Min klare favoritt av Cooper-skivene. Det er en håndfull knall-låter av stort klassikerformat her, og særlig de spreke rockerne Under my wheels, Be my lover og Desperado bør være kjent for de fleste. Jeg får fortsatt frysninger når jeg hører hvor bra det låter ! Det er dynamisk, tight og utrolig selvsikkert. På Killer rendyrker bandet de dramatiske eposene, med klassikeren Dead Babies, og de når sitt absolutte kunstneriske høydepunkt i Halo of Flies. Dette er progressivt, storslått, dramatisk og mektig. Albumet er også det endelige beviset på de musikalske kvalitetene bandet hadde. Michael Bruce som stødig og kreativ kompgitarist, Glenn Buxton som rebellen på sologitar med en klassisk lyd mange har tatt etter. Neal Smith som alltid skulle ha en tromme mer enn Keith Moon, med blekksprutarmer og et driv som var unikt, og bandets aller, aller største musikalske talent: Denis Dunaway på bass.
For samlere: Førsteutgaven ble levert med en kalender i 12X24" størrelse, som viser Alice Cooper i galgen. Fett.. Originaler på WB med kalender er verdt rundt 400 kr. Senere utgaver uten kalender +/- en hundrelapp.





Schools Out ( 1972 ) 8/10
Dette var nok Alice Coopers endelige gjennombrudd ut til de store massene. Albumet er en vanvittig blanding av heavyrock, 50-tallsflørting, jazzimpulser, crooner-forsøk, storbandmusikk og generell galskap.I forhold til de to foregående albumene spriker dette i alle retninger. Likevel har produsentene klart å binde det hele sammen på en finurlig måte. Bortsett fra tittel-låta, er det ikke så mange låter fra Schools out som har vært å finne på live-lista til Alice Cooper. Overraskende nok spilte han faktisk Gutter Cat Vs the Jets i Oslo Spektrum i 2004. Albumet låter veldig amerikansk, men på en morsom og bisarr stemningsfull måte. Dette er nok ei plate du må ta i mot uten fordommer, og den vokser ved flere gjennomlyttinger. Vi ville ikke vært foruten !
For samlere: Førsteutgaven har cover som åpnes som en skolepult. Rundt selve vinylen lå en papirtruse. Disse kom i tre ulike farger, hvitt rosa og blått. Mange mener den blå er den mest sjeldne....  Med papirtrusen bør du forvente å gi en femhundrelapp eller deromkring. Originaler uten truse kanskje 150 for en US. Senere pressinger: Under hundrelappen.





Billion Dollar Babies ( 1973 ) 9/10
Dette er manges Cooper-favoritt ! Galskapen fortsetter, mye glam og heavy, og blodet renner i strie strømmer fra et smil om munnen... Det er tett mellom de store klassikerne, Hello Hooray, Elected, No more mr nice guy og Billion Dollar Babies. Alle stammer fra denne skrekkens lommebok i gr�nn slangeskinnimitasjon... Albumet er utvilsomt lettere tilkgjengelig enn Schools out, noen vil kanskje kalle det litt på kanten kommersielt. Kommersielt eller ikke, kontroversielt er det ogsïå Ta for eksempel I love the dead, med sin makabre tekst og nesten pinlig perverse stønning mot slutten av låta... Det er laget for å sjokkere, pirre og begeistre et ungt ( og mannlig ? ) publikum, på samme måte som det Kiss ble verdensmestere i etter hvert...
For samlere: Den feteste av Cooper-skivene i innpakning, ja til og med en av rockens aller feteste cover. Hør bare her: strukturert utbrettcover, originalt innercover, en bunke samlerkort og en gedigen dollarseddel. Uslåelig ! Komplette originaler er verdt 3-400 kr i strøken stand.





Muscle of Love ( 1974 ) 9/10
Jeg elsker dette albumet ! Det er så utrolig storslått, det brutale er pakket inn så vakkert, så majestetisk.  Dette er blant det mest unike Alice Cooper har gjort, og det er også noe av det sprekeste og mest fargerike rent musikalsk. På mange måter tar han opp igjen tråden fra Schools out, men resultatet er enda friskere og bedre. Cooper balanserer mellom stilsikre og kraftfulle rocklåter ( Big Apple Dreamin, Never been sold before, woman machine), enda fyldigere og mer massive enn hva vi er vant til, og sterke impulser fra kabaret, storband og filmmusikk. Det er Hollywood, det er glamour, humor, røverhistorier og selvsagt en liten dose skrekk. Høydepunktet  finner vi kanskje på Crazy little child  som er mafia, kruttrøyk og en aldri så liten klarinettsolo !  For samlere: Originalen kom i tykk pappkartong. Disse legges av og til billige ut på ebay fordi coveret er fuktskadet. Fuktskaden er imidlertid trykt på kartongen... Pass på at originalt innercover og vedlegg er på plass ! Komplette US-utgaver får du for rundt tre hundrelapper i god stand.






Greatest Hits ( 1974 ) 8/10
I utgangspunktet er ikke denne veldig interessant.. Den forteller lite om de stemninger og helheter som finnes på albumene, og mange av mine favoritter er ikke med. Sikkert fordi de er for lange eller for komplekse. Vel, vel. Låtmaterialet på Greatest Hits er jo like fullt en hitparade av dimensjoner, og som soundtrack til et fett Rock'n'Roll -Party for slemme gutter, er den uslåelig sammen med Kiss' Alive og The Who's Live at Leeds. Den markerer også slutten på det klassise bandet "Alice Cooper", fra nå av var Cooper-navnet kun knyttet til vokalisten Vincent Furnier. De fire øvrige bandmedlemmene har vi ikke hørt mye til. (med unntak av et album under bandnavnet Billion Dollar Babies). Buxton døde for en del år siden, Michael Bruce har skrevet bok om tiden med AC. Neal Smith og Dunway spiller fortsatt sammen av og til, ta turen innom Neal's hjemmeside ! Han er utrolig ( Rock'n'Roll eiendomsmegler...)For samlere: Du samler vel ikke på Best-of-plater...? Ingen spesiell verdi på denne, kanskje en hundrelapp.






Welcome to my nightmare ( 1975 ) 10/10
Ved siden av Billion Dollar Babies er nok dette det mest kjente og respekterte Cooper-albumet hos den generelt musikkinteresserte. Alice Cooper var med et blitt et rent soloprosjekt, og backingband ble stablet på beina. Dette var studiomusikere og rester fra Lou Reeds bedrifter. Mye er forandret i forhold til tidligere album. Det er lagt enda større vekt på melodilinjer, nesten pop-aktig i tankegangen. Stemningene er utrolig presise, og albumet har en nydelig, teatralsk helhet. Det er dunkelt, gyselig og Alice vet å trykke på akkurat de riktige knappene for å få oss til å gjennopleve barndommens redsler, det være seg mørket, edderkopper, kirkegårder eller monsteret under senga....  Jeg savner stadig gjengen fra det gamle bandet, men ikke når jeg hører Welcome to my nightmare. Dette albumet kunne ikke vært laget uten hjelp fra helt andre miljøer. Klassiker !
For samlere: Originalt utgitt på selskap ved navn Anchor. Har ikke hørt om mye annet de ga ut... Pene originaler 100 kr ++







Goes to hell ( 1976 ) 5/10
Her begynner nedturen. Et stadig økende alkoholmisbruk, en idekonto som tømmes, og en artist i villrede.Den følger forsåvidt opp Welcome to my nightmare, men er plattere og mer pop-preget. Det er langt fra så teatralsk, selv om noen spede forsøk finnes. Mye er umiskjennelig Cooper, og albumet berger seg greit på det. Det er en liten håndfull gode låter her, som berger albumet. Resten av materialet er heller tvilsomt. Tittelkuttet er en tøff og fengende klassiker verdt albumet alene, og balladen I never cry er i samme gate som Only women bleed fra forgjengeren. Resten av stoffet på plata er jevnt i nedre middelsjikt, ikke veldig spennende. Det spriker fra den nesten pinlig funky Let's dance, via den ganske stillestående I'm the Coolest og tl den danseband-aktige Give the kid a break....Litt av hvert her, som du skjønner...Beste kutt: Go to hell og Wish you were here.
For samlere: Denne kom med originalt innercover med rød tekst på hvit bakgrunn. Originaler til en hundrelapp i god stand.





Lace and whiskey ( 1976 ) 6/10
Åpningskuttet Its hot tonight er en ganske frisk rocker, og bandet låter ganske kult. Tittellåta Lace and whiskey er en orkestrert og ganske catchy sak, som bringer tankene tilbake til Muscle of love-albumet fra '74. Road Rats er mer Rock'n'Roll, og jeg må si at jeg er overrasket over hvor rocka dette albumet faktisk fremstår når jeg nå spiller gjennom det. Det har aldri vært min favoritt, men fortjener rettferdig omtale.... Det er ganske streit og rett fram, mindre mystisk enn de to tidligere platene, men innehar mange gode låter, fete riff og småtøffe partier. En del låter fra albumet går rett i glemmeboka, mens andre har blitt klassikere, som den flotte balladen you and me...A-siden er temmelig bra, mens kvaliteten synker utover B-siden.  For samlere: Platen har et vedlegg i tynn kartong, med innspillingsinfo på ene siden og et morsomt foto på den andre....  Verdi ca en hundrelapp i strøken stand.







The Alice Cooper Show ( 1977 ) 6/10
Det skal ikke all verden til for å glede en stakkars Cooper-fan etter Goes to Hell og Lace and Whiskey. På livealbumet er det i alle fall låtmateriale så det holder i massevis ! Utvalget er ikke særlig overraskende, altså mange klassikere her. Alice synger ikke helt 100%, lyden er ikke helt på topp, og bandet skurrrer litt. '77 var nok ikke akkurat noe toppår for Alice Cooper, og dette er ikke et livealbum som folk kommer til å nevne når det snakkes om de klassiske konsertplatene. Likevel er det et allright dokument over hvordan Alice Cooper låt live, men du verden hvor jeg savner herrene Buxton, Bruce, Dunaway og Smith ! Kjøp for all del den doble luxus-utgaven av Billion Dollar Babies på CD, hvor Disc to inneholder en konsert fra '73 som får 10 av 10 mulige på min karakterskala! Dette er eneste offisielle livealbum med det originale AC-band, og det låter vesentlig kulere enn AC Show fra '77 !  Verdi rundt hundrelappen med originalt innercover på plass.








From the inside ( 1978 ) 6/10
Et album som tross alt står seg ganske bra i Cooper-katalogen. Bernie Taupin (kjent fra samarbeidet med Elton John) er hentet inn som støttespiller, og det høres ! From the inside er ikke akkurat noe mesterverk innen tungrocken, men et rimelig bra poprock-album fra andre halvdel av 70-tallet. Toto-gitarist Steve Lukather er hyret inn på gitar, og her er det for oss ukjente vokalharmonier, slap-bass og andre obskure elementer. Albumet er et konseptalbum nært knyttet til Coopers alkohomisbruk, også relatert til temaer som mentalsykehus, tvangsbehandling og andre ting man ikke snakker høyt om. Coveret er igjen en viktig del av helheten, med sine fantasifulle utbretter. Den store forskjellen fra Goes to Hell og Lace and Whiskey er at dette musikalsk sett låter betryggende optimistisk og energisk, litt på samme måte som Constrictor fra '86. I 1978 var det derimot falsk alarm, for Cooper fikk ingen gode oppf�lgere til dette albumet. For samlere: Coveret har utbrett i lange baner, dette er et "klassisk" cooper-mesterverk. Innercoveret må også være på plass! Verdi 120-150 kr i pen stand.






 


Flush the Fashion ( 1980 ) 2/10
Flush the album..... Dette er ikke rare greiene. Eller kanskje er det akkurat rart det er.... Synthpop, glam-pop og en passe kjip blanding av uttrykk fra en artist som nesten virker desperat i sitt forsøk på å låte moderne. Ta de dårligste låtene fra Cooper-perioden 75-80, gi de til en wannabe trendy produsent med øre for Human League, og du får noe som låter som Flush the Fashion. Det er obskurt og til å begynne med litt artig, men også temmelig pinlig. En låt av dette hadde vært OK, men ikke et helt album. Midtveis i albumet dreier det mot lettpunk og nyveiv, uten at det gjør saken noe bedre. Dette er i sannhetens navn en av de 25 dårligste platene jeg har i min samling ! Lyspunktet på albumet er Pain, som ikke er helt på jordet, og peker fremover mot sent 80-talls Cooper. Resten er jaggu meg temmelig tynt, liker du dette tror jeg vi har lite annet å snakke om. Til dere som lurer på hvordan det er med sjokkrock-faktoren...? Pelle Parafins Bøljeband er både langt tøffere og skumlere enn dette! Til samlere: Prut på prisen! Dette er kjøpers marked ! Verdi: En femtilapp eller der omkring.
 





Special forces ( 1981 ) 3/10
Et rimelig uinteressant album fra en artist de fleste har avskrevet. Postpunk, lett-HM og sjokksynth fra en ganske ubetydelig og ufarlig artist i alle sjangere. Tilløp til gode melodilinjer og småtøft spill på gitar og synth er likevel ikke nok til å hale i land et brukbart album. Verdi 50-60 kr.


 

 


 


 

Zipper cathces skin ( 1982 ) 3/10
Kanskje det rareste av alle AC-album, og absolutt et av de dårligste. Her er det overhodet ikke styring på hverken låtskriving, produksjon eller fremføring. Flatt, ufokusert og tidvis temmelig far out. Det finnes tilløp her til interessante ting, men riktig bra blir det aldri. PS: Det låter rart fordi det er så overraskende glatt, lite engasjert og uspennende. Det er rart i AC-sammenheng... Verdi 50-60 kr.











 

Da Da ( 1983 ) 6/10
Da Da er en favoritt blant mange Cooper-fans og temmelig enestående i 80-tallskatalogen. Alice vender tilbake til Welcome to my Nightmare-era, og lager et uhyggelig, melodiøst og gjennomført album som tidvis lener seg mot pop-tradisjonen fra From The Inside. Tittelkuttet er en creepy klassiker, mens Enough Enough er en allright softrocker. Bob Ezrin og Dick Wagner styrer det musikalske, med temmelig godt resultat. Former Lee Warmer er en Steven-lignende spøkelsesballade som treffer midt mellom øynene. Ikke alt på albumet er like bra, vi får stadig påminnelser om at Alice har tre håpløse album på rekke og rad før denne. Likevel er lyspunktene såpass kraftige at de hever albumet til over gjennomsnittet. Scarlet And Sheba er med sin snirklende araber-synth et annet godt øyeblikk. Fresh Blood høres mest ut som en Dire Straits-låt, fiffig og ganske overraskende! Pass The Gun Around avslutter albumet er en Beatles-aktig sak, godt orkestrert og bra gjennomført, en godt bevart hemmelighet som ble det siste vi hørte fra Alice Cooper på tre år. Verdi: Under hundrelappen.


 





Constrictor ( 1986 ) 5/10
Omtalt som comeback-albumet etter flere år uten platekontrakt og med liten musikalsk aktivitet. Klassisk amerikansk midt 80-tallsheavy, med den lett oppblåste gitaristen Kane Roberts som sin viktigste våpendrager. Litt for soft til at jeg kicker på dette, men kvaliteten er (i sin sjanger) absolutt av det bedre. Albumet ble definitivt viktig for Coopers karriere, men er slett ikke essensielt for andre enn dedikerte Cooper eller 80-tallssamlere. Verdi: 80-100 kr.













Raise your fist and yell ( 1987 ) 8/10
Her snakker vi! Råere, mer oppfinnsom og i fremste rekke når kampen om årets feteste HM-skive skulle avgjøres (og 87 var et bra år!) Åpningskuttet Freedom setter en hederlig standard, dette er FM-rock av det absolutt hardeste slaget, melodiøst, passe pompøst og med en real feelgood-stemning på rockerne, og en akkurat passe creepy touch på de roligere sakene, slik som den fantastiske Gail. Ved siden av Da Da er dette den eneste 80-talsutgivelsen som kan regnes som kunstnerisk viktig i fra AC's hånd. Verdi: 70-90 kr.





 








Trash ( 1989 ) 6/10
I dag oppdaget jeg at min originale Trash som jeg egenhendig kjøpte i '89 hadde en stygg bulk i vinylen, og ikke lot seg avspille Jeg har ingen idè om når det kan ha skjedd, men har liten tro på at det har oppstått de siste ti årene. Det sier litt om hvor lite jeg har spilt albumet. Låtmessig kanskje det mest fullkomne siden Billion Dollar Babies, men den musikalske retningen var såpass endret at jeg knapt nok har hørt på skiva siden 1990. Fullt av hits og singelsuksesser, men ingenting å bruke mye tid på her. Vanskelig å skulle gi karakter da det som kommersielt pop-heavy er fullkomment, men som rock-utgivelse med substans en lettvekter og parentes. Beste kutt er den glemte Spark In The Dark, som faktisk låter temmelig fett, allsangvennlig powerheavy. Verdi: 50 kr.


 







Hey Stoopid (1991) 4/10
Her sluttet jeg å kjøpe Alice cooper, min kopi havnet først i hus ti år etter sin utgivelse. Jeg var lenge i tvil om jeg skulle gidde å kjøpe de nyeste utgivelsene, og særlig denne. Fortsetter der Trash slapp, men lider av at ingenting er nytt, og at det sterkeste kruttet ble brent av to år tidligere. Verdi: 50 kr

 

 

 

 


 


The Last Temptation (1994) 7/10
Cooper hadde her en god ide med konseptalbumet som skulle dreie seg om Steven, først kjent fra Welcome to my Nightmare.  Høydepunktene finnes absolutt, Lost in America funker bra, den. Ved gjennomhøring slår det meg likevel at det er mye her som har potensiale bare man gir det litt tid, både av detaljer og mer helhetlige saker. Tror jaggu jeg skal snurre 94-albumet noen ganger i kommende uke, kanskje er det ting her jeg ikke har gitt en fair nok sjanse..? For samlere: Pass på å lete opp eksemplaret med den originale tegneserien fra Marvel og innercover med tegneserie på. Har blitt vrien å finne komplett, 3-4 hundrelapper går fort med. Dette var jo først og fremst et CD-produkt, vi er i 1994...











Brutal Planet (2000)
Vurdering kommer senere! (Mye senere... Har ikke sett denne på vinyl)


 

 

 

 

 

 





 

Dragontown (2001)  Vurdering kommer senere! (Mye senere... Har ikke sett denne på vinyl)

 

 

 

 

 






The Eyes of Alice Cooper (2003) 8/10
Overraskende vitalt album, som frigjør seg fra den pompøse HM-grøfta Cooper mer eller mindre hadde fulgt siden Constrictor. Her gjør han et byks inn i garasjen, og nikker vennskapelig i retning av MC-5 og 35 års historikk med garasjerock, punk og hardrock. Sterkt album som er det klart beste Alice Cooper har utgitt på 15 år. Det er tett, tøft og rett i trynet, uavhengig av hva man ellers måtte mene om artisten Alice Cooper. What Do You Want From Me er en rocka åpning. Between High School and Old School er catchy amerikansk ny-punk i stilen. Man of the Year følger denne stien, skulle tro det var Green Day som hadde risset vinylen her. Bye Bye Baby er reinspikka Rock'n'Roll, faktisk såpass retro i stilen at vi tenker tilbake til Coopers glansdager på det tidlige 70-tall. Et solid Cooper-album som varmt anbefales! Verdi 150-200 kr.

 

 


 

Dirty Diamonds (2005) Vurdering kommer senere! (Mye senere... Har ikke sett denne på vinyl)

 

 

 

 

 

 


 

 

Along Came A Spider (2007) 7/10
Les vår anmeldelse her

 

'