Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Arabs in Aspic - Strange Frame of Mind (Pancromatic Records 2010) 8/10

Format: Vinyl, 186 gram
Cover: Utbrett
Innercover: Hvitt

Oppsiktsvekkende solid! Kort oppsummert er dette riktig konklusjon på Arabs in Aspics nye skive Strange Frame of Mind. Bandet har eksistert siden tidlig på 2000-tallet, og for noen vil det ringe en assosierende bjelle når jeg påminner at skihopper Tommy Ingebrigtsen i mange år var bandets gitarist. Jeg hadde bare så vidt hørt noe av bandets tidligere produksjoner, og ble rimelig tatt på senga av årets LP. Ingebrigtsen er nå ute av bandet, og det er fire modne mannfolk som nå har gitt ut et muskuløst og voksent album rimelig fritt for barnesykdommer og annet rask. Dette låter grasiøst og tøft, albumet glir elegant inn i min platesamling ved siden av britiske og europeiske legender nesten 40 år tilbake i tid.

Det virker nesten som om Arabs in Aspic har laget et bestillingsverk tuftet på min egen oppskriftsbok innen god 70-tallsinspirert rock. Man trenger ikke skjule at man synes 70-tallet låt fetest. Dette har Arabs In Aspic langt på vei rendyrket. Anslaget med The Flying Norseman åpner i et melodiøst King Crimson-landskap med mellotronaktige strykere, før låta rockes opp med et rocka riff og tydelig Hammond. Kjappe brudd fortsatt i King Crimson-stil, og en melodiøs vokal som henter like mye fra noen av våre egne 70-tallsband som fra de engelske. Det er interessant å høre hvordan bandet kombinerer den erketypiske 70-tallslyden i instrumenteringen med en noe mer nyansert vokal. Det er mye bruk av flerestemte harmonier, men likevel bevarer de et umiddelbart og veldig tilgjengelig uttrykk. Den direkte måten å synge på gjør forhåpentligvis at bandet kan nå enda bredere enn hos dedikerte 70-tallsfans. Bandet er ikke redd for å benytte verken gode, nesten pop-aktige melodilinjer og tunge, tøffe gitarriff. Her skiller Arabs in Aspic seg fra mange andre nyere prog-band som i mine ører kan låte veldig bra, men for den jevne mann i gata blir for komplisert eller innadvendt.

Dive Into My Eyes er temperert og balansert, som lader opp til den knalltøffe Mørket. Her beveger bandet seg fra å synge på engelsk til vårt eget morsmål. Et massivt, forvrengt Hammondorgel står bak åpningsriffet, i beste Deep Purple-stil. Det gynger tungt av gårde, og vi skjønner også at Black Sabbath står høyt i kurs. Vokalen snirkler seg av gårde, et sted mellom den monumentale førsteskiva til Høst, og kanskje verdens bese Black Sabbath-rip-off’ere, våre egne Black Debbath. Bandet spiller uforskammet bra, og både gitarist Jostein Smeby og Keyboardist Stig Arve Jørgensen har plukket opp de fleste essensielle triksene fra 70-tallets dype skattekister. Her berømmer vi stil og eleganse, egenart og nyskapning settes til side. Det vil likevel forundre meg mye om en låt som Mørket kan forbigås i stillhet av de litt mer polerte (og større) mediekanalene, all den tid band som Skambankt, Nullskattesnylterne og Kvelertak gis tung rotasjon. Dette er en låt med godt radio-potensiale!

Fall til Marken følger fint opp, og jeg fascineres fortsatt av denne finurlige måten å kombinere hardrockens tyngde med popmusikkens tilgjengelighet, alt drapert i storslåtte, progressive tepper som lukter både sterkt av Genesis og King Crimson. En sjelden gang treffer vi på band som appellerer til lyttere i begge endene av dedikasjons-skalaen. Arabs in Aspic er et slikt band, og jeg ser frem til å høre de live i Bodø om en ukes tid. Jeg tror det kan bli veldig tøft!

B-sidens åpningskutt TV er albumets klart mest tilgjengelige, men den flyter kanskje litt for lett for mine ører. Riffet er likevel tøft, og teksten likeså, full av finurligheter.  Den relativt rene hardrockeren Have You Ever Seen The Rain, Part 2, kan være en høydare live, og funker helt greit på plate også. Mye lyd, og fet tyngde fra Nyhus/Paulsen i rytmeseksjonen. Prog-huene får påfyll i Arabide, men her låter bandet kanskje litt vel tungsindige, på samme måte som vi Husker Popol Ace’s Stolen From Time. Arabs In Aspic har verken ingen Peter Gabriel eller Jahn Teigen å toppe låten med, og det går litt trått i første del. Halvveis i låten slår orgelet inn for fullt, og det kommer seg. Fortsatt skorter det litt på det vokale, men det funker helt greit. Det er ikke svakt, men de har vist tidligere i Strange Frame of Mind at de kan enda bedre.

Albumet er spilt inn i Studio Studio Nyhagen på Toten, med god hjelp av Ronni LeTekrø på produsentsiden. Lyden er luftig, og vinylpressingen låter veldig fint. Uten at det trenger å bety all verden, er dette et av de beste prog-albumet som er utgitt av et norsk band på opp i mot ti år. I alle fall om du deler samme innfallsvinkel som meg, hvor tøffe riff, gode melodilinjer, rikelig med tyngde og utstrakt bruk av Hammond får ekstrapoeng. Trønderne er gode på tøff rock, og sørger sammen med bl.a. Antidepressive Delivery for at den heavyprogressive delen av rørsla ikke dør ut med det første.

 

'