Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

The Black Angels

Av og til smeller det noe så inn i granskauen. Av ting en over hodet ikke er forberedt på. I så måte er musikk, og det å oppleve, absorbere og forstå musikk, en av de rareste greiene på denne kloden.

Tekst: Jon Peder Dalsbø

For tre måneder siden var The Black Angels et band jeg ikke reflekterte mere over enn noen andre av de mange lovende bandene som har potensiale i seg. Phosphene Dream (gruppas 3. album) kjøpte jeg på Jaarbeurs-messa i november 2010. Den gikk en del runder på spilleren, og jeg syntes det var en helt OK plate. Men ikke noe mere enn det. Så satt jeg, som så mange andre, og søkte etter noen bestemte band på YouTube. Snublet ved en tilfeldighet over en link til The Black Angels på høyre side av skjermen, og derifra begynte jeg å nøste opp tråder fra når bandet ble dannet i 2004 og frem til i dag. Og det er vel det som er den utløsende faktor til at jeg nå sitter her som svimeslått i bakken. Det kjennes som om jeg har knekt en hemmeligholdt kode. 

For de som ikke er klar over bandet, kan jeg si at vi her snakker om suggerende psykedelia med hypnotiske grooves, flerrende og repeterende gitarer, drone-keyboard og mørke temaer og stemninger. Ofte med en eim av raga og tung blues/garasjerock. Over dette ligger hovedvokalist Alex Maas med sin ufattelige klare, mektige og stemningsskapende røst.

The Black Angels kommer fra Austin i Texas, og folk som kan sin rock-historie vil vel ganske kjapt gjenkjenne byen som hjemstedet til Roky Erickson og hans 13th Floor Elevators. La meg si det sånn; det er helt sikkert ikke tilfeldig at The Black Angels også kommer fra Austin. De sier selv at de er store fans av Roky Erickson. Ikke bare det, de har til og med vært hans backingband på en turné, høsten 2008. Profesjonelle opptak av dette er å finne på YouTube. I tillegg til nevnte Erickson er det helt sikkert mange som vil tenke på navn som The Doors (spesielt Jim Morrison), The Beatles og "bananplata" til The Velvet Underground & Nico. Noen fete dråper av Neil Young og debutplata til Ultravox er også relevante referanser. Av "nyere" band kan man trekke linjer til Gun Club, The Jesus & Mary Chain, Kula Shaker og Black Mountain. Så det er med dette bakteppet i hodet at jeg drar dere med inn i The Black Angels sine album.

PASSOVER (2006)   10/10

De siterer Edvard Munch på coveret; "Illness, insanity and death are the black angels that kept watch over my cradle and accompanied me all my life". Sitatet passer som hånd i hanske til det vi finner på albumet. I det vi stuper inn i åpningslåta Young Men Dead, får jeg noen flashbacks til Creedence Clearwater Revival, og stemningene vi finner i låter som Ramble Tamble, Effigy og Run Through The Jungle. Det er svart og klaustrofobisk, samtidig som psykedeliske regnbuer kan komme inn når man minst venter det. Noen har brukt uttrykket "Bob Dylans kvikksølvskimrende rock" om det han drev med i 1964/65/66, og det kan man også med all mulig rettferdighet bruke om dette albumet. 

 

Debutplata inneholder nemlig, i tillegg til dirrende og mørk paranoia, store mengder flimrende psykedelia. Paranoiaen fremstår imidlertid ikke som i hodet til en syk person, tvert i mot så kan det virke som at bandet forsøker å overbevise meg om at den er ytterst reell og berettiget. En dronete svart psychrock ligger i bunnen på de fleste låtene, og gjør effekten maksimal.

The Black Angels er et spesielt band, i og med at de tre gutta som er med; Nate Ryan, Christian Bland og Alex Maas, alle deler på gitar, bass og keyboards. To jenter fullbyrder besetningen; Stephanie Bailey på trommer og perkusjon og Jennifer Raines på drone machine. (Noe som sikkert skal bety en form for keyboards). Og Alex Maas' stemme er av en slikt kaliber at jeg sannelig ikke vet om jeg har hørt maken. Det er så en får en lyst til å grine blod når man hører han synge, det kjennes i hvert fall slik. Hovedgitarist Christian Bland er også litt delaktig på vokal, men holder seg klokelig i bakgrunnen når Alex Maas åpner munnen. Som i Manipulation, hvor Bland synger de mørke og harmdirrende innledningsstrofene i versene, før Maas kommer inn som en krystallklar regnbue.

Albumet klokker inn på 58:47, men 3 1/2 minutt av disse er stillhet mellom siste låt og Fighting In Iraq, en skjult låt som kommer helt til slutt. Nettopp denne redselsfulle miksen av fuktig jungel, ørkenstøv, blod, svette, tårer, amerikansk krigføring og ettervirkninger er en stor del av det vi finner på dette albumet. Og jeg har ikke hørt noe som er blitt gjort bedre enn dette.

Albumet finnes på CD (med nydelig forseggjort cover av Christian Bland) og dobbel LP.

DIRECTIONS TO SEE A GHOST (2008)   10/10

Mer av det samme, kan en kanskje si. Uten at det på noen som helst måte kan brukes mot bandet. På samme måte som det ikke går an å angripe Dylans triologi fra 1964 til 1966. Eller platene med originalbesetningen av Black Sabbath.

Det er like umulig å tenke seg Directions to See a Ghost uten en forhistorie, som det er umulig å tenke seg Passover uten en etterfølger. Det er ikke slik at dette er en kopi av det forrige albumet, på andre måter enn at det er like svimlende og sinnssykt bra, og at bandet bruker de samme elementene og virkemidlene som gjorde Passover til det den ble.

Gruppa har fått et nytt medlem siden sist; Kyle Hunt. Nok en multi-instrumentalist som spiller på alt det han får fingrene borti. The Black Angels var altså nå blitt til en sekstett. I likhet med Kyle Hunt, så spiller også resten av bandet alt det de kan få hendene på av instrumenter. Til og med trommis Stephanie Bailey er kreditert på bass, og Alex Maas har brakt inn en sitar. Det som heldigvis ikke går på rundgang, er vokalen. Christian Bland har hovedvokalen på The Return, men er klok nok til å overlate sang-mikrofonen til Alex Maas på de andre låtene. Ikke det at han er noen dårlig vokalist, tvert i mot. Det er bare det at når røsten til Alex Maas åpenbarer seg, så blir jeg mo i knærne og hjertet begynner å slå ukontrollert. Det er så suverent å høre på, at det nesten gjør vondt. Sangen hans virker som om den kommer fra en annen dimensjon, fra den andre siden.

Albumet er langt; 70:24. I overkant vil noen skeptikere kanskje si, men her finnes ikke et overflødig tidel å rapportere om. Vinyl-utgaven kommer i tillegg med to ekstra bonuslåter, slik at den samlede spilletiden blir på over 80 minutter. 

Bandet er mestere i gjøre det maksimale ut av det minimale. Av og til kommer vi inn i låter eller lange partier som harmonisk sett ikke beveger seg utenfor én akkord. Litt flåsete sagt kan det av og til virke som om bandet mener at to akkorder er overflødig dill-dall, og at tre akkorder er prog-rock. Jeg er bunnløst imponert over det jeg hører kommer ut av høytalerne. Langt mere takknemlig over å få høre dette, enn hva all verdens intrikate taktskifter og X antall noter pr. sekund kan gjøre.

Albumet finnes som enkel digipack CD (med et vanvittig stilig psykedelisk cover, nok en gang gjort av Christian Bland) og som trippel LP.

PHOSPHENE DREAM (2010)   8/10

Jeg var litt i tvil når jeg skulle sette karakter på denne plata. Plata er en tier ut i fra vanlig kriterier, men skal man først bruke skalaen så velger jeg å gjøre det slik. Phosphene Dream er nok en aldri så liten nedtur i forhold til de to første platene. Men noen skuffelse er det langt i fra snakk om. Hos meg har den nå vokst kraftig siden de første gjennomhøringene for to år siden. Nå har den plutselig fått ballasten fra de to foregående albumene i ryggen, og det har gitt den langt flere dimensjoner.

Dave Sardy er blitt hyret inn som produsent, kjent som en av de nye hippe superprodusentene. De to første platene produserte bandet selv, så dette er første gang at bandet tar inn en producer utenfra.

Albumet har en litt annen stil enn de to foregående. Her er det nesten ingen raga eller dronepartier å snakke om, og låtene befinner seg stort sett innenfor 3 1/2 - 4 minutters lengde. Dette gjør også at albumet er betydelig mere kortspilt enn vi er vant til fra denne gjengen; 36:16. Bandet har i tillegg beveget seg mere i retning av stramt strukturerte låter, og jeg fornemmer en mere pop-orientert innstilling til materialet. Ikke det at det nødvendigvis trenger å være negativt, men jeg savner litt den løssluppenheten og de utflippa elementene som var på de to første. Låtene fremstår nesten som skisser eller demoer, i forhold til det vi har blitt vant til. Det føles som det hadde vert mere og hente ut av de mange gromme låtene og idéene som er her.

Jeg skal ikke klage. Kanskje var en forandring nødvendig også, i forhold til at det går an å kjøre seg fast i den retningen de to første platene gikk. Noen ting har imidlertid ikke forandret seg. Det er fremdeles snakk om psykedelia, suggerende mørke og dirrende elektrisk kraft i musikk som er full av illevarslende stemninger. Alex Maas synger fremdeles på en slik måte at det kjennes som om jeg mister vettet, og hele bandet spiller vanvittig tøft og groovy. De er blitt redusert til fem stykker igjen, i og med at Jennifer Raines har fått sparken. Grunnen var manglende seriøsitet og fravær av interesse for å utvikle seg musikalsk, i følge resten av bandet.

Coveret er som vanlig laget av Christian Bland, veldig stilig og effektfullt. Plata kan fås som digipack CD og som LP med utbrett-cover.

PHOSGENE NIGHTMARE (2012) 9/10

I 2012 kom denne merkelige greia. Et mini-album med en varighet på 25:28. Jeg har ennå ikke fått fingrene i CD-eller LP-utgaven. Finnes foreløpig kun på Wimp hos meg, men i nøden så spiser fanden fluer.

 

6 låter finner vi her. 5 nye, samt en "regndans-versjon" av Entrance Song fra Phosphene Dream. Jeg har ingen innspillingsdata, men den alternative versjonen av Entrance Song, samt albumtittel og coverdesign tyder på at dette er "leftovers" fra forrige album. Irriterende nok, for jeg klarer ikke å unngå tanken på et monster-album med 16 låter på vel 61 minutter. Tenk for et fortryllende og magisk vakkert vedheng dette ville vert som del II på Phosphene Dream. Da hadde 10'er-karakteren sittet løst igjen!

Det er faktisk slik at alt jeg hører her, er minst like sterkt som det på Phosphene Dream. Den vevre, sakrale og utenomjordisk vakre The Boat Song er plassert midt på albumet og fungerer nærmest som en magnetpol på resten av materialet. Stemningen blir skjør som porselen når Alex Maas' stemme kommer inn, lik en redd og forvirret guttunge. (I positiv forstand!). Jeg kan ikke unngå å se for meg en tropevarm sommerkveld med en blodrød solnedgang. Feberhete og stemningsdryppende At Night følger hakk i hel.

Jeg har som nevnt ikke sett Phosgene Nightmare i noen fysisk utgivelse. Det er å håpe at den kommer, og i mellomtiden får jeg ønskedrømme om at den kobles sammen med Phosphene Dream i en ny de-luxe utgivelse av albumet.

Sånn. Det var en kort oppsummering av The Black Angels sitt kreative virke så langt. Vil man utforske bandet videre, så er YouTube mildt sagt et glimrende sted. Der bobler det omtrent over av mega-gode profesjonelle opptak av bandet, både i konsert-form og fra forskjellige TV-studioer. I tillegg finnes mange gode og interessante intervjuer. Og i dag, i en pause mens jeg skrev disse anmeldelsene, fant jeg linker til en singel som åpenbart er kommet i 2012. Watch Out Boy og I'd Rather Be Lonely er navnet på de to låtene, og det er ingen formsvikt å melde om. Tvert i mot; sistnevnte er noen av de sterkeste tre minuttene jeg har hørt!

Går man inn på wikipedia, så finner man dessverre den triste meldingen om at Nate Ryan har sluttet. Uvisst av hvilken grunn. Ny medlem skal være sitar-guruen Rishi Dhar. (Fra Elephant Stone). Vi får se hvor mye hold det er i disse påstandene på wikipedia.

The Black Angels er uansett i studio akkurat i disse dager, og er i full gang med å spille inn det som skal bli full-lengder nummer 4.

Bandet følges med argusøyne av undertegnede!       

 

'