Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Jethro Tull - Live Bursting Out ( 1979 ) 10/10

Vi skal nå se nærmere på noe oppsiktsvekkende og nesten enestående blant de "store" engelske bandene som slo gjennom rundt '70. Så vidt jeg kan komme på, er det bare Pink Floyd som kan måle seg musikalsk med Jethro Tull i årene 77/78. Se på Yes, ELP, Genesis, Fairport Convention og Black Sabbath, for å nevne noen. Det går i bratt kurve nedover fra 1975, og ender i ren elendighet noen år senere...

Mens Pink Floyd i manges øyne holdt fokus og et høyt kvalitetsnivå til og med The Wall, har de fleste av deres samtidige kjørt i utforbakke uten særlig bremsekraft. Jethro Tull var heller ikke noe unntak. Det mega-progressive og sære A Passion Play fra '73 markerer vendepunktet for bandet. Med albumet War Child i '74 stakes en ny kurs ut, i retning av kortere, mer radiovennlige og pop-pregede låter. Etterfølgeren Minstrel in the gallery henter rural middelalderinspirasjon og låter friskt, men bandet klarer ikke å følge opp, og leverer et av deres svakeste og kjedeligste album dette tiåret, Too Old To Rock'n'Roll, To Young To Die.

Det er her det skjærer seg, i positiv forstand. I stedet for å la de ubetydelige albumene Stormwatch, A, Broadsword And The Beast og Under Wraps komme i ubrutt linje etter Too Old... makter Jethro Tull å levere noen av sine absolutt beste utgivelser, Songs from the wood ( 1977 ) og Heavy Horses ( 1978 ). Et modent, men likevel offensivt og vitalt band kombinerer hard rock, folk og prog på en usedvanlig utsøkt og fengende måte. Som en lekker hat-trick serveres så bandets første live-album etter 10 år på veien, det mektige Live Bursting Out fra 1978.

Bursting Out var mitt første møte med Jethro Tull, kjøpt litt tilfeldig en gang på 80-tallet, mens jeg fortsatt var tidlig i tenårene og rock var stor og upløyd mark. Jeg husker at det var tungt i dobbel forstand. Det var en stemningsfull plate, litt dyster, musikalsk ganske heavy. Den var også ganske sær, noe som gjorde at det tok lang tid før jeg ble skikkelig fortrolig med den. Dette var så tidlig i min musikalske oppdagelsesferd at selv 70-tallsplatene til Alice Cooper og Mott The Hoople ble oppfattet som noe sære av undertegnede....

Jeg synes Bursting Out er en ypperlig plate å anbefale når vi nå går inn i oktober. Det formidles tildels mørke og mystiske stemninger fra scenen, men ikke uten lun varme. Ypperlig på platespilleren en kald høstkveld med fyr på peisen, med andre ord. Man må helt tilbake til Thick as a brick ( 72 ) og påfølgende turnè for å finne et like samspilt band med så mange nyanser i lydbildet. Rytmeseksjonen er preget av det svært presise og kontante samspillet mellom Barriemore Barlow og John Glascock, som absolutt tilhører noe av det mest rytmiske to-spannet vi har hatt i denne type musikk. Mens tidligere konstellasjoner med Bunker/Cornick og Bunker/Hammond-Hammond har hatt dype røtter i jazz/blues/hardrock, beveger bandets grunnfjell seg fra det groovy og svingende over i det bombastiske, voldsomme og likefullt svært dynamiske. En spennende utvikling !

John Evan hadde allerede i mange år vært bandets faste på keyboards, og i 1978 hadde han selskap av klassisk skolerte David Palmer på tangenter. Mens Evan trakterer de typiske rock-tangentene som Hammond ( mye heftig her ), Moog og Piano, har Palmer mye jobbing på strings, ulike synth'er og sitt portable pipe-orgel. Duoen Evan / Palmer bidrar dermed til en instrumentering som både ivaretar det kjente rock/prog-soundet til bandet, samt tilfører nye kompositoriske detaljer.

En tredje suksessfaktor for at albumet låter såpass bra, er det faktum av at både Ian Anderson og Martin Barre må sies å ha vært på høyden av hva de klarer å tyne ut av sine instrumenter. Anderson synger svært bra, og fløytespillet levner liten tvil om hvem som eier tverrfløyta i rockens utrolige univers. Barre spiller som en aldri så lten gitargud, har flere heftige gitarsoloer ( er jo ikke videre kjent som en sologitarist ), og har en heavy, utsøkt gitarlyd gjennom hele albumet. Nydelig !

Som du sikkert har skjønt, er dette et ganske rocka album. Åpningen med No Lullaby er noe av det mest heavy Tull har festet til vinyl, og de følger opp med Sweet Dream i samme løypa. Tunge gitar og tungt komp dominerer, før det roes ned med en mer akkustisk, dempet avdeling. Stemningen er godt bevart selv om det hele roes ned. Den gamle Tull-klassikeren A New Day Yesterday åpner side 2, og inneholder en fantastisk solo-oppvisning på fløyte ( herunder en annen Tull/Bach-klassiker ), og har også av meg blitt en favoritt når nye personer skal introduseres til Jethro Tulls fantastiske musikk.

Påfølgende Songs from the Wood og Thick As A Brick rister i grunnvollene, det er tungt, tett og klassisk Rock'n'Roll for viderekommende. Selvsagt følger også klassikerne Cross-eyed Mary, Aqualung og Locomotive Breath.

Bursting Out er et herlig dokument over et band som musikalsk og teknisk var på sitt absolutt beste dette året. Det er tung progrock med tidvis sterk fascinasjon for såvel klassisk musikk som folk og middelaldertoner. Lydbildet er unikt, mørkt og forførende, og balanserer mellom de mange detaljene og den drivende helheten. Enten din bakgrunn er klassisk rock, tungrock eller en generell søken etter musikk som gir noe mer enn bass, gitar og trommer i 4/4, rydd plass til albumet som vil gi høstmørket en ny ( og hyggelig ) dimensjon !

'