Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Alice Cooper (Hamar Music Festival 25.06.10) 8/10

Det var noe surrealistisk over øyeblikket da vi fikk bekreftet at selveste Alice Cooper skulle rocke grunnvollene midt i Prøysen-land, bare en liten togtur fra min daglige residens på Lillehammer. Selv om flere sterke programposter er merket av i sommer- kalenderen, ville dette lett kunne bli et av de store høydepunktene blant årets festivaler og konserter.

Tekst/foto: Morten O. Reiten

Cooper var i sommer booket inn på to av de litt mindre by-festivalene her på berget, henholdsvis i Hamar og Steinkjer. Dette ga oss et utmerket påskudd til å besøke Hamar Music Festival, en festival som tar mål av seg å levere noe for enhver. Det gjør at årets headlinere spenner fra Joe Cocker, via Sivert Høyem og Bo Kaspers Orkester, til Alice Cooper. Et sammensatt program som nok innbyr til dagspass fremfor festivalpass for mange. For å si det på en annen måte: Greie ting på programmet i år, men ingenting som får oss til å bli på Hamar i flere dager. Tidligere år har HMF disket opp med så vel Edgar Broughton Band som DIO, så at noen i bookinggruppa har en viss peiling på hva rock-publikumet liker, er det ingen tvil om.

Hamar Music Festival er en by-festival, særdeles strategisk plassert i nedre del av byen. Tre minutters gange fra togstasjonen, og utesteder, restauranter og annet by-inventar straks utenfor portene. Området var mer enn stort nok til å takle de anslagsvis 2500 som hadde tatt turen til Alice Cooper. Mye av området er dekket med gress, og et hyggelig antall bord og benker er plassert i bakre del av området. Stort serveringstelt for den som ville sitte nedpå under tak (kjekt når regnet kom), og meget god kapasitet i telt som serverer drikke. Sparsommelig med boder og kulinariske opplevelser inne på selve området, men noe fantes selvsagt. Pluss for mobile, men ordentlige toaletter. Hyggelige frivillige og funksjonærer i hopetall, både foran og bak scenen. Som dere skjønner, det praktiske funker fint.

Så over til det som virkelig betyr noe i denne sammenheng, Alice Cooper. Mannen har turnert siden slutten av 60-tallet, og de siste ti årene har han vært i Norge en rekke ganger (Jeg teller raskt opp 6, inkludert årets to). Coopers karriere har vært en berg-og-dalbane, med kunstnerisk og kommersielt bunnivå først på 80-tallet. Siden det store comebacket i 1986, har Alice Cooper vært en rimelig solid og sikker attraksjon, både for arrangører og publikum. Alice Cooper er for lengst legendarisk for sitt sceneshow og en meget sterk samling av klassiske låter.

Alice Cooper live anno 2010 skuffer ikke. Jeg følte meg på forhånd også rimelig trygg på det. Noen år siden sist jeg så Cooper riktignok, men ryktene går om bunnsolide show. Åpningen med School’s Out sitter godt, og vi blir med en gang klar over at 62 år gamle Alice Cooper holder seg uforskammet bra! Han ser ikke stort eldre ut enn for 15-20 år siden. Cooper selv liker å refere til Mick Jagger når han får spørsmål om alder og hvor lenge han vil holde på. Det skjønner jeg godt, for hverken Ozzy Osbourne eller gutta i Kiss er lengre med på rock-pensjonistenes A-lag i turn. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Alice Cooper eldes med stil, og hvem har sagt at Coop må være et monster på 40? Jeg ser han som enda mer creepy på 75!

 

I No More Mr Nice Guy og I’m Eighteen får vi essensen av det musikalske Cooper byr på live i 2010. Han har et band med medlemmer som er 20-25 år yngre enn han selv, og dette bidrar til å holde trøkket oppe. Musikerne har visse paralleller til det originale Alice Cooper-band i sin glam/sleaze-attitude, og disse gutta har tidligere gjort ting med Guns’n’Roses-medlemmer, Skid Row, L.A Guns og White Lion, alle velkjente navn innen amerikansk glam-heavy.  Bandet spiller bra, og det er interessant å høre at det låter akkurat passe rufsete. Alice Cooper skal ikke være for glatt, og jeg synes Coopers band anno 2010 fikset dette på en veldig allright måte!

I Ballad of Dwight Fry hører vi riktig nok at det er en voksen vokalist vi har foran oss, noe av klangbunnen er borte i fra stemmen, og den nasale snerten som alltid har vært der, er nå mer tydelig. Antagelsene om at vokalen er noe justert bekreftes også ved Poison og Only Women Bleed litt senere i settet. På de rocka klassikerne som Be My Lover, Billion Dollar Babies og Under My Wheels, låter likevel både band og vokalist så fett som vi kan våge å håpe på.

Etter hvert som Alice Cooper utviklet sin unike rock’n’sjokk-formel på 70-tallet, ble stadig mer ressurser lagt i sceneshowet. I starten var kvinneklær, kostymer, slanger og drapsremedier rasket sammen til et herlig kaos, men ganske raskt fikk de et visst system i galskapen. I dag er showet stramt regissert, og en hel del av de gamle ingrediensene er fortsatt med i en eller annen form. Alice Cooper live har i store deler av karrieren betydd like mye teater som musikk, og jeg er veldig happy med at Cooper igjen foretrekker de gode visuelle showene. Noe har vært i overkant komisk, og i dag må vel selv konservative kristne kunne koste på seg et oppgitt smil over Coopers sjokkteater. Skummelt er det selvsagt ikke, men det er en visuell ramme som har blitt det fremste kjennetegnet på Coopers konserter. Under Hamar-konserten fikk vi gjensyn med både tvangstrøyen og giljotinen, ikke uventet i allerede nevnte Ballad of Dwight Fry. I Cold Ethyl skal det som seg hør og bør slenges litt rundt på en kvinnedukke, og Galgen kommer på scenen under Only Women Bleed.

For dedikerte fans var det også duket for et par virkelige overraskelser i set-lista. Jeg tok det slett ikke som noen selvfølge at han skulle spille From The Inside, men Cooper og band leverte en fet versjon av denne. Kanskje enda større var overraskelsen over å høre Guilty (fra Goes To Hell, 1976) og Nurse Rozetta ( Fra From the Inside, 1978). Sistnevnte utført mens hovedpersonen selv var kledelig plassert i rullestol, mens en av de mange birollefigurene demonstrerte effekten av vinkelsliper mot metall-susp i bakgrunnen, en fornøyelig opplevelse.

Det er gledelig å oppleve en artist som klarer å legge inn gamle og nesten glemte klassikere på en såpass helhetlig og overbevisende måte. Like godt integrert fungerte også nye låter som Dirty Diamonds (tittelkuttet fra 2005-albumet) og Vengeance is Mine (fra Coopers hittil siste studioalbum, Along Come a Spider, 2008). Det er tydelig at bandet har brukt mye tid på å utvikle et velfungerende sound, som både henter fra skitten og rufsete garasje-glam, og mer drivende hardrdrock/heavy-tradisjon.  Uansett hvor man leter i Coopers over 40 år gamle live-karriere, vil man også finne ganske gode backingband. Helt magisk har det nok likevel aldri vært. Verken det originale Cooper-band fra 68-74*, Wagner/Hunter-era fra 74-77 eller Roberts/Wingers muskel-show i andre halvdel av 80-åra skapte de ekstreme musikkopplevelsene på scenen. Det funket nesten alltid bra, men manglet ofte den lille ekstra kraften i det musikalske. Akkurat det samme følte jeg under denne konserten. Det var først under en instrumentalpassasje tuftet på The Black Widow i andre del av konserten at jeg stoppet opp tenkte at bandet låt forbasket bra. Det ble også med denne ene gangen. Jeg tror fortsatt på myten om at det er avhengig av en helt spesiell kjemi og et band som drar i samme retning over lang tid for å skape ekstraordinære ting samtidig på en scene. Det er nok sjelden man opplever dette hos rene backingband, av naturlige årsaker.

Nettopp derfor legger Alice Cooper fortsatt fokus på seg selv, de sterke låtene og den unike, teatralske innpakningen. Det ferdige produktet er fortsatt bunnsolid, og en udiskutabel kvalitetsvare. Alice Cooper live er en spektakulær opplevelse, med et gjennomført show og en stabel gode låter. Jeg våger påstanden om at det i løpet av 90 minutter og et par-treogtjue låter ikke fantes et skikkelig dødpunkt. Ved fremførelsen av Killer (Fra albumet ved samme navn, 1971) var i alle fall jeg i den syvende himmel, og repetisjonen av Schools Out som ekstranummer tente en ekstra gnist hos publikum, som også så ut til å være særdeles godt fornøyd med kveldens oppvisning. Alice Super!

*I perioden mellom innspillingen av Love it to Death som ble påbegynt i 1970 og frem til utgivelsen av Schools Out 1972 tyder gamle konsertopptak fra TV-studioer og scener på at bandet var på sitt mest enhetlige og samkjørte. I denne 2-årsperioden kunne man nok oppleve Alice Cooper som en kvintett som musikalsk fungerte på en annen måte enn alle andre senere konstellasjoner. Jeg vil også skynde meg å legge til at det rent musikalske, med alt av tekster, meningsinnhold og påfølgende teatralske krumspring holdt utenfor, ofte har fungert enda bedre på platenes studioinnspillinger enn i live-sammenheng for Alice Cooper. Dette aksepterer vi også fullt ut, siden album og live er to vidt forskjellige uttrykk. Begge deler har gitt verdens rock-publikum store og uforglemmelige opplevelser, gang på gang. Pluss i margen for nå å ha løftet frem noen glemte perler fra andre halvdel av 70-tallet som låter vel polert på plate, men sparker hardt fra seg med dagens band på scenen. Tøft!

SE FLERE BILDER I ALBUMET!

 

 

'