Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Under lupen: Creedence Clearwater Revival

 

Rocksirkus har tidligere lagt band som Scorpions og Manfred Manns Earth Band på obduksjonsbenken for å se hva som faktisk finnes der inne i platekatalogen. Vi har spisset ørene, og bare unntaksvis latt tvilen komme tiltalte til gode. Her skal sannheten frem, og noen overraskelser har det blitt underveis… I dag har turen kommet til Creedence Clearwater Revival (ofte omtalt som Creedence eller CCR). Er dette opphavet til alle One-Man-Bands med rytmeboks og digital saxofonlyd fra keyboardet, eller er det et rått R’n’B-band som bare har hatt uflaks med ettermælet. Vi trekker hanskene på og går inn!

Ved platebunken: Morten O. Reiten

Det første vi hører fra Creedence Clearwater Revival på LP er den seige, repeterende I Put A Spell on You. En klassiker for ettertiden, med sine utømmelige gitarer og gyngende komp, toppet av John Fogertys stemme som aldri ble særlig råere enn dette. Åpningskuttet på deres debutalbum står i skarp kontrast til den tannløse danseband-skjendingen mange forbinder med CCR. 3 minutter ute i deres første album hamler de opp med hvem det måtte være av amerikanske syrerockband fra samtiden. Det er rått, tøft og passe vindskjevt. Vi snakker 1968, og det er sommer.

The Working Man retter seg litt opp i ryggen, men det er fortsatt rimelig slentrende. Riffet er tøft så det holder, og bass og trommer leker seg av gårde.  Åpningskuttet var en coverlåt, og låt nummer tre er også lånt. Den pikante Suzie Q får boltre seg på hele 8 og et halvt minutt, og sump-blues og psykedelisk rock slynges ut av høytalerne. Det er friskt, storslått og lett å like for alle som roter rundt i baljene med tøffere 60-tallsrock.

A-siden på Creedence’s første er ganske utypisk for hva bandet er kjent for. Det er råere enn det meste som skulle komme fra bandet, og de legger seg tettere opp til SF-psykedeliaen enn hva mange kanskje er klar over.

B-siden bærer i større grad av å stake ut bandets fremtidige kurs, men det er fortsatt hyggelig upolert. Enten de starter i soul-land eller i bluesens univers, klarer især John Fogerty å skitne til låtene slik at de får dette rufsete og rocka uttrykket som kjennetegner albumet. Gloomy er en glemt perle, som ikke er så ulikt hva vi fikk omtrent samtidig fra Cream i England. Stu Cook (bass) og Doug Clifford (trommer) er dog hverken Bruce eller Baker, men de sjarmerer med sin effektive og ikke alt for prangende spillestil. Walk on the Water er mørk og intens, og et nytt høydepunkt. Det florerer av baklengs-bånd på albumet, og dette bidrar til en passe creepy stemning, også på albumets siste kutt. Trommene er markante og rigide i samspill med Tom Fogertys rytmegitar, mens John Fogertys gitar får herje rimelig utemmet utover i låten. Creedence Clearwaters Revivals selvtitulerte debut er min favoritt med bandet, og et fantastisk album som fint står på egne bein uten å måtte sette det opp mot det bandet gjorde senere.

Bandets andre album, Bayou Country, ble utgitt i USA i januar 1969 og i Europa sommeren 1969. Her har de ristet av seg noen av den spontane råskapen og lekenheten, på godt og vondt. Det er mer strukturert, og selv om coveret er psykedelisk nok, har bandet landet i en blues/sørstats/countryrockverden med både vegger og tak. Det fine er at fokus kan rettes mot John Fogertys låtskrivertalent. Det kjedelige er at noe av den utemmede gnisten fra debuten forsvinner. Både Born on The Bayou og Bootleg er helt fine låter. Likevel løftes bandet i mine ører når de tør leke og jamme, som i den drøyt 8 minutter lange Graveyard Train. Det er nesten barnslig enkelt, men det funker og er virkningsfullt. Dog tipper jeg at låten hadde vært enda to hakk bedre om den hadde vært med på debuten. Nå legger bandet litt for mye bånd på seg, det er en fare for at noen vil kalle dette kjedelig.

Good Golly Miss Molly skuffer derimot ikke. Fogertys sylskarpe gitar redder låten fra å bli «bare» en cover av en klassisk Rockenroller. Syrebluesen er tilbake for en stakket stund. Penthouse Pauper er en ganske så tøff blueslåt, som funker som fjell på høyt volum. Selv om det ikke var her kruttet ble oppfunnet, låter det veldig bra. Stu Cooks basspill er fornøyelig, og John Fogerty er en musiker det er vanskelig å ikke inneha respekt for.

Den mildt sagt ødelagte Proud Mary dukker opp som nest siste låt på bandets andre LP. At jeg misliker det jeg hører, er ikke CCRs feil, men jeg klarer ikke å høre dette uten å høre all verdens ufine dans-på-lokalet-orkestere som har frekventert skandinaviske samfunnshus, bryllup og basarer de siste 40 år.  Det hjelper litt å høre Keep on Chooglin’ som med sine 7.40 igjen gir rom for å flippe litt ut.

 

Creedence har nå for alvor etablert seg, og det er store forventninger til deres tredje album, Green River. Jeg tipper at forventningen også gikk i litt forskjellige retninger. De som hadde håpet på kortere låter, mindre Quicksilver Messenger Service og mer The Band, trakk det lengste strået.

Green River er en milepæl innen elektrisk countryrck. På coveret er John Fogerty er kledd i denim, cowboyboots og rutete skjorte, hvor han lener seg  selvsikkert på sin dobro. Resten av bandet er tilbaketrukket, litt hjelpesløse og fratatt sine instrumenter. Coverbildet på Green River tar nok bandet mer på kornet enn hva mange var klar over i 69. Dette er John Fogertys band, hvor han både er låtskriver, vokalist og sologitarist.

Albumet åpner fint med Green River som er en av mine favoritter av de mer kjente CCR-låtene. Håndverket er gjennomført, og om vi gir plusspoeng for et ganske enhetlig lydbilde, scorer Green River ganske så høyt. Wrote A Song For Everyone er kanskje en sviske, men det er en god en. I alle fall om du liker The Band, Byrds eller Grateful Dead.

Bad Moon Rising deler på mange måter skjebne med Proud Mary, men den funker i helheten, som en lettbent og bekymringsløs popcountrylåt. Lodi er mer svisker, og tja, det humper og går, men rock har det vel aldri vært i nærheten av.  Sinister Purpose er flere hakk hvassere, og jeg husker med glede en flott coverlåt gjort av The Brandos, som fikk alvor fikk meg tent på denne. Brandos gjorde for øvrig flere CCR-covere, og er et av veldig få band som har bidratt til å øke min respekt for Creedence via en coverlåt.

Green River er en solid sjangerplate, og ei tidvis bra rock-skive. Noen vil mene den er vel soft, og det har jeg full forståelse for.

I november 1969 kommer bandets fjerde album. CCR utgir i løpet av et år hele tre av disse, og Willy and the Poor Boys beveger seg videre i det amerikanske musikklandskapet. Det er rockabilly, blues og jugband, ofte i ganske raske tempo. Noe er ganske fornøyelig, mens andre ting tipper over, og ramler helt ut av rock-kurven. Cotton Fields er en nesten tre minutter lang pine, uten noen som helst formildende omstendighet.

Willy and the Poor Boys er nok ikke først og fremst dårlig fordi det er bandets tredje på et år. Det er nok heller ønsket om å skli inn i en soft voksenverden med mye penger som leder Fogerty & co inn i stillstandens hengemyr. Jovisst finnes lyspunkter, som i den ganske hyggelige Feelin‘ Blue. Fortunate Son er en fengende protestrocker, mens Midnight Special først og fremst er en sjarmør for middelaldrende kvinner med minst to havarerte ekteskap bak seg. Som du kanskje skjønner er det opp og nedturer om hverandre. Avslutningskuttet er den innadvendte, litt tungsindige Effigy, som i mine lett rockpåvirkede ører står igjen som platas absolutte høydepunkt.

Ved utgivelsen av bandets femte skive, Cosmos Factory, er det et friskt band med spisse albuer som møter oss. Ramble Tamble staker ut en ny kurs, med skarpere kanter og mer energi enn hva forgjengeren ga. Det er luftig og rent hvor lyden er som klar høstluft. Travellin Band er en tøff rocker de fleste kjenner, og den finner sin naturlige plass på albumet. Den toppes av den herlige Ooby Dooby, som trekker den lett frenetiske 50-talls rockabillyen enda lengre. Det funker helt fint!

Lookin’ out My Back Door er enkel og naiv, men igjen lander den på beina uten fomling. Skal det først være «klassisk» Creedence, med alt det måtte innebære, er jeg aldri i tvil om at Cosmos Factory er min egen favoritt. Den har de kjappe allsanglåtene, og den har de dypere sporene, slik som Run Through The Jungle, som er en av bandets sterkeste låter. Mer muddy i uttrykket, og ikke så ulik Suzie Q i fremtoning.

Det lures inn et par ballader på Cosmos Factory også, men så lenge håndverket er såpass bra som på Who’ll Stop the Rain, er det ingen fare for unødig kliss. Et av bandets virkelig uforglemmelige øyeblikk kommer med en 11-minutter lang versjon av I Heard it Through The Grapevine. Den fire år gamle Motown-låta får et nytt liv med John Fogertys stampende fremføring. Elegant tungt og pågående uten å mase.

I desember 1970 utgis Pendulum, som er det siste CCR-albumet vi omtaler (Mardi Grass fra 1972 har beveget seg bort i en blindvei fra hva vi kjenner som klassisk Creedence, og har et ganske tvilsomt rykte).  Det er delte meninger om Pendulum, men i mine ører tilhører albumet den bedre halvdelen av album fra Creedence. Pagan Baby åpner albumet, og er en driftig rocker med tøft basspill, hissig gitarer og vokalprestasjon helt på høyden av hva Fogerty leverte i CCR.

I Sailors Lament renner det på med kor, keyboards og saksofoner. Det er nok i grenseland, men Fogerty har en egen evne til å lande på beina, så også her. Det funker i all sin enkelhet, selv om det er et stykke fra å få min fulle omfavnelse. Det svinger bedre i Chamelon, mens Have you ever Seen the Rain forbigås i stillhet. Da liker jeg MYE bedre Hideaway, A-sidens andre ballade som går Procol Harum i næringa med sitt seige Hammond-orgel.

Born To Move
er nesten i Blood Sweat and Tears-land, og det låter fint. Mot slutten nærmer den seg progrock, for første og eneste gang i CCRs historie. Så vidt jeg vet var det John Fogerty som selv spilte alt av blåseinstrumenter og Keyboards på Pendulum, og dette står det respekt av!

Creedence Cleerwater Revival var et bra band. Ofte var de særs gode, noen få ganger var de de skikkelig kjipe. Fire av de seks «skikkelige» CCR-platene får karakter 8/10 eller 9/10. Dette vurderer jeg til å være trygge kjøp for alle som er normalt opptatt av god rock, som liker at det kan være jordnært og rett på sak, og som har sans for godt håndverk både i instrumentprestasjoner og låtskriving. Av de åpenbare og mest kjente låtene CCR ga ut, deler de seg på midten. Halvparten er skvip, den andre halvparten helt fin. Mest gull er det likevel å spore i de mindre kjente låtene, og i CCRs fremførelse av andres låter.

Diskografi 6 første studioalbum. Priser i ca EX/EX stand.

Creedence Clearwater Revival (1968) Liberty UK (200-300,-) Fantasy US (200-250) 9/10
Bayou Country (1969) Liberty UK (200-250,-) Fantasy US (100-200,-) 7/10
Green River (1969) Liberty UK (200-250,-) Fantasy US (100-200,-) 8/10
Willy and the Poor Boys (1969) Liberty UK (150-250,-) Fantasy US (100-150,-) 7/10
Cosmos Factory (1970) Liberty UK (100-180,-) Fantasy US (100-150,-) 9/10
Pendulum (1970) Liberty UK (100-150,-) Fantasy US (80-130,-) 8/10

'