Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Jakten på the Crimson King

Kalenderen viser 20. oktober 1969. 20 sekunder med dempet elektronisk sus og brum – så det voldsomme anslaget. Det karakteristiske riffet med synkron sax og fuzzgitar. Greg Lakes overstyrte vokal, liggende oppå Robert Fripps nådeløse og taktfaste gitarangrep. Bassen er tung, og trommene et hardrockband verdig. Etter noen minutter snur det over i en raskere jazzinspirert kaskade med saxen i front, som forløses i elektronisk samtidsmusikk drevet frem av Fripps elektriske gitar. Etter hvert bytter de om igjen, først det jazzinspirerte, og avslutningsvis en runde med rå Rock’n’Roll. I løpet av 7 minutter og 24 sekunder hadde King Crimson skapt et monster som står som hugget i stein 45 år senere. 21st Century Schizoid Man vil for ettertiden huskes som en av rock-historiens mest markante åpningsreplikker.

Minst like monumentalt og kjent er Barry Godbers blå-rosa primalskrikende covertegning, som mange lett plasserer på topp ti av legendariske plateomslag. Albumets kvaliteter er udiskutable – og har appellert til et overraskende bredt lag av lyttere. King Crimsons debut har vært linken mellom svartkledde metallrockere og bebrillede dataingeniører – mellom fantasylesende prog-freaks og hipstere på singlespeedsykler. «Alle» som mener noe om musikk liker denne skiva!

I Talk to the Wind er vakker som en prestekrage i lett sommervind, med sine duse bass og trommemønstre og tykke mellotroner, toppet av Ian McDonalds stødige fløyte og Greg Lakes solide og lengtende vokal. Epitaph fortsetter det melodiøse sporet – med noe mer tyngde og dramatikk – en seig, storslått symfonisk perle som skulle danne skole for veldig mye av det som skulle skje de neste 6-7 årene innen progressiv og symfonisk rock.

Musikk er selvsagt også en subjektiv sak. Jeg mener In Corurt of the Crimson King er bandets klart beste – først og fremst fordi jeg rent personlig har en dragning mot det melodiøse – som King Crimson har hatt en litt "tilfeldig" omgang med på senere utgivelser. Jeg mener også at dette albumet er Greg Lakes absolutte høydepunkt – først og fremst på grunn av de særdeles solide melodilinjene han fikk fremføre. Hør bare på den majestetiske avslutningen – som bærer samme tittel som plata.

Så: Mitt egentlige utgangspunkt var litt snakk om pris – med litt tilfeldig, dette albumet som eksempel. Jeg kjøpte det tidlig på 90-tallet på CD, senere på en amerikansk Atlantic-presset LP, og siden den gang har dett vært en god håndfull på gjennomreise hos meg. Polydor-pressing, ny 200-grams vinyl, Engelsk Pink Rim – før jeg nå omsider fikk tak på en strøken originalpressing på rosa «I»-label.

Vinylprisene svinger fortsatt en hel del. Denne delen av historien begynte egentlig i fjor sommer, hvor jeg var innom en gammel kjenning, og vi ble sittende å bla i plater. Vedkommende er en liten luring – i den forstand at han har mye mer peiling enn hva han kan gi uttrykk for. Etter hvert kom samtalen inn på salg av objekter og hans meddelelse av at alt var til salgs for riktig pris. Selg meg denne da, sa jeg, og holdt i Crimsons første. Hvor mye, svarte han. 1200 sa jeg skråsikkert. Nei – den koster 2000 kom det fra den andre siden av bordet. No Way tenkte jeg, og forsøkte å høyne til 1400. Plata var jo ganske strøken. Situasjonen var dog fastlåst – han lot seg ikke rikke, og jeg ba om å få sove på det. Det betyr i de fleste samlerkretser at man går ut fra at objektet kan skaffes billigere et annet sted –og velger å undersøke dette.

Så begynte jakten.  Først med noen e-poster til samlerkollegaer gjennom høsten 2013. Flere hadde skiva, men ingen hadde dubletter eller var klare for å selge der og da. En annonse på finn ga heller ikke ønsket uttelling, selv om jeg var i dialog med et par selgere. Vage opplysninger om bl.a. Gradering gjorde at jeg valgte å stå over.  Jeg begynte dermed å tråle ebay for OK objekter utover vinteren/våren 2014. Det skulle vise seg å bli en relativt lang prosess. Her er noe av historikken:

9. Mars:  Har lagt inn maksbud på $160 for en «God VG+».  Solgt for $162,50   
13. August: Har lagt inn maksbud på £145 for en EX-,  solgt for £147     
22.August: Nytt eksemplar i ca VG+. Max bud £130  – solgt for £163
12. Oktober: Eksemplar i Ca EX-, jeg legger maks bud £202 – solgt for £231
26.Oktober: EX-, maks bud £182 – solgt for £205
28.Oktober: EX-, maks bud £189 – solgt for £310

Her ser vi altså prisene på samme skive – i kvalitet mellom VG+ og EX svinge mellom drøyt tusenlappen og opp til over 3000,- gjennom et lite år på ebay. Record Collector har priset plata i M kvalitet til 600 Pund - opp 150 fra forrige utgave for to år siden! Et litt hårete anslag tross alt – den dukker opp "hele tiden", selv om jeg akkurat har vist hvordan jeg ironisk nok ble vitne til at den glapp, gang på gang.

Engelsk originalpressing. Helrosa label med hvit i - Made in England kl 4 i ytterkanten av label

Jeg burde, som dere skjønner – slått til på 2000 kroner i fjor sommer og tatt med meg dette ganske pene eksemplaret fra luringen. I mai sendte jeg ham en melding, og lurte på om den fortsatt var til salgs. Nja, han var usikker. Det kom an på pris mente han, og sa det var vanskelig å kunne la den gå under 3000.  Javel svarte jeg – og takket pen nei. Igjen.

I stedet kontaktet jeg en samler som jeg vet sitter på mye bra dubletter, og han hadde fått inn flere eksemplarer gjennom høsten, jeg slo til på en pen EX til 260 Euro (Ca 2100 Norske + porto). Omsider kom jeg i mål – til en helt fin pris også. Jeg kunne nok ha strukket meg opp mot 2500 for et pent eksemplar, men i løpet av høsten har utbudet av denne plata økt – og presset prisene litt i kjøpers favør.

Det ligger i skrivende stund 8-9 stk på ebay, i kvalitet fra VG og opp til EX. Jeg vet av en Oslo-butikk som har et eksemplar i pen stand inne til fornuftig pris. Jeg ser også at flere av mine utenlandske kontakter har den for øyeblikket, og på Discogs finner jeg hele 24 stk! Det betyr i praksis at jeg vet av nesten 40 eksemplarer, i prissjikt fra 500 kroner for en sliten og utspilt, og opp mot fantasifulle 8.000. Majoriteten ligger på mellom 2000 og 3000 – men stand kan variere i dette prisområdet også.

Det er som vanlig to ting som avgjør pris i et marked – tilbud og etterspørsel. Når det gjelder King Crimsons debut, er etterspørselen jevnt stor – det er et populært objekt som mange jakter på. Nå er også tilbudet uvanlig stort – pr i dag er dette ingen «sjelden» plate. Hvilken annen 5000-kroners plate kan du i løpet av 10 minutter spore opp 40 eksemplarer av til salgs? Ikke mange vil jeg tro.

Det er en par ting til jeg føler er naturlig å nevne i sammenhengen:

Prisen på objekter i Mint eller Near Mint kvalitet skyter fortsatt i været. Det er kanskje 1 av 100 eksemplarer som er NM eller M av disse 40-45 år gamle originale UK-utgivelsene. Det er mange godt voksne samlere med stabil og god økonomi som er ute etter disse, og vær forberedt på at Record Collectors pris-estimater både dobles og tredobles når slike objekter selges på auksjon.

En annen interessant faktor er at 2.-pressinger av epokens klassikere er på vei opp i pris. 2.-utgaven av In Court of the Crimson King står til £70 i Record Collector, og lignende eksempler finnes hos flere kolleger på Island-etikken, samt på alltid like populære Vertigo. Tidlige 70-tallspressinger fra England låter bra, og har flotte cover i god kvalitet selv på andreutgavene.

 Engelsk andrepress - Pink Rim (Rosa "ytterkant") eller Palme-label. Cover på første og andre press kan være til forveksling like - begge er matte utbrettcover. Førsteutgaven er trykt hos Day, og har print-credit nede til høyre påv enstre side inne i utbretten. Andrepressen har print-credit på baksiden - og er trykt hos Robor.


På mine eksemplarer er det også litt fargeforskjell på trykken. Originalen ligger øverst.

 

 

 

'