Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Rockeskolen time 12: Deep Purple MKI og relaterte

Deep Purple er et band som er høyt aktet og elsket av mange av våre lesere. De lærde strides om det er bandets andre eller tredje besetning som var deres absolutte høydepunkt, jeg tipper dog at det store flertall vil mene at MK II med Gillan/Glover var bandets definitive besetning.

Den første besetningen med Nick Simper på bass og Rod Evans på vokal blir ofte forbigått i stillhet. Bortsett fra å ha etterlatt seg den velkjente Hush, er det ikke mange live-klassikere og samlealbum-kandidater å finne blant deres tre første album. Rocksirkus vier 12. time av Rockeskolen til å kaste et blikk på Deep Purple MK I som varte fra 1968 til 1969.

 

Deep Purple – Deep Purple (Harvest UK / Tetragrammaton US 1969) 10/10

En av mine absolutte favoritter i mine platehyller, som jeg i alle fall rent subjektivt gir full score. Det er det Purple-albumet jeg har hørt aller flest ganger, og jeg sidestiller det faktisk med Burn og Machine Head som bandets aller freskeste øyeblikk. Det er på dette albumet det løsner for bandet, og det er her de finner ut hva de ønsker å gjøre de neste fem årene. Det er interne stridigheter i bandet, hvor Ritchie Blackmore og Jon Lord ønsker et hvassere og tyngre sound, som gjør at de betviler både intensjonene og kapasitetene til vokalist Evans og bassist Simper. Albumet selger dårlig, og plateselskapet Tetragrammaton som utgir Deep Purple i USA, går konkurs noen måneder etter utgivelsen. På dette tidspunktet er Purple klart større i USA, og sliter fortsatt med å få fotfeste i hjemlandet England.

Deres 1969-utgivelse åpner friskt med den trommedrevne Chasing Shadows. Ian Paice blomstrer, og sammen med Ritchie Blackmores øre for tøffe riff og gitarløp, settes en fremtidig standard i løpet av 30 sekunder. Rod Evans har en interessant ,mild stemme som nesten bikker over i Crooner-land. Han synger godt, og selv om han ikke er noen utpreget heavy-vokalist, er det gjennomgående bunnsolid kvalitet i vokalen. Det er gjerne Evans vokal som låter mest datert på dette albumet, vi får en slags antikk 60-tallsstemning, som blir stående som en sjarmerende kontrast til det instrumentale. Jon Lord kaster seg ut i velkjente orgel-kaskader på slutten av låta, og vi vet hvor dette ender om et år eller to.

Det aller meste av materialet er selvskrevet. Unntaket er den vakre Lalena, som opprinnelig var ført i pennen av Donovan. Sammen med den barokke Blind, er dette balladebidragene på albumet. Fault Line åpner psykedelisk og tidsriktig med baklengs avspilte bånd, mens den forvrengte bassen peker fremover mot In Rock. Ritchie Blackmore sparker denne kortvarige psych-affæren over i drivende heavyblues-land med Painter. Det er MYE på Deep Purple som er erketypisk for bandets tidlige og velkjente 70-tallsperiode, dog med en vri, særlig knyttet til Rod Evans vokal. Why Didn’t Rosemary gjør deg aldri i tvil om hvem som spiller, og særlig gitar og orgel er akkurat der vi forventer Deep Purple skal være. Bird Has Flown var tidligere utgitt som B-side på singel, men kom nå i ny innspilling. Avslutningslåten April er det lengste stykket Deep Purple har spilt inn i studio, og tikker ut på 12.10. Akkurat passe storslått og progressivt til å bli tatt på alvor av den engelske undergrunnen, skulle man tro…

Originalpressingen fra 1969 vil i dag ligge på 500 kroner eller mer i god stand om vi snakker engelske utgaver. RE fra 1971 eller senere på 70-tallet burde man kunne få for et par hundrelapper.

Warhorse – Warhorse Vertigo 1970 (5/10)

Bassist Nick Simper er en underlig skrue. I Deep Purple ble han omtalt som en klassisk Rock’n’Roller, en fyr som kunne spille ukomplisert, men drivende rock og blues. Han ble også sett på som et hinder når Blackmore og Lord ønsket å transformere bandet til en utfordrende, progressiv tungrockopplevelse. Nettopp derfor overrasker det meg en smule at Nick Simpers Warhorse låter såpass tungt og tett opptil Deep Purple anno 1970. Antageligvis er det snakk om et slags takk for sist, et nærmest hånlig ”se – jeg kan også”. Problemet er at det funker bare halvveis. Det er ideer og partier som låter bra, men det skorter både på produksjonen, medlemmenes ferdigheter og låtmaterialet.

Verst av alt er vokalist Ashley Holt. Sorry, men han faller fullstendig gjennom. Han kan aldri nå noen av Deep Purples vokalister til buksebretten. Det blir omtrent som når en puddel gneldrer mot en veltrent schäfer. Han er en av de svakeste vokalister jeg har hørt i sjangeren, i mine ører er han en plagsom skrikhals som drar bandet flere hakk ned. Åpningskuttet Vulture Blood er langt fra fullkomment, mens No Change holder mål. Burning låter ganske tøft i åpningen, men det er hele tiden plagsomt å tenke på at bandet helt klart ypper mot Deep Purple, uten å være i nærheten av å ha muskler. Når låten sparker i gang, er det mye som minner om materiale fra Deep Purples tredje album. Det funker på et vis, men faen heller, Ashley Holt synger som en punker på speed, og det er ikke akkurat det som trengs om man skal gruse Ian Gillan.

De instrumentale partiene er ikke dårlige, og utover i Burning blomstrer bandet, og det låter tøft. Både orgel og gitar svinger bra, og er et klart lyspunkt på A-siden. Ritual som åpner side 2 er en tilnærmet blåkopi av Deep Purples Wring That Neck. Ser man bort fra kopi-aspektet, er det en god låt, som er med på å dra albumet relativt greit i havn. Ged Peck duger bra som gitarist, og lander på begge beina etter et langt soloparti. Solitude er igjen en seig, episk sak. Igjen er det Ged Peck som fanger oppmerksomheten, før (du vet hvem) har sutret tilstrekkelig i det vokale og gjort låten mindre vellykket.  Woman of the Devil er det mest vellykkede vokale innslaget på hele albumet, her funker bandet, det låter tøft, og de kan hvis de vil. Woman of the devil låter friskt, det er nesten småfunky midt oppe i alt det heavyprogressive.

Tung, progressiv rock med mye gitar og Hammond anno 1970 er noe av det tøffeste jeg kan tenke meg å legge på vinylspilleren. Nettopp derfor skuffer det såpass når et band som Warhorse totalt sett ikke låter bedre. For min del er det vokalen som er det store hinderet. Dette er selvsagt subjektivt, det må gjerne være andre som synes det er tøft. Albumet har sine øyeblikk, men er nok først og fremst interessant for Deep Purple-samlere, samlere av Vertigo-labelen og de med stort behov for å eie så godt som alt av denne typen 70-tallsrock. Warhorse utga ytterligere et album, Red Sea, før de forsvant. Deres andre utgivelse er nok ikke spesielt mye bedre enn deres første.

De originale Vertigo-utgivelsene er ettertraktede samlerobjekter og har en forventet markedspris på mellom 1000 og 2000 kroner i grei stand og som engelske pressinger.

Captain Beyond – Captain Beyond (Capricorn 1972) 10/10

Etter at Rod Evans måtte forlate Deep Purple, gikk det et par år før han hadde et oppegående bandprosjekt. Captain Beyond hadde base i Los Angeles, og Evans fikk med seg bassist Lee Dorman og gitarist Larry Reinhardt fra Iron Butterfly. Deres albumdebut fra 1972 er et riktig så hyggelig bekjentskap. Åpningen med Dancing Madly Backwards er en knalltøff, rytmisk perle av en hard rockelåt. Evans stemme står uforskammet godt til musikken. Vi kan best beskrive Captain Beyonds første album som tungrock med progressive tilsnitt. Det er gitarbasert og melodiøst, med en cool aura liggende over det meste av albumet. De første låtene glir nesten umerkelig over i hverandre, og den tøffe Armworth har både rytmikk, gitarløp og vokale fraseringer som bidrar til det lille ekstra. I Myopic Void tas åpningslåten tilbake, og vi blir vitne til et morsomt, lite konseptforsøk hvor 3-4 minutters rock-låter smelter sammen og broderes inn i hverandre. Mesmerization Eclipse har mye klassisk amerikansk hardrock i seg, og man får fornemmelser av både Blue Öyster Cult og naboene i Bachman Turner Overdrive nordafor grensa.

Captain Beyond scorer høyt på samtlige punkter hvor Warhorse faller igjennom. De skriver tøffe låter, og har en frisk og pågående produksjon. De legger aldri ut på lengre turer enn hva de kommer fra med livet i behold, og vokalen er et eksempel til etterfølgelse. Her er det heller ikke snakk om å henge seg alt for mye opp i Deep Purple-tradisjonen. Med amerikanske musikere og bosted i LA tilhører Captain Beyond en annen tradisjon, tuftet på kortere, mer kontante låter. Det er likevel mengder av detaljer å kose seg med i alle instrumentene. Det er et ”smart” hardrockalbum, og det er lett å like for en ganske stor gruppe mennesker.

I den rytmiske I Can’t Feel Nothin’ er bandet farlig nær selve oppskriften på vellykket heavyblues. Det lekes med trommene på et høyt nivå, gitaren er bunnsolid i både riff og soloer, og vokalen leder låten fremover. Captain Beyonds debut fra 1972 er en musikalsk juvel som bør interessere alle som er interessert i 70-tallsrock med tyngde. Albumet er bunnsolid, og får min varmeste anbefaling!

Den amerikanske originalpressingen har pålimt 3D / holografisk bilde på coveret, og er således den lekreste i mine øyne. Regn med 250-350 kroner for en original i grei stand. UK-utgaven er dyrere, men har ikke 3D-coveret.

 

 

'