Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

dilldallholom

 dilldallholom - fra munchausen med kofix (2009) Rustar Vinyl 8/10

Format: 2x vinyl, 134 gram
Cover: Utbrett, 2x insert
Innercover: Hvite, plastforede

Skiensbandet med det lett kryptiske navnet dilldallholom har faktisk holdt det gående i snart 20 år. Riktignok startet de på Notodden, men Skien har vært deres base i mange år nå. For meg har dilldallholoms musikalske univers vært upløyd mark, selv om jeg siden slutten av 90-tallet har vært bevisst deres eksistens.

 Nå foreligger albumet med det minst like kryptiske navnet fra munchausen med kofix (hvor både bandnavn og låttitler er stavet med små forbokstaver). Plata finnes som seg hør og bør både på CD og i vinylformat, og vi nevner det allerede nå: dilldallholoms nyeste utgivelse er et todelt konsept. For det første er det en bra utgivelse med enkelte svært hyggelige overraskelser fra et etablert amatørband. For det andre er det første livstegn fra den nye, spennende lekegrinda til bandets ene gitarist, Jørn R Andersen, som er samme Andersen som i 20 år har vært noe tilnærmet en institusjon i norske platesamler/vinyl-kretser (Skien platemesse, plateselskapet Colours, skribent, rockhistoriker). Fra munchausen med kofix er første utgivelse på nystartede Rustar Vinyl. La oss dvele litt ved selve innpakningen og presentasjonen. Det er ingen tvil om at dette er et produkt som er ledet av en virkelig vinylfantast. Lekkert, matt utbrettcover med tykk rygg. 2 flotte vinylplater, presset i England (lenge siden Made in England har lyst mot oss fra en ny vinylplate, men vi som har fulgt Andersen noen år, skjønner at England er det eneste saliggjørende på vinylfronten). I tillegg medfølger en booklet med bakgrunn og anekdoter rundt låtene, og ytterligere en 4-siders sak i A4-format som er den rene julaften for seriøse vinylsamlere, nemlig historien i tekst og bilder om albumets tilblivelse i LP-format. Opplaget på vinyl er begrenset til usle 250 eksemplarer, og det er et meget hyggelig samleobjekt som så absolutt er verdt prisen. Bestilles enkelt hos bandet, http://home.c2i.net/dilldallholom/index.htm

Hva så med det musikalske? Jeg ble en smule overrasket etter første gjennomlytting, det låt både mer seriøst og mer gjennomarbeidet enn hva jeg hadde sett for meg. Albumet åpner med den ganske fengende finger’n på tvers. Et greit gitarriff og litt voksen-orgel bygger likevel ikke opp til de store forventningene. Det er faktisk den overraskende vokalen som fascinerer. Karl Olav Brynhildsen synger dempet, egenartet og ganske sjarmerende, i et toneleie ikke så langt fra nordnorske bohemer som Terje Nilsen og Thule. Tekstene er rimelig åpne, til dels abstrakte og gir absolutt rom for tolkninger. Øksa er litt tyngre og mer mollstemt, drevet frem av en tørr bassgitar. Her leker bandet med flere sjangere, et sted i brytningen mellom nyveiv og nedstrippet, tyngre progrock. Øksa fungerer flott, og løftes av et tøft, 70-talls mellomspill på saksofon. Selv om bandets medlemmer aldersmessig ligger rundt de femti, viser de her at de både tør å slå fra seg, spille høyt, og spille stygt (i positiv forstand).

Skuta avslutter side A, og er en uforskammet vellykket låt, med en sterk tekst som funker aldeles utmerket. Introen på mellotron og det snirklende gitarriffet er et lite kunststykke i seg selv. Vokalen er sår og ærlig, albumets aller beste låt. B-sidens tre låter er jevne og byr på et rimelig helhetlig sound fra dilldallholom. Mens fugger’n er litt vel anonym, låter inn i ditt hode friskere, med en sjarmerende melodilinje, fin tekst og mye gitardetaljer vi legger merke til. Side C åpnes med den spennende Sola, som minner meg om sortkledd folk-punk fra 90-tallets mest melankolske øyeblikk, gjerne representert ved Bøyen Beng og Ym: Stammen. Jeg liker låta, og hadde jeg hørt den for 15 år siden, hadde jeg vært helfrelst! Natt i cruden town kunne ha vært Raga Rockers fra andre halvdel av 80-tallet, seig, tung og mørk. Huset full av f er platas bonuslåt, som ikke finnes på cd-utgaven. Slikt liker vi! Langt i fra albumets sterkeste låt, men vinylside 4 skal jo fylles med noe.

Lyden er bra på albumet. Vi hører at det ikke er innspilt i Abbey Road-studioet, vi hører at det ikke er George Martin som produserer, og vi hører at det ikke er The Beatles som spiller. Dilldallholom er et amatørband bestående av 4 middelaldrende menn fra Grenland som har et produkt de kan stå for med rett rygg og fast blikk. Selv om norske kjellerband de siste 10-15 årene har blitt veldig ”proffe” og det er mye penger ute blant folk, dukker det stadig opp eksempler på norske amatørutgivelser som mangler produsentstyring og teknisk kompetanse på hva som høres fett ut på lydsiden. Dilldallholom kommer seg velberget gjennom nåløyet her, selv om det er utstrakt bruk av klipp og lim og ymse hjemmestudioer inne i bildet.  Jeg var ved første gjennomlytting redd for at dilldallholom var et kompromiss mellom en halvpart som ville spille klassisk britisk progrock, og en halvpart som ville spille P4-vennlig voksenpop. Det ligger nok mer bak enn mine banale antagelser, bandet har klart å finne en greie som låter helhetlig, og som låter som bandet selv. Referanser er det mye av, men stødig snekret sammen til et eget, smått rufsete og høyst sjarmerende sound. Jeg nevnte tidligere Terje Nilsen, Raga Rockers og Thule. Når vi på nytt legger stiften ned på vinylen, hører vi King Crimson luske i buskene, vi skimter Andrej Nebb i mørket, sammen med skyggen av Tom Waits.

Fra munchausen til kofix har overraskende mye norsk alternativ-tradisjon i seg, noe som er ment som et kompliment. Det begynner for så vidt med de store 70-tallsbandene (Junipher Greene, Prudence, Høst) som helt sikkert er godt likt av flere i bandet. Likevel er det de to neste tiårene som har satt de dypeste sporene. Jeg liker sammensmeltingen, det er mye her å bli glad i, og det er et album som vokser. Hadde skiva vært kuttet ned med et par-tre låter og gitt en enda strammere og mer påkostet produksjon, hadde resultatet vært bunnsolid og kanskje oppsiktsvekkende. Med litt ekstra drahjelp fra den særdeles lekre innpakningen, klatrer albumet i dag opp på en respektabel 8’er.

 

'