Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Dungen - 4 (Subliminal Sounds) 7/10

Format: LP, 148 gram, blank vinyl
Cover: Utbrett
Innercover: Sort/hvitt med bilder

Dungen er enmannsbandet til Svenske Gustav Ejser. Nå er riktignok en mann litt lite når man skal spille i band, så Ejser gjør lurt i å invitere med noen gjester når han skal spille live eller som her, utgi album. Gjester har det blitt, en håndfull dyktige, men rimelig ukjente musikere.   Likevel drar jeg i løpet av bare et minutt kjensel på gitaren, som sammen med den lett svevende musikken får meg til å tenke på Paatos, et annet svensk orkester med sans for prog og psykedelisk rock. Linken ser ut til å stemme, den gamle Paatos-gitaristen Reine Fiske er med på laget her også.

 

Det har vært sagt og skrevet mye om Dungen de siste par årene. Jeg har følt meg litt på sidelinjen, deres forrige album Tio Bitor har jeg ikke fått helt tak på. Spenningen var stor når 4 kom i postkassa, hva kunne vi vente denne gangen? En av hovedstadens vinylbutikker hadde sågar uttalt at albumet var ”garantert topp 3 hos oss når året skal gjøres opp”. Ikke småtterier, og forventningene var rimelig høye.

 

Så hva finner vi? Jo en slags erketypisk svensk skogsrock / sveverock slik flere band over grensen har puslet med i 10-12 år, tungt inspirert av de rent musikalske elementene fra progg-bevegelsen på 70-tallet. Den politiske brodden er fjernet, idealismen ånder ikke for annet enn musikken. Ingenting nødvendigvis galt i det. Åpningskuttet Sätt Att Se drives fremover av nevnte Paatos-gitar, litt piano og hyggelig psykedelisk jazz-inspirert tromming. Så kommer vokalen, og jeg skvetter til. Dette høres ut som Bo Kaspers Orkester under tung ruspåvirkning. Rimelig obskurt. Ikke dårlig, men litt vindskjevt, litt sjarmerende og ganske sløvt.

 

Målerås Finest er enda lettere og mer folk-preget, med pianoet som ledende lydkilde, pent i selskap med ganske ufarlige strings. Her aner vi fascinasjon for Jan Johanssons innspillinger fra 60-tallet. Det Tar Tid er en vakker pop-psykedelisk perle i jazz-land, fortsatt som den udda Bo Kaspers-nevøen i uttrykket. Dette er så dempet og hyggelig at det like gjerne er den nye favorittskiva til bakgrunnslyd på Stockholms trendy kaffebarer, som soundtracket til vegetariske ny-hippier som med sløret blikk lurer på om man kan leve av alt for små gulrøtter og håndarbeide på lengre sikt.

 

Først på platas fjerde kutt løsner det for alvor opp, til den tunge, drone-psykedeliske Samtidig 1. Dette låter ganske organisk og autentisk, men ikke mer oppsiktsvekkende enn at vi kunne tro det var en jam i øvingslokalet til et band på plateselskapet Silence rundt 1971. Artig, men ikke av særlig betydning. Ingenting Ar sig likt er mer popjazz i eventyrland. Kort oppsummering side 1: Hyggelig, ganske melodiøst, organisk. Dette er noe som vokser, og som man vil bli glad i. Jeg er likevel bekymret dersom dette er et av årets tre beste album. Da er musikkåret 2008 preget av en ting, ubetydelighet.

 

Når jeg starter side B blir jeg et øyeblikk redd for at jeg satte på A-siden igjen. Jeg sier ikke at det høres dønn likt ut, jeg kan heller skylde på at det er femte gang jeg hører albumet på en uke. En viss repetisjonsfølelse sitter jeg uansett igjen med. Fredag, som låten heter, viser seg å være instrumental tvers gjennom. Funker fint alt i alt, og har mye 70-tall i seg.

 

Nå vil den observante leser for lengst ha spurt seg selv om jeg ikke synes Dungen 4 er et bra album. Jo, jeg synes det er et bra album, og jeg kommer til å spille det igjen. Fra tid til annen. Det er likevel lite her som får meg til å rope ut i vill begeistring. Dungen gjør mye riktig, stjeler sjarmerende fra mye kult på 70-tallet, men dette stadig tilbakevendende Cafe-preget tar brodden i fra musikken. Det sikrer penger i kassa, radiospilling og kanskje til og med en plass i Skavlans kommende svenske talkshow. Jeg liker Dungen best når de lukker øynene og holder kjeft, på full fart inn i den tyngre psykedeliarockens mørkeste univers. Da låter det virkelig tøft!

 

Mine Damer och Fasaner galopperer på en herlig Rickenbackerbass, og er også allright i vokalen. Et av albumets beste, tross den litt enkle tittelen. Et tøft gitarriff har de også klart å snike inn.

 

Dungen 4 er alt i alt et hyggelig album, som mange av dere vil betegne som valuta for pengene. Jeg gidder ikke bruke tid på å omtale dårlig musikk, det får tabloidene ta seg av. Dungen går greit gjennom nåløyet, vi lander på en sjuer. Det er mye detaljer her som er verdt en lytt, og det er mye låtmateriale som er pent, varmt og lett å like. Albumet får ingen Nobelpris, men det gjør vel ved nærmere ettertanke ingen rock-album…

 

'