Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Månedens album: Uriah Heep - Firefly (1977) 8/10

I dag skal jeg anbefale dere ei skive som har fulgt meg i noen og tjue år. Egentlig bare en parentes i Rock-historien, men siden det var et av de aller første albumene jeg kjøpte, har den betydd mye for min musikalske utvikling. Den dag i dag spiller jeg Firefly et par-tre ganger i året, og koser meg like mye hver gang.

Bildet: Fra den gang man var 12 og gjerne skrev navnet sitt med sprittusj på coveret...

 

 

Åpningskuttet Hanging Tree er like monumentalt i dag, som når jeg hørte det for første gang i 1987. Ken Hensleys mystiske synthesizer, Mick Box’ marsj-aktig gitar-riff og John Lawtons kraftfulle stemme i et tøft, melodiøst vokalløp gjør dette rimelig fett. Det er både tungt og luftig på en elegant måte. Poppete, kontant men også pompøst. Det låter friskt og vitalt, og indikerer et band som på låtsiden løfter seg fra forgjengeren High and Mighty.

Dette var Uriah Heeps tiende studioplate, og mange hadde allerede ment mye om bandet. På sitt dårligste har Heep vært direkte pinlige. På sitt beste er de klassiske, intet mindre. Bandets største problem har vært en uforutsigbar ujevnhet, iblandet en dose kjedsommelighet som har sneket seg inn på vel mange Heep-låter. Firely fra 1977 er faktisk et av de mest helstøpte og jevne Heep-album, og en glemt liten skatt i rock-hyllene.

På Firefly var Uriah Heep utrustet med både ny vokalist og ny bassist. Disse løfter bandet og sprøyter viktige vitaminer inn i et slitent bandmaskineri. Been Away Too Long gir stort spillerom for Lawton, som virkelig hadde en av rockens store stemmer, vi snakker Dio-nivå her! Trevor Bolder jobber hardt på bassen, som både er stødig, leken og heseblesende, til glede for alle som leter etter detaljer og nyanser i lydbildet.

Intet Heep-album er komplett uten minst en kjip sang, og den finnes også her. Who Needs Me er en Meat Loaf-lignende Rock’n’Roller med rimelig drøy ompa-ompa-føring. Dette lukter det også utgått Status Quo av, sjelden bra. Dette er trommeslager Lee Kerslakes bidrag, og låten skal etter sigende omhandle den frustrasjonen han (og andre?) følte over at det kun var Ken Hensley som fikk skrive låter i Uriah Heep. Ken Hensley er en dyktig håndverker i låtskriverfaget, dette kommer i alle fall tydelig frem på Firefly. Lee Kerslake har et og annet å lære, og det hele fremstår pinlig ironisk.

Wise Man er episk, vakker og sår, drevet frem av Hensleys orgel og John Lawtons storslåtte stemme. Mye flott bassing fra Bolder også her.  B-siden åpner med Do You Know, som egentlig aldri har vært noen favoritt hos meg. Rart, for drivet og den herlige koringen i starten er noe av det tøffere Heep har gjort. Låten som helhet er litt pussig. Den har en del heavyprogressive innslag og breaks, samtidig som vers og refreng er veldig melodiøse, den lener seg igjen mot Bat Out Of Hell-era Meat Loaf, som ikke nødvendigvis trenger å være udelt positivt.

Rollin’ On er et lite mesterverk, og et av albumets aller sterkeste øyeblikk. Igjen er det Hensleys Minimoog som fanger oppmerksomheten først, i et repeterende, tøft riff i bassregisteret. Melodien er sterk, og Lawton synger som en gud. Mick Box ligger utsøkt i bakgrunnen, og Trevor Bolder signerer på kjent vis med utvalgte høye toner ved enden av flere partier. Mellompartiet er en tanke stillestående, men la gå.  Den drivende Sympathy er et annet høydepunkt, med bass og trommer i særlig godt driv, toppet med et lett iørefallende gitarriff.

Firefly er på låtsiden et av de mest helstøpte albumene til Uriah Heep. Det låter friskt og vitalt, og er en smule jevnere enn Return To Fantasy fra 1975, det andre ”glemte” Uriah Heep-albumet som gjerne må trekkes frem i lyset.

Se video av Sympathy og nyt!

'