Rocksirkus.com

Har jeg blitt gammel og grinete? Eller har jeg bare en dårlig dag? Jeg prøver å finne en logisk grunn til at jeg føler at jeg har kjedet meg gjennom festivalfilmen fra Glastonbury Fayre i 1971. Festivalen (som var en ikke-kommersiell rock-festival med gratis adgang og høy alternativ-faktor) er både legendarisk og myteomspunnet i visse kretser. Band og artister som Edgar Broughton, Arthur Brown, Hawkwind og Gong var alle tilstede, en line-up midt i blinken for annerledes-ungdommen først på 70-tallet. I tillegg spilte David Bowie, og Pink Floyd skulle spille (Unable to perform due to poor stage access for their set, i følge wikipedia.) Hvorfor fenger dette da ikke? Alle som har fulgt med på rocksirkus.com vet at alle nevnte band er gjengangere i våre anbefalinger av tøffere 70-tallsrock.

For det første: Filmen som film er godt under middels. Det er tidvis dårlig lyd, filmen er usammenhengende, det er veivete kameraføring og snodig klipping. Det er ingen rød tråd, ingen historier som fortelles, ingen spenningskurve. Pensum-filmer som Woodstock og Isle of Wight er rake motsetninger, flotte festivalfortellinger som fascinerer hver gang. Glastonbury Fayre-dokumentaren er obskur, og så alt for tydelig et lavbudsjettsprodukt uten filmfaglig styring. For virkelig å slutte sirkelen, er regissørens kommentatorspor uforståelig for andre enn mumlende engelskmenn med samme dialekt og dårlige diksjon.

For det andre:  Musikkinnslagene, som nesten fremstår som bagatellmessige innklipp mellom nakne kropper, trommespillende veggis-hippier og hasjrøykende alternativungdom, er heller ikke mer enn middels. Terry Reid og Fairport Convention har en god dag og låter bra, mens Family er langt ute å kjøre. Aldri har jeg hørt Roger Chapman breke mer meningsløst enn her, og aldri har jeg sett bandet mindre engasjert. Sorry mac. Arthur Brown kommer seg utover i sitt innslag, men den håpløse filmingen og klippingen tar vekk mye av gleden. Traffic blir filmens høydepunkt, endelig et band som virker ivrige og til stede.

Verken Hawkwind, Gong eller Edgar Broughton ser vi ikke mye til. Dessverre. Det er likevel ikke sikkert de hadde klart å løfte filmen opp fra festivalgjørma, dette er tungt fordøyelig, selv for en som er rimelig lidenskaplig interessert i 70-tallets rockmusikk. Her blir det for mye alternativt og utenomjordisk, både fora og bak kamera. Jeg hadde aldri i livet turt å vise dette til noen som var det minste kritiske til hippiegenerasjonen liv og lære. De ville i så fall fått bekreftet alle sine fordommer.

Likevel kan vi ikke avfeie filmen helt, fortapte rock-arkeologer som vi er. Total slakt er utenfor rekkevidde, vi er da bare lunkne. Glastonbury Fayre har blitt et begrep, og hvem av dere 70-tallssamlere har ikke sittet og fulgt med på ebay etter den triple LP’en som kom i etterkant av festivalen, like full av ekstraordinære elementer som selve festivalen (booklet, vedlegg, plakat, plakatcover, spesialtrykt plastcover etc). Albumet er absolutt bra, bare synd at filmen ikke formidler den samme musikalske energien (merk også at albumet er en litt snodig miks av opptak fra festivalen og fra andre konserter.knapt noen av de medvirkende på albumet er tilstede i filmen…). Se på dokumentaren som en kurositet, og delvis et dokument over en festival tuftet på gode ideer. Med DVD-utgivelsen følger det med en skikkelig 32-siders booklet, som klarer å formidle bakgrunn og gjennomføring på en minst like god måte som filmen. Bookleten er interessant lesing med bilder og utklipp, og er med på å legitimere kjøp av DVD'en.

Dette er for komplettister og garvede rock-historikere. Slike vil helt sikkert finne lyspunkter som gjør filmen severdig både en og to ganger. Nybegynnere henvises i midlertid til Woodstock, Isle of Wight, eller til og med til den dramatiske Give me Shelter med Rolling Stones og Hells Angels i hovedrollene. Der er det mye som er severdig!

Glastonbury Fayre kan kjøpes for en neve dollar hos bl.a play.com