Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Månedens anbefaling: Tim Buckley – Greetings from L.A. (1974) 10/10

Månedens anbefaling er en ganske underlig greie. Kombinasjonen av en ganske klisstete sjanger, og et album artisten selv flere ganger snakket alt annet enn varmt om, tyder på at vi beveger oss ut på dypt vann. Eller...



Tim Buckley var ikke veldig suksessrik i sin samtid. Hans 9 studioalbum fra perioden 1966-1974 er svært varierte, både i innhold og kvalitet. Flere av de solgte relativt bra, men noen verdensstjerne ble han knapt. Buckleys karriere kan deles opp i tre, hvor de tre første utgivelsene viser en søkende musiker i folk/jazz-landskap, som på de neste tre utgivelsene går i en innadvendt, avantgardist og lite suksessrik retning. For å prøve å snu dette, snur han brått om i 1972, og innleder sin siste periode som han selv så passende ga navnet sex-funk.

Dermed kommer vi til det som er kanskje mest underlig, at et album i sjangeren Sex-funk, innspilt av en angrende alternativrocker på jakt etter penger med et lag av ganske sleipe studiomusikere både skal bli månedens album på Rocksirkus, og attpåtil belønnes med høyest tenkelige karakter. For folkens: Dere må gjerne ta på hornbriller og lusekofte og mene at folk-Buckley var den beste. Eller kanskje vil dere spise sopp og i abstrakte ord og bevegelser prøve å få meg med på at Buckley var et geni på Lorca (1970). Sorry, men den er jeg ikke med på, i alle fall ikke på en ganske vanlig søndag!

La oss legge alle meninger, intensjoner, salgstall (Greetings from L.A. solgte dårlig) og sjangerbegrep litt til side, og sette på albumet. Side en åpner med Move on With Me, en ganske streit rocker av det hyggelige slaget, med piano og sessionbassist-bassing, samt kledelige kordamer. Det funker, og Buckleys voldsomme stemme skiller dette rimelig raskt fra røkla. Fyren synger rent over fem oktaver, og bandet låter uforskammet friskt og godt. I Get on Top (Husk, dette er sexyfunk) løftes hele bandet, mye på grunn av en aggressiv organist og en sløy bassist. Med snertne stikk fra førstnevnte og et fjellstøtt komp fra firestrengeren, har Buckley selv frie tøyler til å danke ut så godt som alt av samtidige vokalister. Han har en stemme som skyver det meste på sidelinjen, og det relativt tilgjengelige, funky og melodiøse materialet på Greetings gjør at vi virkelig får tak på og blir klar over Buckleys stemmeprakt.


Hva er så grunnen til at et så solid album ikke slår an i samtiden? Jeg setter en krone på at nettopp navnet og bakgrunnen til Buckley var den største hindringen. Han hadde jobbet hardt for å bli tatt seriøst som alternativ og utfordrende kunstner, var tidvis tett knyttet til miljøet rundt Frank Zappa, og var kjent for å være både sær og meget streng i forhold til kvalitet på eget materiale. Mest av alt kunne dette ligne en uønsket sell-out. Gamle tilhengere ble skuffet over det store, profesjonelle lydbildet hvor Buckley rått og dampende inntar storbynatten. Når jakten på nye fansen feiler, radioene griner på nesen over stadige sex-hentydninger, og Buckley selv, etter sigende, knapt nok står inne for hverken innhold eller form, er det ikke all verden å bygge karrieren videre på.


Sweet Surrender, som avslutter B-siden er en milepæl i hvit soul, og en ren oppvisning i menneskelig stemmeprakt. Tim Buckley har en intensitet og kraft som gjør det umulig å tro at dette er en form for venstrehåndsarbeid han ikke var komfortabel med. Til det låter det alt, alt for bra. Buckleys band består nå for det meste av ukjente studiomusikere. Unntaket er Lee Underwood, som har fulgt Buckley som fast gitarist siden debuten i 1966.  Jeg skeptisk av natur til album som bare er innspilt med studiomusikere, da jeg har en slags genuin tro på bandformatet og kollektiv utvikling av materialet over tid. Her må jeg uansett svelge mine ord. Flere steder er bandet så vågalt og pågående at selv ikke Grateful Dead fra glansdagene kunne lest hverandre bedre.


B-siden er litt moderat i starten, hvor både Nighthawkin’ og Devil Eyes er solide, uten å peake helt. Den akustisk drevne Hong Kong Bar gir fullt fokus på Buckleys stemme, og vi kommer også tettere inn på låtskriveren Tim Buckley.  Make it Right avslutter albumet, og låter mørkere enn resten av albumet. Strykerne er mollstemte og aggressive, og vi merker litt av Buckleys demoner som flyter opp til overflaten. Jeg liker låten, og ser den som et verdig punktum på dette mesterverket.


Tim Buckley fulgte opp Greetings from L.A. med Sefronia (1973) og Look at the fool (1974). Ingen av disse når høydene til Greetings, men for all del, hele Buckley-katalogen har gode ting i seg. 29. juni 1975 var alt slutt, da Tim Buckley døde av en overdose Heroin, godt hjulpet av rikelige mengder alkohol og morfin. Han etterlot seg sønnen Jeff, som ga oss et av 90-tallets flotteste album (Grace, 1996), før han tragisk druknet 31 år gammel.

Originaler på Warner Brost bør man kunne få for 150-300 kroner i god stand, litt avhengig av hvilket land plata er presset i. UK-utgaven kom så vidt jeg vet kun med Burbank-label, og har postkort stanset ut i fronten.

'