Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Martin Hagfors - Men and Flies (2009) ME 9/10

Format: 2 X LP, 186 gram
Cover: Utbrett, 2 doble vedlegg med tekster medfølger
Innercover: Hvite, plastforede

Musikerkolleger og bransjefolk har i en årrekke snakket varmt om Norskamerikanske Martin Hagfors. Første møte med Hagfors fikk vi da bandet Home Groan platedebuterte i 1997. 12 år har gått, og ingen skal påstå at Hagfors har ligget på latsiden. En rask opptelling viser noe sånt som 15 albumutgivelser med sine to band Home Groan og HGH (sistnevnte sammen med EX-Motorpsycho Håkon Gebhardt). Martin Hagfors og Home Groan dukket opp som et norsk tilsvar til den amerikanske alternative Country-bølgen midt på 90-tallet, hvor legendariske Uncle Tupelo ga navn til en hel bevegelse. I tillegg til å spille alternativ countryrock og vindskjev bluegrass har Hagfors vært fast tekstforfatter for The National Bank. I sistnevnte har han fått nærkontakt med pop-formatet og noen av landets fremste musikere. Dette har kommet godt med når Hagfors nå solodebuterer med Men and Flies.

 

Det er på ingen måte noen countryfisert plate vi legger på spilleren. Ut av høytalerne strømmer smart, velprodusert popmusikk, full av gjennomtenkte referanser til 45 års pop-historie. Åpningskuttet Appetite gir assosiasjoner til Beach Boys varme og sukkersøte univers, mens den forsiktige steelgitaren og de solide trommeslagene gir låten flere dimensjoner. Det orkestrerte midtpartiet tas opp igjen i introen på tittelkuttet. Her leker en hyggelig bassgitar (spilt av den alltid like smakfulle Ex-BigBang, Nå National Bank-bassisten Nikolai Eilertsen) i bakgrunnen mens sterke melodilinjer og flotte vokalharmonier fyller rommet. Mot slutten av side A har vi hørt nok til at vi skjønner at dette er en utgivelse godt over gjennomsnittet.

 

Tattoed On My Eyes er (bortsett fra steelgitaren på åpningslåta) det første som bærer bud om at vi har med en ringrev i americana å gjøre. Vokalen er akkurat så lun og slentrende som bare en laidback countryrocker i godt humør kan levere. Det store, luftige lydbildet krydres med stryk og blåsere på en særdeles utsøkt måte. Lars Horntveth har en meget sentral rolle i utgivelsen, og fyller albumet med vellyd. Jeg bøyer meg i støvet for hva som har kommet ut av det kreative Jaga Jazzist-kollektivet de siste 10 årene. Vi snakker her om mange drivende dyktige musikere, hvor flere av dem har klart å skape et helt eget sound.  Helt i toppen troner multiinstrumentalist, komponist og arrangør Lars Horntveth, som setter en meget tydelig signatur på Men And Flies.

 

Scarlet er en vakker, litt skjør poplåt som etter hvert får kledelig tyngde i kreativt orkestrerte partier. Igjen er det slående hvilken ressurs det er å ha en produsent som kan skrive fantastiske arrangementer for et større spekter instrumenter enn hva som finnes i et vanlig firemannsband. Det er ikke alltid så mye som skal til, bare det trykkes på de riktige knappene. Det vet Horntveth. Married Man er nedstrippet i formen, med en tydelig lengsel i retning amerikansk singer/songwriter-tradisjon, ikke ulik Neil Youngs snart 40 år gamle klassiker A Man needs a Maid.

 

I utgangspunktet er jeg litt skeptisk til doble studioskiver, da jeg vet at det skal godt gjøres å fylle 70-80 minutter med bare bra musikk. Gleden var derfor stor når jeg så at den totale albumlengden kun var på snaut 48 minutter, bare en låt eller to lengre enn ”klassikerne” fra 60/70-tallet. Martin har selv påpekt at kvalitetshensyn til lydopplevelse har veid tungt, og dermed blir musikken fordelt på fire platesider. Lurt! Fyllstoff er det overraskende lite av på albumet, men en låt som Liaison blir kanskje litt anonym i forhold til de utelukkende sterke kortene på side A og B. Paint er mer rocka i formen, en flott låt som vennskaplig nikker i retning Lou Reed og Bob Dylan, to respekterte herrer som sikkert også er godt representert i Martin Hagfors platesamling. Kenneth Kapstad (Motorpsycho) Slår konsist og tøft på trommer, mens David Wallumrød bruser ivrig med orgelet.  Når de først er i gang med det mer rocka materialet hopper de videre til den rimelig psykedeliske It’s A Cinch, en morsom avveksling som jeg synes låter rimelig vellykket. White Album-Beatles møter Dylan.

 

Sistesiden åpner med I Need To Know som fortsatt oppholder seg i arven etter Dylan, og minner meg også om et par dyktige Engelskmenn som Ian Matthews og nylig avdøde John Martyn. Flott låt, flott arrangert, og stadig med mye interessante referanser. The Kernel Question er også britisk-klingende, melankolsk og vakker. Etter hvert småprogressiv og psykedelisk i formen, en riktig så smart transformasjon fra folkrock til spacerock nesten uten at man legger merke til det.

 

Jeg ser en del anmeldere har lett for å åpne den store skuffen hvor stemplene med softrock og voksenpop ligger. Jeg ønsker å unngå bruk av disse utvannede begrepene på Martin Hagfors nydelige debut. Vi snakker om en norsk klassiker som har tre særdeles sterke sider. For det første er Martin Hagfors et uvanlig stort talent når det gjelder å skrive bra låter. Alle har hørt påstanden før, men nå er det snart på tide at dere tror på det, og låner øre til en av landets aller flotteste musikere! For det andre er arrangementene og den musikalske innpakningen så til de grader vellykket, med et lett gjenkjennelig Horntveth-sound som bør være en sterk norsk eksportartikkel. På toppen av det hele er lyden på vinylutgivelsen himmelsk, intet mindre! Det er 100 % støyfritt, varmt, luftig og meget vellydende. Men And Flies er noe i nærheten av et perfekt mesterverk og en fremtidig klassiker.

 

 

 

'