Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Gjenhør med 90-tallet: Hedningarna

Etter hvert som vi får 90-tallet på avstand, klarer man å distansere seg og analysere nøkternt det som skjedde på rock-scenen i dette lett kaotiske tiåret. Det som først og fremst slår meg når jeg nå går 15-20 år tilbake i min egen musikksamling, er at nesten alt foreligger på CD. Jeg har siden slutten av 90-tallet hatt en konsekvent dreining mot vinyl og LP-platen, og har i samme periode hørt minimalt på mine gamle CD-plater. Derfor har denne musikken ligget brakk i mine hyller i minst 10 år. Unntak finnes selvfølgelig, både fordi noe kan og har blitt spilt i bilen og på kontoret, og atter andre ting har blitt sporet opp på vinyl.

Mange ting foreligger uansett bare på CD, og jeg har de siste månedene tatt noen stikkprøver av gamle favoritter, for å vurdere de med dagens ører. Et kjennetegn på mye av det jeg syntes var OK på 90-tallet, er at det sjelden tillates å rendyrke en stil og et tidsideal. Nesten uansett om vi snakker pop, rock, folk, blues eller hardrock, ser og hører jeg en rød tråd i at man bifaller et eldre ideal, men ikke våger å legge seg 100 % opp mot sound og uttrykksform. Man vil absolutt tilføre en tydelig dose samtid, som ofte er ganske grelle etterdønninger fra 80-tallets stadig voksende klang/elektronikk/samplingsidealer. Kanskje mest tragisk er dette innenfor et av mine hjertebarn, den progressive rocken. Jeg har svært få personlige prog-favoritter fra 90-tallet, da det lydmessig er for kaldt, upersonlig og glatt. Dette er min subjektive mening, og jeg er fullt klar over at mange setter 90-tallets ”revitaliserte” progrock høyt. Det får også stå for andres regning.

Unntakene finnes selvfølgelig. Grønsjen var for mange det viktigste som skjedde de første fem årene, og svært mye låter upåklagelig den dag i dag. En del sintere rock, det være seg Nine Inch Nails eller Pantera, har også et særpreg og en tidskoloritt jeg ikke ville hatt annerledes. 90-tallet hadde mye å by på, og var et svært viktig tiår for meg. Mye av min musikkinteresse ble formet i årene fra jeg var 15 til 25.

Dagens lille tilbakeblikk skal handle om et av de bandene jeg hadde aller sterkest forhold til over et par år på 90-tallet, svensk-finske Hedningarna. Mitt første møte med bandet var på den nyopprettede World StageRoskildefestivalen, året var 1993. Jeg hadde relativt nylig blitt hektet på folkrock, og var nysgjerrig på det meste sjangeren kunne diske opp med. Roskildekonserten er vel fortsatt legendarisk på grunn av stinn brakke, og stadige utsettelser/avbrekk fordi folk stadig besvimte eller av annen grunn tydelig hadde det ugreit foran scenen. Det hele forekom meg noe absurd, men når bandet omsider fikk settet i gang, ga de en uforglemmelig konsertopplevelse. Mye av stoffet var hentet fra bandets andre album Kaksi, som hadde blitt sluppet et snaut år før. Kaksi solgte i formidable 35.000 eksemplarer, og vil for alltid bli husket som et av de virkelig solide gjennombruddsalbum i Norden.

På Kaksi (som er finsk og betyr to) hadde de tre svenske grunnleggerne av Hedningarna knyttet seg til legendariske Silence Records og innlemmet de to finske jentene Sanna Kurko-Suonio og Tellu Paulasto. Bandet fremstår som unike og mystiske, hvor tunge samples og beats danner grunnlaget for den levende ur-musikken som legges over. Kombinasjonen av dette dunkle, ofte ganske tunge bakteppet og de rå, forsterkede lydende fra antikke strengeinstrumenter og jentenes kraftige, forførende sang ga 90-tallets rock-lyttere en helt ny opplevelse. Rock møter Folkemusikk møter dansegulvets teknologiske syntese. Alltid like fengende, alltid like tøft og alltid like forførende mystisk. Den finske vokalen gjør sitt til at du ikke skjønner et kvekk av hva det synges om, ikke før en av gutta bryter inn og tar deler av det vokale på svensk. De delene av teksten som lar seg forstå, er både humoristiske og rett på sak, ofte med litt uventede vendinger. 90-tallet var tiåret hvor world-music ble et innarbeidet begrep, hipt i noen år, for så å bli direkte uhipt og ganske klisne greier i manges ører.

Hedningarna 1992-1994 er ved årets gjenhør imponerende sterkt. De har fanget urkraften og mystikken fra fjern fortid på en måte som nesten 20 år senere høres ut som det eneste riktige. Anders Stake som trakterer en lang rekke strengebaserte instrumenter i Hedningarna er utdannet instrumentmaker, og bidro sterkt til bandets unike lydlandskap. På Kaksi er han blant annet kreditert med flere fele og harpevarianter, i tillegg til sekkepiper, horn og fløytevarianter.  Når topper med å dra på med full vreng på folkemusikkistrumentene, er det den tidligere rock-gitaristen som våkner til live og glefser mot månen. Björn Tollin programmerer rytmene, og spiller på akustiske ur-trommer og slaglire, hvor disse smelter sammen med de dype, dronende teppene som er elektronisk skapt. Hållbus Totte Mattsson hadde lutt som sitt hovedinstrument, men i Hedningarna er også han multiinstrumentalist, med lirer og feler i arsenalet. I ”Kruspolska” kulminerer alle bandets påfunn, og låten ble ganske raskt remixet av den britiske DJ’en Sasha, som tok den inn på britiske hitlister i 1994.

 

Samme år som britene danser seg sanseløse til Sashas remix, slipper Hedningarna sitt tredje album, med den kledelige tittelen Trä. Musikalsk ligger den tett opp til forgjengeren, og besetningen er identisk som på Kaksi (men det ble også med disse to skivene før det ble utskiftinger i rekkene). Albumet åpner kaldt og skremmende med den urovekkende Täss’on Nainen, før den rocka Min skog klatrer til topps som en av de tøffeste Hedningarna-komposisjoner noen sinne. Det spilles tøft, og det synges tøft. Ingen krediteringer på coveret angår elektrisk gitar, så lag på lag med fuzz og vreng i instrumentrekkene, kommer fra folkemusikkavdelingen i musikkbutikken. Det låter guddommelig!

Varg Timmen er vakker og fengende, på Hedningarnas lett gjenkjennelige vis, nok en signaturlåt og livefavoritt. I 1994 spiller bandet for andre gang på Roskilde, denne gangen på Grønn scene, som er festivalens nest største, og rommer anslagsvis 20.000 mennesker. Under Hedningarna i 1994 stod vi som sild i tønne og opplevde en konsert som jeg husker som noe av det beste på det årets program. En måned senere besøkte de Jazzfestivalen i Molde, og jeg fikk sett de live for tredje gang på to år. En takknemmelig glede, et unikt band som både live og på plate ga oss noe ekstraordinært i tiden rundt Kaksi og Trä.

Dersom du er ukjent med bandet, anbefaler jeg at du sporer opp disse to albumene og gjør deg klar for en reise inn i moderne fortolket folkemusikk med skarpe kanter og groovy rytmikk. Jeg er mildt sagt overrasket hvor godt disse to platene har tålt tidens tann, og jeg merket at det meste av materialet fortsatt satt ved første gjennomhøring, selv om det nok er over 10 år siden sist jeg har spilt Kaksi og Trä. Det sier noe om styrken i materialet!

'