Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Månedens anbefaling: Hole In The Wall – S/T (Sonet, 1972, Re-utgitt av Panorama Records 2011) 9/10

Det er sagt og skrevet en hel del om det lett myteomspunnede debutalbumet til Bergensbandet Hole In The Wall. Norges første countryrockplate har lenge vært en merkelapp. Fra andre kanter har det kommer indisier på at dette var et løst sammensatt kollektiv som nærmest produserte psykedelisk avantgardemusikk. Atter andre mener at dette låter som et norsk Fairport Convention. Hva skjuler det seg egentlig innenfor det duse coveret med det mystiske maleriet?

 

 

Åpningskuttet er nok kjent for en del, da det blant annet dukket opp i TV-serien som omhandlet Norsk Rocks Historie og de påfølgende CD-utgivelsene. Restless Man er en frisk rockelåt drevet frem av et hardt piano, fuzzgitarer, rå mannlig vokal, en skrikende fele og en nesten like skrikende kvinnelig vokal i refrenget. Det er uforskammet tøft, ledig og ikke minst annerledes. Det ligner egentlig ikke på noe annet vi har hørt, til det er det for fragmentert og sammensatt. Det nærmeste må faktisk være i instrumentalpartiet etter andre refreng, hvor det låter omtrent som Kansas, et band som platedebuterte to år etter Hole In The Wall.

The Letdown låter farlig likt Tussler-prosjektet til Motorpsycho-gutta, som igjen er tuftet på amerikanske idealer som favner om det meste av alternativ 60/70-tallscountry i mer eller mindre rocka innpakning. Det er fullt av detaljer, flotte vokalharmonier og en dominans av akustiske strengeinstrumenter. CSN&Y lurer i buskene hele låten gjennom. Erik Möll og Rune Walle synger og spiller på høyde med heltene fra andre siden av Atlanterhavet.

Det låter fortsatt ruralt i The Lookout Mountain, men det er klart mer rock enn country her. Trygve Thue var utvilsomt en av landets mest smakfulle gitarister på 70-tallet, som fyller inn med stikk, småsoloer og annet elektrisk snadder. Mot slutten av låta slår det over til å bli småpsykedelisk og ganske heavy, med omfattende stereopanorering.  End of the Effort har den samme lette, gode følelsen som The Letdown. Det låter vitalt, og det er imponerende tidløst. Mandolinen og felespillet gir assosiasjoner til britisk folk, og Come on Over som lukker A-siden bygger en vennskapelig bro mellom Byrds/The Band på den ene siden, og Lindisfarne/Fairport Convention på den andre.

B-siden åpnes med den vakre, svevende Four Tomorrows, et nytt relativt tidløst øyeblikk. Den kvinnelige andrevokalen ligger fortsatt høyt oppunder taket, men denne gangen er det bare pent. Låta som helhet er særdeles godt gjennomført, med store lydvegger men likevel mengder av luft. Det er relativt korte låter på albumet, og her finnes i det hele tatt lite fyllstoff. Den konsise totalpakka med 5-6 veldig minnerike øyeblikk gjør albumet til et av de aller beste som kom fra Norge på 70-tallet. Bandet balanserer svært godt mellom helhet og variasjon, og lykkes bedre med akkurat dette enn de fleste av sine samtidige her til lands. Strengt talt låter hele albumet litt for bra til at vi helt tror på at det er en debut, og kanskje litt for bra til å være norsk..?

Kilimanjaro Monday låter mest av alt som en røff roots-produksjon fra 90-tallet, og dette er ment som et kompliment til bandet og produsent Harald Are Lund. Ganske mye gikk riktig for seg i Arne Bendiksens studio det knappe halvåret bandet jobbet med albumet. Harald Are Lund forteller til Rocksirkus at albumet ble spilt inn på 8 spor, hvor de fylte 6 spor og mikset ned til 2 (på flersporsbåndet) og så la på 6 nye og mikset alle seks + de to nedmiksede ned til 2 (stereo) til slutt. Harald Are husker det som slitsomt, men var aldri i tvil om at det var verdt det. Han rangerer albumet som et av de beste som er spilt inn her til lands, og den dag i dag er det en personlig favoritt. Som Harald Are selv sier: ”Det er et tidløst album med flotte låter og glimrende musikalske prestasjoner”. Akkurat det har vi ingen problemer med å gi vår tilslutning til. Albumet anbefales til alle som er glad i smart, organisk rock som er jordnær nok til å favne countryrockerne, og akkurat så svevende at de blidgjør den psykedeliske delen av menigheten også.

Hole In The Walls debut har lenge vært et ettertraktet, men vanskelig tilgjengelig objekt på bruktmarkedet. Jeg solgte selv et eksemplar før jul, og den forsvant nesten umiddelbart etter at jeg hadde listet den opp til 1800 kroner i OK stand. Opplaget var i sin tid ganske begrenset, og det har vært sagt at plata kun solgte i 6-700 eksemplarer. Dette stemmer sikkert, men jeg vil tippe at opplaget var en del større, i alle fall 1000 eller 1500 eksemplarer, kanskje mer. Gjennom Hans Pokoras velkjente bokverk som guider internasjonale samlere gjennom ukjente skatter er albumet gjort kjent ute i den store verden.  Albumet er fortsatt relativt sjelden å se på ebay, men de ganger man finner det for salg, vil alt mellom 1000 og 3000 være en realistisk pris å måtte betale.

På grunn av den høye bruktprisen og den begrensede tilgjengeligheten vil det glede mange at albumet i disse dager er utgitt på nytt. Panorama Records har presset et eksklusivt opplag på 500 eksemplarer, på tykk, vellydende vinyl og med kopi av det originale tekstvedlegget. Hele opplaget ble raskt utsolgt fra Panorama, og det sier seg selv at disse ikke vil stå lenge i butikken. Jeg anbefaler at du er kjapp i avtrekkeren nå! 150 eksemplarer ble solgt til utlandet, og av det totale opplaget på 500, var 100 av disse på hvit vinyl, 400 på sort. Vi snakker her om en utgivelse som raskt vil bli et samlerobjekt, den hvite kan du allerede se langt etter. Sjekk Big Dipper, Progrock.no Svenske Record Heaven eller Panorama for tilgjengelighet. Jeg snurrer Pan-utgaven av albumet i skrivende stund, og går god for at denne gjør nytten for mange av dere!

 

 

 

'