Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Månedens album: Judas Priest - Defenders of the Faith (1984) 9/10

Defenders of the Faith var en av mine tidligste Rock’n’Roll-forelskelser. Vi skal tilbake til våren 1987. Jeg har begynt på den lange reisen inn i rockens magiske univers. Twisted Sister, Kiss og Iron Maiden er allerede ledestjerner på metallens motorvei. En aprildag i sjuogåtti rusler jeg nedover mot sentrum. Det er varmt i lufta, snøen er for lengst borte mellom fjellene på Sunndalsøra, og om en måned fyller jeg tolv år. Denne dagen, som ganske sikkert var en fredag, gikk turen mot stedets kjøpesenter. Greit å henge litt rundt der, møte kamerater, og kikke innom radio og TV-sjappa som også var platebutikk.  På gamle Elektron Radio var det alltid noe spennende å finne for oss som hadde musikksamlinger på størrelse med en matpakke, og i Nice Price-baljene kunne vi plukke opp små skatter vi hadde råd til om vi sparte litt på ukelønna. Jeg hadde ikke egen platespiller før flere år senere, så nå gikk det primært i kassetter. I en slik bøtte med ymse pop og rock til 49,50 fant jeg så denne åpenbaringen, Judas Priests syvende studioalbum utgitt i 1984. Jeg lyttet, takket og gikk. Jeg var slått ut av dette massive angrepet fra krigere kledd i nagler og lær. Jeg husker at jeg gikk en lang omvei hjem, bare for å ha tid til å fordøye det voldsomme inntrykket. Neste morgen ble kassetten kjøpt.

Det tok 15 sekunder å frelse en tolvåring med Judas Priest i 1987. De hvasse gitarriffene til Glenn Tipton og K.K. DawningFreewheel Burning var sannsynligvis det aller tøffeste jeg hadde hørt så langt på veien mot tenårene, og når Halford selv åpnet munnen, gikk luften ut av meg.  Albumets tre første låter er en muskeloppvisning som får invasjonen av Polen til å virke som Fair Play. Selv etter snart 25 år med aktiv rock-lytting vet jeg ikke om jeg noen gang senere har hørt tre SÅ sterke hardrocklåter på rad og rekke på et album. Det åpner friskt og raskt med Freehweel Burning, hvor Rob Halfords enestående vokal sparker beina under enhver motstander. Det er tøft og kjapt, og låten er for meg selve symbolet på Heavy Metal. Sjangeren ble aldri bedre enn hva JP viste på dette albumet.

Jawbreaker følger opp, om mulig enda tøffere. Det er stort og luftig, melodiøst men også farlig. Her er det ingen sukkersøte strofer om rosa kjærlighet. Gitararbeidet til Downing og Tipton er oppsiktsvekkende, de hadde strengt talt ingen andre utfordrere enn Smith/Murray fra Maiden i konkurransen om å ha de skarpeste metall-øksene. Rock Hard Ride Free slutter sirkelen med tre majestetiske kunststykker. Det er kontant og storslått, vokalen og gitaristene bytter hyppig på fokus og oppmerksomhet, og skaper en variasjon som mange vil bli forundret over. Soloene er krystallklare og skarpskodde, men alltid med en uforskammet melodi-kontroll hengende over seg.

The Sentinel er mer progressiv og noe mindre umiddelbar, men fortsatt en favoritt hos mange Priest-fans. Den må kanskje snurres både to tre runder før den sitter skikkelig, men da klatrer den raskt opp i Priest-hierarkiet. Igjen er gitararbeidet nødvendig å trekke frem. Jeg kan ikke tenke meg noe tøffere band enn Judas Priest når jeg vil høre rødglødende gitarsoloer i heavy-sjangeren!

B-siden er mindre interessant enn den første. Langt fra dårlig, men den klarer naturlig nok ikke å følge opp den nesten uvirkelig sterke førstesiden. Love Bites er tøff nok, og Eat Me Alive dundrer også fornøyelig av gårde. Some Heads Are Gonna Roll er seigere, og en nydelig, smart og melodiøs Priest-låt. Denne står sterkt i albumets helhet, hvor Judas Priest viser flere fasetter enn på deres tidlige klassikere som Killing Machine og British Steel. Det er luftigere, fargerikt og vesentlig mer storslått. Albumet Defenders of the Faith låter moderne, og jeg tror innspillingen på Ibiza har bidratt til å skape dette luftige og uvanlig fete lydbildet til en innspilling fra 1983 å være. Albumet plasseres meget godt mellom den tøffe Screaming for Vengeance som tråkket opp løypa, og den noe mindre vellykede Turbo som var ytterligere et skritt i retning av det pompøse og den mildere delen av metallen. Hører man denne triologien etter hverandre, er det aldri tvil om hvem som låter fetest og rocker hardest. Det er Defenders of the Faith.

 

'