Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Jethro Tull 1968-1971

 

Av Morten O. Reiten

I en serie på fire deler skal Rocksirkus dykke dypt ned i historien til det britiske bandet Jethro Tull. Det meste av historien har vært både sagt og skrevet tidligere, men jeg skal forsøke å nøste litt tråder og sammenfatte det jeg synes er viktig, kronologisk knyttet opp mot plateutgivelsene til bandet. Selv har jeg hørt på Jethro Tull i noen og tjue år, og regner de fortsatt som en av mine absolutte favoritter. For å ha et slags kreativt utgangspunkt, har jeg skrevet ned fire årstall på blokka. Årene 1970, 1972, 1978 og 1994 regner jeg for å være en form for tyngdepunkter i bandets karriere. Hva er essensen i Jethro Tull i disse årene. Hvem spiller i bandet, hva slags musikk lager de, og hvordan låter det? I første del ser vi på bandets fire første album, og perioden 1968-1971.

I 1970 er Jethro Tull et anerkjent band som spiller på de store scenene i USA og Europa, enten alene eller som oppvarmere for eksempelvis Led Zeppelin og Grand Funk. Jethro Tull drives av en energi og tyngde om plasserer bandet naturlig sammen med både hardrockerne i Led Zeppelin og de tyngre bluesrockerne som Ten Years After og Savoy Brown.  Bandet har tonet ned flørtingen med jazz, folkemusikk og klassisk musikk, og når Benefit kommer ut i april, har de et rykende ferskt rock-album som ytterligere forsterker deres posisjon både i det amerikanske og europeiske markedet. Albumet klatret helt opp til 3-plass på britiske lister, i USA endte de på 11. Slett ikke verst for ei plate som tross alt er både mørk og noe utilgjengelig for det store rock-publikum.

Historien om Jethro Tull går i første omgang tilbake tilbake til 1967. Vokalist/gitarist Ian Anderson og Bassist Glenn Cornick blir igjen i Luton, straks nord for London, etter at resten av The John Evan Smash flytter tilbake til Blackpool og legger rockestjernedrømmen på hylla. Anderson og Cornick kommer i kontakt med gitarist Mick Abrahams fra Luton-bandet Mc Gregors Engine, og overtaler Abrahams til å bli med i deres nye bandplaner. Abrahams tar med seg trommeslager Clive Bunker, og de fire begynner å ta spillejobber i London-distriktet med et bluesbasert repertoar. Mick Abrahams var allerede en gitarist kjent som et ekstraordinært talent i visse kretser, men kampen om klubbjobbene var hard. Ryktet vil derfor ha det til at bandet byttet navn omtrent fra uke til uke, og at det var bookingagentenes oppgave å finne et passende navn. Tilfeldigheter gjorde at på et tidspunkt ble bandet booket til nye jobber (noe som var uvanlig), og derfor beholdt de ”ukas” navn, tatt fra en 1700-talls landbrukstekniker med betydning i den engelske historien. Slik kan det altså gjøres!

Et år med hardt arbeid, gode hjelpere og en smule flaks og tilfeldigheter legger grunnlaget for Bandets godt mottatte LP-debut i oktober 1968.  Noen av de viktigste faktorene for bandets videre karriere må ha vært avtalen med Chris Wright/ Terry Ellis (booking/management) og engasjert support fra John Gee (Marquee Club) som satte bandet på plakaten en rekke ganger i 1968. Fikk du flere kvelder på Marquee, var dette et tegn på kvalitet som folk merket seg. Tredje, og musikalsk unngåelig å nevne, var Ians innkjøp av en tverrfløyte, noe som sannsynligvis skjedde i starten av 1968. Ian har selv forklart at den viktigste årsaken til at han begynte å spille fløyte, var at han aldri ville kunne bli en ener på elektrisk gitar. Han kunne ikke bli like talentfull som Eric Clapton. Ved å snu på flisa, fant han en slags trøst i at om han øvde litt på fløyte, kunne han bli bedre enn Clapton på nettopp…Fløyte.

This Was var en frisk mikstur av jazz, blues og rock. Åpningskuttet My Sunday Feeling er en klassiker, hvor albumversjonen først og fremst legger trommene og fløyta langt frem i miksen. Vokalen er diskantbasert og klangfarget lengre bak, og gitarheltens gitar er relativt anonym. Ganske uvanlige grep i 1968! Det samme gjelder på mange måter også Beggars Farm, hvor vokalen ligger langt bak, og komp-gitaren er blikkfanget. Ian Anderson spiller mye munnspill, dette er like dominerende som fløytespillet. Anderson og Abrahams har plukket seg en cover-låt hver, og Andersons valg av Roland Kirks Serenade to a Cuckoo er nok vesentlig mer minnerik blant Tull-fans enn blues-standarden Cat’s Squriell. På Move on Alone, en av Abrahams komposisjoner, får Jethro Tull hjelp av David Palmer, musiker og komponist med klassisk bakgrunn som arrangerer blåserpartiet (og selv spiller valthorn). Dette blir starten på et omfattende samarbeid med Palmer, som skulle bli involvert i samtlige av 70-tallsproduksjonene til Jethro Tull.

Albumet spriker, og den som musikalsk kommer best ut av det er nok trommis Clive Bunker som utsøkt finner sin naturlige plass i samtlige komposisjoner. Vi må heller ikke undervurdere Ians fløytespill, som nok i størst grad var det som bidro til å distansere This Was fra jungelen av jazz/blues-skiver i siste fase av den engelske blues-boomen på 60-tallet. Mange vil si at albumet låter friskt og upolert (det var innspilt for 1200 pund), men like viktig er å legge vekt på det åpne og luftige lydbildet som skiller This Was fra de platene som skulle følge. Nest siste kutt, A song for Jeffery, er blant mange Tull-fans regnet som det store høydepunktet fra debuten. Plata ble innspilt uten platekontrakt, men Ellis/Wright klarte å selge den inn hos det progressive Island Records. Albumet ble godt mottatt blant kritikerne, og fikk mye spilletid bl.a. hos legendariske John Peel i BBC. I USA ble albumet lansert først i februar 1969, men også der var mottagelsen god. Som en fotnote kan nevnes at This Was flere ganger ble spilt som pausemusikk over lydanlegget under Woodstock. Glenn Cornick forteller til Rocksirkus at albumet ble innspilt ”i full fart”, og at ingen helt viste hva de drev med eller hvordan albumet skulle bli. Både Ian og Mick hadde nok ganske klare ideer, som også var ganske motstridende. Summen av alt dette skapte This Was.

This Was-eraen var egentlig over før den hadde begynt. Ian Anderson fikk gjennomslag for tittelen, som var ment å være et statement over at debutalbumet var et tilbakelagt stadium. Dette hadde vært, fremtiden ville bli annerledes. Allerede sommeren 1968 hadde managementet diskutert med bandet om å tone ned Ians fløytespill samt å overlate vokalen til Mick. Dette ville gjøre Ian nærmest overflødig, og Ian posisjonerte seg som en stadig tydeligere leder. Det er grunn til å tro at Ian inntok en meg-eller-han-holdning ovenfor Mick allerede før albumet utkom, og kjemien mellom Glenn og Mick var heller ikke alltid god. Ian og Glenn delte leilighet i forkant av debutalbumet, og de hadde nok mange og lange samtaler om fremtiden, både musikalsk og karrieremessig. Mens Mick satte klare begrensninger i hvor langt han ville ta spillingen (ingen jobber utenlands, kun tre jobber i uka i England), ville Ian ut og frem. Samtidig viste Mick en klar motvilje mot Ians stadige forsøk på å implementere folkemusikk og klassiske impulser i Jethro Tulls musikk. Denne motviljen kan ha oppmuntret Ian ytterligere, hør for eksempel på Love Story fra desember 1968. Mick Abrahams forlater Tull senhøstes 1968.

Som erstatter kommer ikke ukjente Tony Iommi (Black Sabbath) inn på gitar, men blir i bandet bare noen få uker. Han er klok nok til å forlate bandet rimelig kjapt når han skjønner at de musikalske ideene til Anderson ligger langt fra hva Iommi ønsker å sysle med. De gjør noen få jobber sammen, inkludert Rolling Stones Rock’n’Roll Circus. Så vidt jeg vet ble det aldri gjort noen form for innspilling med Iommi bak seksstrengeren, så hvordan det egentlig låt får vi bare forestille oss (Stones-filmen er playback, muligens med live vokal).

Ny audition blir holdt julen 1968, og Martin Barre får jobben som ny gitarist i Jethro Tull. Han hadde blitt valgt bort noen uker tidligere, men denne gangen går det hans vei. 30. desember 1968 debuterer de live, og tidlig januar 1969 gjør de sine første jobber noensinne utenfor England. Dette skjer i Stockholm og København, og både filmopptak og lyd finnes fra disse konsertene. De neste fire månedene gjør bandet over 50 jobber, over halvparten i USA. Underveis rekker de også å spille inn singelen Living In The Past, som blir en av bandets største singelsuksesser noensinne.

I april 1969 går Jethro Tull igjen i studio, og starter innspillingen av Stand Up. Dette viser seg å bli et av flere kreative høydepunkt i bandets karriere.  Ian Anderson har nå full kontroll på både tekst og musikk, og Stand Up fremstår som et tightere, mer sammenhengende og langt mer vellykket album enn debuten. Glenn Cornick vil likevel ikke gi all ære til Anderson alene: -"Ian skrev tekst og musikk, han hadde reisverket til låtene. Både Clive, Martin og jeg skrev likevel våre egne passasjer og bidro med mengder av detaljer og løsninger fra og med Stand Up. Hadde du byttet ut en av musikerne fra albumet, hadde det helt sikkert hørt ganske annerledes ut. Alt var gjennomtenkt og prøvd ut, det finnes ikke mye tilfeldigheter på Stand Up. Likevel var det morsomt og en svært kreativ prosess. Jeg vil påstå at jeg spilte en viktig rolle i formingen av mye av materialet, ta for eksempel For A Thousand Mothers. Hadde ikke jeg kommet opp med basslinjen som driver låten, hadde dette hørtes ganske annerledes ut."

 

På tross av at materialet spenner fra jazz og blues-influert rock og kreativ tungrock til klassisk og folkemusikkinspirerte stykker, finner vi et unikt og eget sound som går igjen på samtlige 10 låter.  Fra den fantasifulle og tunge bluesaffæren i A New Day Yesterday går veien til den lekne Jeffery Goes To Leicester Square, som introduserer bandets bruk av strengeinstrumenter gjennom Lesliekabinetter for en svevende Chorus-effekt. Bach-stykket Bourèe har blitt hengende ved bandet siden 1969, som en av de mest betydningsfulle krumspring noensinne har gjort. I sin løse jazz-innpakning, med doble fløyter og særdeles minneverdig basspill fra Glenn Cornick, ble en tidløs klassiker født. Ryktet vil ha det til at den innspilte versjonen aldri har blitt gjenskapt 100 % live, da studiosesjonen visstnok frembrakte en akkordbruk som ingen i ettertid helt har klart å knekke kodene.

Fortsatt ligger Ians vokal forsiktig kamuflert flere steder, men vi har også mange eksempler på at han selvsikkert trer frem i rampelyset. Den vokale fremførelsen og den antikke lyden skaper et mystisk univers, som sammen med tverrfløyten gjør Jethro Tull til noe som er helt annerledes enn det meste av sine samtidige i 1969. Det er også mye bassdominans på albumet, og med en slik kapasitet som Glenn Cornick anno 1969 er dette aldri noe problem. Den kreative, drivende og tidvis overstyrte Gibson-bassen drar ofte mye av lasset, med nesten all diskant kuttet rett av, som gir en uvanlig varm og rund basslyd. Hør for eksempel hvor mye som faktisk skjer i det siste minuttet i Back to the Family. Tekstmessig sirkler Stand Up mye rundt familiære forhold, og selv om mye kan fremstå som vagt og tvetydig, har flere, inkludert Glenn Cornick, pekt på at det meste av tekstinnholdet er preget av et tidvis svært dårlig forhold mellom Anderson og foreldrene. Noen nøyer seg med å kalle det ”et vanskelig forhold”, mens Cornick går lengre og forteller til oss: ”Tekstene på Stand Up er nesten uten unntak en eller annen tilnærming til hvor mye Ian hatet sine foreldre på den tiden”.

 På side to av Stand Up finnes flere av mine personlige Tull-favoritter. En ting er låtene i sin helhet, det finnes ikke et eneste middelmådig kutt på hele skiva. Vel så interessant synes jeg det er å dykke inn i detaljene og de ulike instrumentene. Jeg har allerede nevnt Glenn Cornicks bass, og denne, særlig da i samspill med trommis Clive Bunker, har sine absolutte høydepunkt i låter som Nothing is Easy og For A Thousand Mothers. Stand Up ble sluppet i Europa i august, og i september i USA.I 1969 har Wright/Ellis også etablert labelen Chrysalis, som ved hjelp av Island Records skulle utgi de neste platene til Jethro Tull.

Stand Up ble innspilt i Morgan Studios i London, men det meste av året ble tilbrakt i USA. Jethro Tull tilbrakte tre lange perioder i Amerika, som skaffet bandet en rekke tilhengere og platekjøpere. Albumet gikk inn som nummer en på den britiske albumlisten (dette var også Island Records første topplassering på albumlisten). I USA klatret den også opp på Top 20.

Et år fylt av reiser, spillejobber, promotion og låtskriving har satt sine spor hos bandet. Glenn Cornick aner at drømmen om å bli rockestjerne faktisk er i ferd med å gå i oppfyllelse, og nyter hvert minutt av det som skjer. Martin Barre bruker året på å finne sin plass i bandet, både sosialt og musikalsk. Ian Andersson virker å bli mer innesluttet mellom sceneslagene, og bruker mye tid på å tenke gjennom hvor bandet skal gå videre. Samtidig skriver han sanger mer enn nok til å fylle nok et album. Materialet til deres neste album Benefit er stort sett skrevet ”på veien”, og speiler noe av frustrasjonen og usikkerheten som Ian opplevde med årets intense turneer. Mot slutten av året går bandet og spiller inn sitt tredje album, det som mange oppfatter som den mørkere og tyngre Benefit. Glenn Cornick er ikke enig i karakteristikken mange musikkskribenter har stemplet albumet med: ”For meg vil Benefit alltid stå som et lykkelig og positivt album. Tekstene var sterkt preget av at Ian nå var lykkelig, først og fremst fordi han hadde giftet seg med Jenny (Andersons første kone, ekteskapet varte i fire år. Red anm.) Jeg elsker albumet, men ser faktisk ikke på det som mørkere eller tyngre enn for eksempel Stand Up. Der hadde vi jo eksempelvis A New Day Yesterday, som etter min mening er den Jethro Tull-komposisjonen med det mest heavy riffet av de alle!” Benefit inneholder færre ”klassikere” enn Stand Up, men er et imponerende jevnt album. I mixen ligger nå vokalen nå langt fremme, og stadig bedre studioutstyr gir grobunn for eksperimentering med effekter og teknikker som bl.a. Beatles var pionerer i.

 

Vi begynner på denne tiden å skjønne at Ian Anderson ikke er noen prototype på en rockestjerne. Han tar sin jobb som bandleder på blodig alvor, og han uttrykker dyp fascinasjon for Frank Zappa, både som musiker, menneske og som bandleder. Ian Anderson er utpreget lite sosial, og trekker seg tilbake på hotellrommet etter spillejobbene, for å skrive, komponere og planlegge bandets neste trekk. Vi ser også nå de store motsetningene innad i bandet. Mens Anderson betrakter Jethro Tull som et høyst seriøst firma med plikter og rettigheter, gjør bassist Cornick det han kan for å passe inn i Rock’n’Roll-myten. Han er den som følger med Led Zeppelin på nachspiel, mens Anderson kaster mørke blikk etter gutta på vei ut av backstageområdet. Midt i mellom står Martin Barre og Clive Bunker, som nok begge har vanskelig for å velge side, men omsider velger å rusle tilbake til sine respektive hotellrom.  

På tampen av 1969 henter bandet inn igjen John Evan som forsvant tilbake til Blackpool i 1967, og Glenn Cornick fått en våpendrager i rock’n’lifestyle. På scenen er bandet farlig samspilt, og introduksjonen av en særdeles dyktig keyboardspiller løfter Martin Barre flere hakk. På Benefit og den påfølgende turneen kan han konsentrere om riff og soloer, fremfor å jobbe med akkorder som på mye av Stand Up-materialet. Cornick og Bunker kan bruke mer tid på å utvikle sitt samspill, da bassgitaren ikke trenger å være lead-instrument, slik vi fornemmer fra de første månedene med Martin Barre i bandet. Clive Bunker har også fortalt at hans lekne, jazzpregede stil først og fremst var et resultat av at han pugget rytmegitaren, og la seg opp til denne. Dette skaper et interessant utgangspunkt, når både trommer og bass på den ene siden fristilles fra hverandre, og via rytmegitaren smelter sammen igjen med stor grad av frihet og egenart. Glenn Cornick: ”Når jeg i dag ser på filmopptak av oss i 1970, er jeg overrasket over hvor bra det låt. Vi var alltid svært obs på alle småfeil som ble gjort, og det var sjelden jeg syntes vi var 100 % den gang. Jeg regner med at det opplevdes som annerledes fra vårt ståsted, og at publikum ikke var like opptatt av småpirk, men heller omfavnet helheten. Jeg har skjønt i årene etter Tull at mange ser på meg og Clive som et spesielt godt par, men vi så ikke oss selv som verken spesielt interessante eller unike den gangen. Vi var en del av et bra Rock’n’Roll-band, og forsøkte alltid å gjøre vårt beste live. Ikke noe mer enn det.”

Det finnes en god del dokumentasjon på hvordan Jethro Tull låt i 1970. Mest kjent er kanskje konserten fra Isle of Wight i august, og fra Carnegie Hall i november. Begge dokumenterer et høylydt og energisk band. Isle of Wight-konserten er nå tilgjengelig både på CD og DVD, mens Carnegie-konserten har vært tilgjengelig siden den kom som en del av 25-års boksen som kom i 1993. I 1970 har bandet en formtopp live som de bare så vidt klarer å matche en kort periode mot slutten av tiåret. Vi aner likevel en rød tråd som kan virke noe skremmende: Ian Andersons stadig voksende perfeksjonisme fostrer muligens mer ros enn ris til de andre i bandet. Jeg lar følgende sitat fa Glenn Cornick (som en del av en Q&A-session på et Tull-forum, november 2009) tale for seg selv: “I still look back and think what a great band we were. I'm still proud of 'Stand Up' and especially 'Benefit'. When the Isle of Wight show finally came out on video a few years ago, John Evan called me and said, "Glenn, have you seen the Isle of Wight show? I never knew we were so good! Ian used to always yell at me and say how awful we were!"

I løpet av de tre første årene etablerer Jethro Tull seg som både en live-favoritt, et band som selger voldsomt mye plater, og et band som inspirerer en hel generasjon med unge musikere. Særlig Ian Andersons fløytespill blir adoptert av mange håpefulle musikere i den nye, progressive rock-sjangeren. Særlig synlig ble dette i Norge, hvor det knapt ble utgitt et rock-album i perioden 1970-75 uten at det var tverrfløyte med på minst en låt. Band som Junipher Greene, Popol Vuh, Aunt Mary, Ruphus, Høst og Prudence hadde alle medlemmer som spilte fløyte på minst et av bandenes utgivelser.

Ikke riktig like synlig i sin samtid var Ian Andersons sterke mishag med datidens hippieideal. Få, om noen, så mer ut som erkebildet på hippier enn Jethro Tull i 1970. Likevel vet vi at Anderson allerede i samtiden så hippiene som late og arbeidssky. Han inntok en klar anti-holdning til dop, og igjen støttet han seg sterkt til sitt store forbilde Frank Zappa. Dette kan virke paradoksalt, da Jethro Tull ble omfavnet av en hel generasjon, hvor især hippiene utgjorde en betydelig andel av konsertgjengere og fans. Vi aner enkelte sarkastiske spark til deres livsførsel via kommentarer dokumentert i ymse konsertopptak, og Terry Ellis har fortalt om en tidlig konsert i Detroit, hvor Anderson på forhånd hadde bedt om at de som hadde tenkt å møte ruset, kunne like godt holde seg hjemme. Anderson hadde vanskelig for å akseptere at det han hadde lagt ned så mye arbeid i, skulle fordøyes av et publikum som ikke var 100 % skjerpet. Jethro Tull takket også nei til Woodstock, men her er det uenighet om mangt. Noen vil ha det til at kaoset og været var utslagsgivende, andre mener at peace & love-headingen var nok til at Anderson satte seg på bakbeina. En viktig del av sannheten er nok uansett at penger var avgjørende, da manager Ellis hadde signert kontrakt for en College-jobb som var vesentlig bedre betalt enn Woodstock.

Ian Andersson la stadig mer ambisiøse planer for bandets musikalske utvikling, og han satte stadig større krav til seg selv og de fire andre musikerne. Bunker og Barre passet etter hvert godt inn i Andersons bilde av uthvilte og opplagte musikere, Cornick var bandets sorte får. Det holdt frem til november i 1970, så var det slutt. Etter å ha fullført en fire uker lang USA-turne, ble Glenn tatt til side på flyplassen når de var i ferd med å sjekke inn. Manager Terry Ellis forteller Glenn at han ikke lenger er ønsket i bandet. Glenns billett er booket om, han får beskjed om å vente med å fly hjem til påfølgende dag. Samtidig ser han resten av bandet forsvinne gjennom sikkerhetskontrollen og inn på flyet. Detaljene rundt Glenns avskjed var i mange år dysset ned, men i dag snakker både Ian Anderson og Cornick relativt åpent om det som skjedde, selv om ordvalgene kan være ganske forskjellige...

På dette tidspunktet er det også naturlig å gjøre et byks tilbake i historien. Jeg sa i starten av artikkelen at historien i første omgang gikk tilbake i 1967. Nå går vi enda et drøyt år tilbake i tid, og vi skal tilbake til Blackpool. I starten av 1966 spiller Ian Anderson og John Evan med bassisten Jeffery Hammond i det som da heter The John Evan Band. Hammond slutter i bandet for å begynne på kunst-college. Bassgitaren blir overlatt til Glenn Cornick, og deretter kjenner du historien frem til slutten av 1970. Når Cornick så får sparken, går forespørselen til Jeffery Hammond, som ikke bare er positiv til å bli medlem i et verdenskjent band. Ikke er han spesielt teknisk dyktig, og han er tilnærmet folkesky. Likevel ligger det et vennskap mellom Anderson og Hammond som har vært holdt i hevd siden ungdomsskoletiden i Blackpool. Dessuten er Hammond stor fan av Jethro Tulls musikk. Hammond hadde på dette punktet sluttet på kunstskolen, og hadde strengt talt ikke alt for mye å fylle dagene med, så uten alt for store anstrengelser overtales han til å gå inn i bandet. Samtidig gis han artistnavnet Jeffery Hammond-Hammond.  De som kjenner bandet, kjenner også til navnet Jeffery som allerede hadde fått tre låter med sitt navn i de første årene (slik som i A Song for Jeffery). Etter en drøy måned med øving står det nye Jethro Tull på scenen, og også denne gangen starter turneen i Skandinavia.

Kanskje like oppsiktsvekkende er det at bare et par uker etter at Cornick er borte, starter bandet innspillingen av sitt fjerde album. I løpet av to uker øver Anderson og Hammond tilnærmet dag og natt for å få det nye materialet til å sitte. Anderson må lære den nye bassisten alt tone for tone, da Hammond har en helt annen tilnærming og er på et klart lavere musikalsk nivå enn Cornick. Likevel biter han seg fast og lærer låtene. I slutten av desember 1970 går bandet i Island studio i London og starter innspillingen av Aqualung. Samtidig, i det lille innspillingsrommet, sitter Led Zeppelin og spiller inn sitt fjerde album.

 Aqualung er et fenomenalt stykke rock-arbeid, og er essensiell av flere årsaker. For det første er det bandets mest kjente album. For det andre er det muligens også deres aller sterkeste. Det har en håndfull klassiske låter som den dag i dag er live-favoritter, og sammen med Stand Up er det enkeltalbumet som har fostret flest av disse.  Videre bygger det bro mellom den tunge rocken bandet rendyrket på Benefit, og den teknisk krevende progressive rocken som stod sterkt både i England og i resten av verden i 1970. Aqualung var også et vanskelig album for alle involverte. Ian Anderson har fortalt at han på denne tiden ble mer og mer interessert i en Dylansk måte å jobbe på, og at mye av stoffet ble til kun med akustisk gitar og vokal i tankene. I dette ligger også at Anderson hadde fått større tro på seg selv som en seriøs låtskriver og tekstforfatter. Samtidig stiller Anderson stadig større krav, både til til de andre i bandet og ikke minst seg selv. De har øvd på materialet siden juni 1970, og stadig flikking setter bandet på mang en prøve. Låter det riktig nå? Er det bra nok? Denne kombinasjonen av en singer/songwriter-måte å komponere på, for deretter å arrangere og spille inn med fullt band gir mange utfordringer for en perfeksjonist som Anderson. Eksempelvis jobbes det i dagevis med rammeverket til Locomotive Breath, uten at de kommer i nærheten av hva Ian Anderson ønsker seg. Det er særlig lead-gitaren han ikke er fornøyd med, og på tross av utallige forsøk på å forklare hva han har i eget hode, lykkes det ikke Martin Barre å gjøre bandlederen fornøyd. Det ender med at Anderson selv gjør mye av det elektriske gitararbeidet på låten. Ex-bassist Glenn Cornick sier følgende: ”For meg er det vanskelig å høre på Aqualung i dag. Bandet er preget av stivhet og tekniske utfordringer i studio, mye av lekenheten er borte. Jeg hører et svært alvorlig band på albumet, og jeg deltok jo på 3 eller 4 tidlige studiosessions av albumet, hvor det meste av materialet ble forkastet under veis. Jeg hadde virkelig likt å gjøre albumet ferdig, men innser samtidig at måten å jobbe på i studio på dette tidspunktet var blodig alvor og lite lystbetont på mange måter. De tre første platene var en fornøyelse å spille inn. Det gikk raskt, vi var fulle av kreativitet og jeg synes det låter friskt og energisk i dag. Gode vibrasjoner i studio er absolutt hørbare, Vi kunne gå inn i Morgan Studios ved ni-tiden om morgenen og ha en ferdig låt mixet klokken seks på ettermiddagen. Slik var ikke Aqualung-innspillingen.”

Albumet er ofte omtalt som konseptalbum, men Anderson bestrider dette. Sannheten ligger nok et sted midt i mellom, da platen har en klar tematikk, og side A og B er viet hvert sitt tema. På førstesiden er det en slags Dickensk sosialrealisme som skildres, enten temaet er uteliggeren i Aqualung eller den prostituerte Cross-Eyed Mary. B-siden har et mer personlig tema, som sirkler omkring Andersons anstrengte forhold til religion, og den kynismen han føler overskygger religioners eventuelle gode hensikter. Albumet er smart oppdelt med kortere, akustiske stykker som gir luft og pustepauser mellom de tyngre, skarpere låtene. På sitt råeste er albumet i samme rock-divisjon som eksempelvis Led Zeppelin, og band som Iron Maiden og WASP har spilt coverlåter fra Aqualung.  Mange regner Aqualung for å være det definitive Tull-album, og det har absolutt essensen av hva Jethro Tull har stått for. Det er et stramt regissert rock-album, og det er et av 70-tallets monumentale utgivelser på lik linje med Deep Purple in Rock og Led Zeppelin IV. Aqualung solgte svært bra, og lå langt oppe på både britiske og amerikanske lister. Aqualung var også det første Tull-coveret som ikke hadde bilde av hele bandet på forsiden, men det første av en lang rekke som viste kun Anderson eller en Anderson-lignende figur.

Etter en lang USA-turne, velger trommis Clive Bunker å forlate Jethro Tull. Dette skjedde uten videre dramatikk, årsaken var ganske enkelt at han ønsket å gifte seg med kjæresten og slå seg til ro i England. Mellom Anderson og Bunker var det verken musikalske eller personlige uenigheter, og de har holdt kontakten som venner siden. Vi lar Clive Bunkers avgang danne en naturlig slutt på første del i historien om Jethro Tull. Neste del omhandler årene 1972 til 1976, og kommer før du aner ordet av det…

 

Kilder:

Første del av artikkelen om Jethro Tull er basert i all hovedsak på offisielt, allment tilgjengelig materiale. I særlig grad bøkene ”Minstreals in the Gallery” og ”The Jethro Tull Reference Guide”.
I tillegg har ymse turnehefter samt booklets fra 20 og 25-års jubileumsboksene vært studert, det same med videoer/DVD som ble utgitt I forbindelse med bandets 20, 25 og 40-års jubileum. Særlig sistnevnte har en omfattende og interessant intervjudel. Bandets nettside, www.j-tull.com har også vært flittig brukt, det samme har Tull-forumet www.jethrotull.proboards.com

Jeg har også støttet meg til en relativt fyldig samling av lyd og bilde, som spenner fra offisielle album til vanskelig tlgjengelige konsert og TV-opptak.

Sist, men ikke minst har bandets første bassist, Glenn Cornick bidratt i form av et helt ferskt intervju med Rocksirkus.

Diskografi:

This Was (Island Records, 1968) 7/10: Morsom, luftig og frisk debut-LP med svært sterke innslag av jazz og blues. Like mye munnspill som fløyte, og bandet ledes av både Ian Anderson og gitarist Mick Abrahams.

UK førstepress mono         Rosa label med oransje/sort logo                         Kr 2000-3500
UK førstepress stere          Rosa label med oransje/sort logo                         Kr 800-1500
Senere UK press                 Rosa ”I” label                                                       Kr 200-500
US førstepress                    Reprise label  W7                                                 Kr150-250             
GER pressing                      Rosa labelmed stor poster                                 Kr 2000 – 3000
Både engelsk og amerikansk førstepress av This Was har utbrettcover.

Stand Up (Island Records, 1969) 10/10: Umulig å unngå! Breddfull av klassikere, og en heksegryte som rommer alt fra verdensmusikk og folk, via jazz og klassisk, til tungrock og blues. Ian Anderson er ubestridt bandleder, og materialet klart mer sammenhengende enn på debuten.

UK førstepress stereo        rosa label med oransje/sort logo                              Kr 600-1200
Senere UK press                 Rosa ”I” label                                                           Kr 150-300
US førstepress                    Reprise label W7                                                      Kr 150-250
Alle har ”pop-up” utbrettcover, bandet kommer opp fra utbretten. Vanlig også i senere pressinger på 70-tallet.

Benefit  (Chrysalis/Island, 1970) 8/10: Noe vanskeligere tilgjengelig enn Stand Up, og ingen veldig typiske klassikere blant låtene. Likevel et meget jevnt album med unik stemning og mengder av tøft materiale fra den tyngre og mørkere siden av Jethro Tull.

UK Førstepress                    Grønn Chrysalis eller Pink Rim label                          Kr 400-800
GER pressing                        Rosa label, stor poster                                             Kr 2000-3000
US førstepress                     Reprise label W7                                                       Kr 150-250

Aqualung (Chrysalis, 1971) 10/10: For mange det definitive Tull-album. Strengt regissert, breddfullt av detaljer, og hårfint balanserende mellom progressiv hardrock og middelalder-inspirerte ballader drevet frem av akustiske instrumenter. Essensiell i enhver platesamling uavhengig av ditt forhold til Jethro Tull.

UK førstepress                     Grønn Chrysalis label                                                  Kr 250-400
US førtepress                       Reprise                                                                       Kr150-250

Stand Up deluxe edition (CD + DVD audio 2010) Inneholder masse bonusstoff, inkludert hele konserten fra Carnegie hall i 1970 (kun lyd, men DVD på grunn av konsertens lengde).

Nothing is Easy /Live at the Isle of Wight (2005) DVD-en anbefales på de aller sterkeste. Finnes også I CD-format. Legendarisk konsert i 1970.

 

'