Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Jethro Tull 1972-1975

Av Morten O. Reiten

Vi avsluttet del en av historien om Jethro Tull i det trommeslager Clive Bunker velger å forlate bandet våren 1971, straks etter utgivelsen av milepælen Aqualung. Jethro Tull skulle snart legge ut på en ny USA-turnè, og Bunker skjønte at han måtte ta et valg før turneen startet. Jethro Tull måtte skaffe seg ny trommis, og alle med et minimum av fantasi (og hukommelse) fra forrige del kan vel tenke seg til hvor Ian & Co søkte først. Svaret er ganske riktig Blackpool og restene av John Evan Band. Barrie Barlow ble tatt inn i varmen, og fikk utvidet fornavnet til Barriemore, en type navneendring bandet tidligere hadde gjort med Blackpool-kameratene Jeffery Hammond (-Hammond) og John Evan(s).

Barrie Barlow gikk fra å spille på den lokale puben i Blackpool, til å se 20.000 mennesker prøve å trenge seg inn blant batonger og tåregass i en hall i Phoenix, dimensjonert for 12.000. Han har beskrevet hele opplevelsen med å komme til USA og se hvor stort bandet hadde blitt, som ”litt mye”. Samtidig var han både glad og ydmyk over å ha fått jobben, som han selv sier: Det var mange dyktige trommeslagere i England på denne tiden, blant annet var Michael Giles (EX-King Crimson) uten fast band akkurat når Tull søkte trommeslagere til audition.

I mai 1971 spilte bandet inn EP-en Life is A Long Song, en hyggelig samling akustisk baserte låter. Et hvileskjær og en pustepause før den virkelige styrkeprøven i studio noen måneder senere. Samtidig turnerer bandet hardt, særlig i USA. I juli flytter bandet til Sveits for en periode, av rent skattemessige årsaker. Uansett kunne de neppe ha mye tid til hjemmekos, programmet med turneer, øvinger og studioarbeid er beinhardt. Bandleder Ian Andersons ekteskap havarerer, og han har nå fullt fokus på det musikalske. Helt siden musikkpressen hadde begynt å omtale Aqualung som et konseptalbum, hadde Ian Anderson ruget på ideen om virkelig å vise presse og publikum hva et konseptalbum ville se og høres ut som.

Thick As A Brick (1972)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Med fin suksess for samtidige britiske band som Yes, ELP, Pink Floyd og Genesis så Anderson at det var mulig å befri seg fra rock og blues-båsen som bandet helt klart hadde sirklet rundt på de fire første LP-utgivelsene. Bildet er likevel noe mer komplekst enn som så. To år tidligere hadde Anderson poengtert at de ikke var et hippieband som spilte hippiemusikk. Ved utgivelsen av Aqualung hevdet han at albumet ikke var et konseptalbum, og gikk også langt i å avkrefte at bandet spilte progressiv rock, en sjanger både Anderson og mange med ham har omtalt som pretensiøs, navlebeskuende og humørløs. Man kan derfor velge å se Thick As A Brick omtrent som en parodi på sjangeren som helhet. Men hva da når parodien også musikalsk fremstår som noe av det fremste sjangeren har produsert?

London, desember 1971. Jethro Tull bruker de siste 6 ukene før jul til å øve inn albumet, omtrent parallelt med at det spilles inn i Morgan Studios.  Hele prosessen med komponering, arrangering øving og innspilling er preget av en mengde bruddstykker og en minst like stor mengde hardt arbeid. Ian Anderson kunne ankomme studio grytidlig på morgenen, sitte i tre timer å komponere, for så å la bandet øve det inn når de ankom klokken ni. Anderson røper sjelden at stoffet er såpass ferskt, og bandet gjør en formidabel jobb med å få materialet til å sitte. Thick As A Brick hadde overhodet ikke rom for gratispassasjerer, hele bandet var skjerpet. David Palmer er igjen en solid støttespiller, og gir Anderson verdifull hjelp når ting skal settes sammen. Resultatet er en bauta og en larger-than-life-opplevelse i min platesamling. Det er ikke noe annet som kan måle seg med Thick As A Brick når det gjelder å balansere mellom komplekst og melodiøst, pompøst og intimt, vakkert og tøft. Det som startet som en håndfull ideer til en låt, ente opp som et opus på over 40 minutter, spekket med temaer og variasjoner, fra det rent akustiske og storslått symfoniske på den ene siden, til et skarpskodd rockeband på den andre.

La oss så gå litt i dybden på det musikalske. Åpningen med tekstfrasen Really Don’t mind if you sit this one out er ledsaget av Andersons akustiske gitar og en lett, lystig fløyte. Bandet responderer med et par høylydte, kontante markeringer, før de første bandmedlemmene lekent, men forsiktig smyger seg inn i dansen på mer permanent basis. John Evans orgel høres så vidt, og en klokkeklar xylofon krydrer introen. Så slår det hele over, til en elektrisk rock-kaskade, hvor Evans Hammondorgel spiller en viktig rolle. Først markant som en respons på Andersons vokal, så som komp og riff-instrument, deretter som soloinstrument. Jeffery Hammond gjør en stødig jobb på bassen, og de mange tette og kontante markeringene i de kommende partiene er som skapt for Barriemore Barlow. Bandets nye trommeslager elsker den nesten militære rytmikken og de marsj-lignende brekkene som dukker opp flere steder. Jethro tull har nå fått en trommeslager som er musikalsk på en helt annen måte enn Clive Bunker. I den grad du kan nynne et trommeparti, er Barrie Barlow typen som kan spille inn dette partiet. Det er likevel Anderson som fører an de første 7-8 minuttene av Thick As A Brick, vekselvis med gitar, fløyte og vokal. Dernest er det tospannet Barlow og Evans som blomstrer og setter sitt preg på det musikalske. Martin Barre vokser frem som en stødig gitarist, og får godt spillerom til å leke med detaljer 1/3 ut på side A. Det er kanskje her Martin Barre trives best, akkurat i denne lekenheten som man aldri blir helt trygg på om er strukturert krydder eller improviserte soloer.

Detaljer fra det originale avis-coveret til Thick As A Brick.

 

 

 

 

 

 

 

Ian Anderson har gjort en formidabel jobb med å skape en helhetlig følelse, basert på mange enkeltstykker og partier, som repeteres, plukkes fra hverandre og setts sammen på nytt, kommer og går. Den sprudlende John Evans løfter bandet med særdeles kompetent Hammond-spill som lener seg tungt i mot de klassiske mestere, og gjør jobben med å lage det definitive prog-album ganske overkommelig. Aldri før i Jethro Tulls historie har tangentinstrumentene vært så bærende musikalsk kraft som på Thick As A Brick. Anderson selv fremstår også som en meget habil vokalist, nå ligger vokalen klart i fokus, med et distinkt særpreg som aldri låter som noe annet enn nettopp Anderson og Tull. Det er ganske befriende å høre hvor mye bandet selv løser, og hvor diskret Palmers blåsere og strykere er plassert utover.  Side B åpner tungt og rytmisk, med et nesten identisk parti fra A-siden, som så går over i en trommedrevet passasje som for alvor gir oss et innblikk i Barlows rytmiske, kontante og oppfinnsomme trommespill.  B-siden er noe mer krevende og mørkere enn den særdeles vitale A-siden, men holder absolutt et høyt musikalsk nivå. Barres elektriske gitar er fortsatt overraskende anonym i forhold til John Evans orgel og piano, og bassen er ikke mer overbevisende enn hva den må være for å holde tritt med trommene og resten av bandet. Det er ikke vanskelig å se B-siden av Thick As A Brick som en helt naturlig forløper til A Passion Play fra 1973.

Thick As A Brick går til topps på i USA, og klarer en respektabel 5. plass på engelske hitlister. Innpakningen er legendarisk, hvor det originale LP-coveret er formet som en avis med 12 fulle sider. Avisen, med nyheter, fotografier, kryssord og annonser er i sin helhet forfattet av Anderson/Hammond/Evans, og kjente Tull-ansikter kan skimtes her og der på bildene som ledsager teksten. Aviscoveret blir en tydelig forsmak på den utstrakte humorbruken bandet skulle ta med seg ut på veien. Deres mest intrikate og ambisiøse verk så langt i karrieren skulle ledsages av en solid dose britisk humor, ikke ulikt hva Monthy Python bedrev på omtrent samme tid. Denne slagplanen står som en skarp kontrast til hvordan de andre progressive rockebandene møtte sitt publikum.

Jethro Tull fremførte absolutt hele Thick As A Brick under den påfølgende turneen. På plate tar det ca 44 minutter å komme gjennom. Etter sigende brukte bandet ca en time i starten av  turneen, med innslag av soloer, opplesninger (vær og nyheter!) og ymse avbrudd og vitser. Blant annet ringer en telefon midt under en av John Evans soloer, som fører til momentant avbrudd i musikken. Både John Evan og Jeffery Hammond har ”vokale” innslag av mer eller mindre absurd karakter, live-settet er mildt sagt oppfinnsomt. Tidsbruken eskalerer, og jeg hører i skrivende stund et opptak fra Melbourne fra juli 1972, hvor Thick As A Brick avsluttes etter drøyt 78 minutter. Da er det ganske mye å holde styr på for de fem involverte musikerne. Jeg setter både musikalitet og kreativiteten til Jethro Tull som et av bandets absolutte høydepunkt. Først og fremst på plate, men live-dokumentasjon i form av ymse konsertopptak fra TAAB-turneen tyder på at bandet også var en frodig og meget minnerik opplevelse på scenen.

I juni 1972 slippes samlealbumet Living In The Past, som inneholder en fornøyelig blanding av B-sider, live-stoff og albumfavoritter. Siden en hel del av låtene ikke har vært tilgjengelige i LP-format, er det et album som naturlig hører inn i enhver Tull-samling, selv om man vanligvis er av typen som skyr de typiske samlealbumene. Innpakningen er nok en gang minneverdig, en dobbel LP pakket i stive permer med en lang rekke flotte fargefotografier i mellom, akkurat som et ekte fotoalbum. 

Living In The Past (1972). Flott utbrettcover med album-lignende sider, fulle av fotos fra bandets fire første år.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På sensommeren reiser bandet til Paris, hvor de starter innspillingen av nytt materiale. I et lite slott hvor Gong (Camembert Electrique) og Pink Floyd (Obscured By Clouds) tidligere har spilt inn album, begynner innspillingen av deres sjette studioalbum. Planen er å lage en dobbel LP som både er konseptuell og progressiv, men som også setter enkeltlåtene i fokus slik som på Aqualung og tidligere album. Det sentreres om en lettere og løsere musikalsk formel, som spiller både på folkemusikk, middelaldermusikk, heavyrock og mer klassiskinspirert progressiv rock. Disse innspillingene danner en helt naturlig bro mellom Thick As A Brick og det som skulle komme fra og med Warchild (1974) og på til og med Heavy Horses (1978).  Når om lag en tredjedel av albumet var innspilt satte Ian Anderson foten ned og skrinla hele utgivelsen. Ganske overraskende for oss som har hørt opptakene, men omfattende og varige tekniske problemer gjorde innspillingen til et mareritt for bandet. Lite fungerte etter planen, og alle som har vært i et studio og opplevd langvarige tekniske problemer vet at dette kommer til å tære på entusiasme og innsats.  Det meste av disse opptakene ble utgitt under tittelen Nightcup i 1993, og anbefales på det varmeste. Selv om bandet følte at innspillingen ikke gikk deres vei, er mye av materialet av forbausende god kvalitet.

Etter motgangen i Chateau d’ Hèrouville, valgte Jethro Tull å flytte tilbake til England. I mars 1973 er de tilbake i Morgan Studios, og starter innspillingen av A Passion Play. Så godt som alt materialet fra Paris er nå skrinlagt, kun fragmenter dukker opp igjen i denne omgang. Musikalsk har Ian Anderson forlatt de friske enkeltlåtene, og er tilbake ved samme utgangspunkt som da de startet Thick As A Brick. A Passion Play skulle likevel vise seg å bli mørkere og det klart mest komplekse albumet i Jethro Tulls katalog. Ikke fordi det er mer avansert enn TAAB, men anstrøkene av atonalitet og kaos står i skarp kontrast til det melodiøse og vakre forgjengeralbumet. A Passion Play er et omdiskutert album, og av mange holdes som et av bandets absolutte høydepunkt. Selv synes jeg ikke utgivelsen er helt vellykket, den butter for mye mot i helheten.  Ian Anderson har i ettertid forklart at de på mange måter ble fanget i den sjangeren de egentlig skulle gi et spark til, ved å dissekere og overgå. De ble et slags gissel i sin egen ambisiøse prog-verden.  Humoren var borte, det vil si, nesten borte. Det særdeles absurde og ganske fornøyelige teaterstykket om den brilleløse haren er et outrert høydepunkt i Jethro Tulls fargerike verden. Kort fortalt er dette et seks minutter lang fortelling, introdusert av John Evan og lest av Jeffery. Stykket minner mye om et eventyr for barn, og i tillegg til lyd-delen som er integrert i albumet, ble det også dramatisert (med bandet i sentrale roller / les: kostymer) og filmet med tanke på bruk i den påfølgende turneen.

A Passion Play (1973)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Likhetene med åpningen av A Passion Play og B-siden på Thick AS A Brick er slående. Mørkt, mystisk og det melodiøse lar vente på seg. Rask kommer Andersons nye favorittinstrument Saksofonen inn, og Jeffery spiller distinkt og selvsikkert, bassen låter klart mer definert enn på mye av forgjengeren. John Evans har anskaffet seg synthesizer, og det ligger an til et litt annet lydbilde enn på TAAB. Den nærmest pastorale åpningsvokalen er messende og dramatisk, og med Evans Piano løftes den opp til noe av det teknisk beste Ian Anderson har gjort med egen stemme. Melodiføringen er krevende, og man ser nå for alvor Andersons interesse i å unngå det åpenbare. Han veksler også lynkjapt mellom høye og lave toner i det vokale, et av de absolutte kjennetegnene i Andersons måte å synge på, en kontrollert pitch som også gjør det noe mer krevende å lytte til enn den klassiske rock-vokalists måte å håndtere det vokale på. Her hentes vel så mye fra de siste 500 års musikkhistorie som fra rockens 2o-årige eksistens. Det musikalske bakteppet er fortsatt imponerende dominert av Barlow og Evans, men tidvis bryter Barres gitar gjennom, for første gang midtveis på side A, hvor han tar kommandoen over et lengre parti. Så slippes kaoset løs igjen, og en utemmet saksofon i krig med John Evans orgel er en blandet opplevelse. Bandet balanserer på grensen av disharmoni og kaos litt for ofte, men samtidig funker det også tidvis veldig bra. Mye å glede seg over her for fans av litt mer vrien prog som King Crimson og Van Der Graaf Generator, litt større utfordringer for de av dere som er mer på blues/tungrock-siden av skalaen. Selv har jeg veldig sansen for partiene som innleder og avslutter The Hare Who Lost His Spectacles. I starten det mystiske, dempet og teatralske. Deretter dampende, nesten vulgært i all sin orkestrerte prakt. Utover på B-siden blir lydbildet mer og mer gitar-orientert, med mye interessante vendinger fra Martin Barre.

Innsiden av utbrettcoveret til A Passion Play. Teater-heftet som her er brettet ut, er festet i utskjærte felter i selve coveret.

 

 

 

 

A Passion Play ble utgitt i fellesferien i 1973, og solgte bra. Albumet kopierer Thick As A Brick i bare å inneholde et spor, naturlig delt i form av vinylens to sider. Den påfølgende turneen var ambisiøs og påkostet, med et live-sett som varte i tett på tre timer. Mye av musikkpressen ga A Passion Play lunken mottagelse, og Chrysalis Records var kanskje litt vel kreative når de (som en del journalister valgte å tolke det) nærmest oppløste Jethro Tull på en pressekonferanse. Dette ble gjort i tilnærmet desperasjon for å snu oppmerksomheten bort fra deres siste studioalbum. 1973 var et kaotisk år for bandet, men publikum fulgte relativt trofast med, og både konsertene og platene solgte fortsatt svært godt.

Kjente ansikter? Detalje fra teaterheftet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Under den smått legendariske pressekonferansen i 1973, gikk manager Terry Ellis hardt ut og sa at bandet ikke kom til å opptre live på en lang stund. Dette ble begrunnet med en rekke faktorer, både personlige og kunstneriske. Dette kom som et sjokk på mange, men samtidig avslørte Ellis at bandet var godt i gang med en filmproduksjon, som hadde fått arbeidstittelen War Child. Dette skapte også en optimisme og nysgjerrighet hos mange av bandets trofaste fans. Som med en del andre musikere som plutselig så seg selv som multikunstnere, ble heller ikke Jethro Tulls filmplaner realisert.  Likevel satt de nå med mer enn nok materiale som raskt kunne tilpasses albumformatet. David Palmer og Ian Anderson hadde jobbet mye med filmplanene, som også involverte John Cleese som humorkonsulent.

I september 1974 utkom albumet Warchild, en tittel Anderson for øvrig lånte fra en tekstlinje i Roy Harpers låt Little Lady.  Albumet er en noe pussig blanding av mer eller mindre mothårs progressiv rock forkledd i pop-format. John Evans har nå fått utlevert trekkspill, Anderson fortsetter på Saksofon, og David Palmer har funnet en strykekvartett som ikke bare spiller på albumet, de blir også med ut på veien under den påfølgende konserten.  Materialet på albumet er ujevnt, og mye av det fremstår som rart. Disse to ikke udelt positive begrepene kan jeg for øvrig komme trekkende med på flere album som av hardbarkede fans omtales som de bedre. På Warchild synes jeg bandet gaper over for mye, de har for mange tanker i hodet til at de klarer en vellykket helhet. Tittelkuttet har en utfordrende, nærmest plagsom vokalføring, mens Queen and the Countrys vokallinje er gjennomført tøff. Ladies får jeg aldri helt tak på, er det kammermusikk, teater eller Rock’n’Roll? Back Door Angels er interessant, da den innehar mye av de kvaliteter (og kanskje begrensninger) som Andersons komposisjoner skulle tuftes på i ganske mange år fremover. Det er litt av hvert på denne korte snutten, litt prog, litt heavyrock og en ganske melodiøs vokalføring. Særlig Martin Barres relativt renskårne hardrock-gitar er interessant, for første gang siden låter på Aqualung sitter vi med et Jethro Tull-stykke som er bygd opp rundt den elektriske gitaren. Bra spilt er det også!

 Warchild (1974)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På albumet dukker det også opp en håndfull materiale fra tidligere studiosessions. Two Fingers er en overligger fra Aqualung, en omarbeidet versjon av Lick Your Fingers Clean, som senere har blitt utgitt i sin opprinnelige form. Skating Away On The Thin Ice of the New Day og Only Soltaire var materiale fra det mindre vellykkede studiooppholdet I Frankrike, som allerede her viser seg å ha fostret flere gode ting. Disse tre låtene fremstår som tre av albumets aller sterkeste. Det er mye å ta tak i på Warchild, og det spriker. Likevel liker jeg albumet bedre enn hva som kom både før og etter, det er tross alt såpass mye bra låtmateriale her, inkludert den nærmest tåpelige Bungle in the Jungle, som har en usedvanlig fengende form, og var det nærmeste Jethro Tull kom noe som var mulig å danse til på 70-tallet.

Baksiden av Warchild gir en liten smakebit av bandets kreative galskap anno 1974. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Live har bandet nådd en slags formtopp, men denne er dessverre svært dårlig dokumentert på film. Vi har nesten bare fotografier og fortellinger å forholde oss til, men visuelt fremsto Jethro Tull som det glade vanvidd. Fargerike, fantasifulle og temmelig smakløse kostymer var regelen fremfor unntaket, og scenen var overlesset med rekvisitter, hvor alt fra modeller av trær til dyr ble brukt som budskapsforsterkere. Det var her Jeffery fikk sine stripete dresser og instrumenter, og Ian Anderson sitt middelalderkostyme inkludert en stor, sølvfarget antikk susp. Strykekvartetten var en god ide, men fungerte nok bare passe bra sammen med et høylydt rockeband. De var plassert tett ved Jefferys bassanlegg, og skal konstant ha påpekt at det var alt, alt for høyt til at de kunne kalle det ideelle arbeidsforhold. Warchild-turneen var lang og minnerik, og Jethro Tull hadde på beskjedne 6 år ekspandert fra å være et innovativt bluesband blitt en teatralsk fargeklatt og et fenomen med relativt uforutsigbar musikalsk bagasje. I mellomtiden hadde de også befestet seg som en av Englands beste eksportører av tyngre rock og progressiv innspillinger.

Rundt juletider 1974 starter Ian Anderson arbeidet med låter til deres nye album. Prosessen skilte seg dramatisk fra tidligere, ved at han nå hadde satt av tid til kun å skrive. Det var ingen spillejobber eller studiosessions, kun produksjon av tekst og musikk på egenhånd. Mens Thick As A Brick på tekstfronten hadde vært en slags finurlig blanding av beksvart, britisk humor og spark til det engelske samfunnet, hadde de to neste utgivelsene kretset om de store spørsmålene knyttet til liv og død, godt og ondt. Minstrel in the Gallery skulle bli et langt mer personlig album, selv om det kanskje er noe kamuflert, er albumet på tekstsiden i nært slektskap med Stand Up og Benefit. Ian Anderson er ukomfortabel med mange sider av egen livssituasjon, og føler et meget sterkt press fra både resten av bandet, fans, presse og bransjefolkene rundt. Bandet fungerte dårlig på mange måter, musikalsk var de tilbake til nivået før straks Barriemore Barlows inntog, uinspirerte, lite samkjørte og tilbakeholdne. Alle, og i særlig grad Ian og Jeffery, så også at bassen nå sinket den videre utviklingen. Anderson har i ettertid påpekt at Minstrel skilte seg mye fra tidligere utgivelser, ved at han i liten grad dro veksler på bandets innspill. Alt materialet var mer eller mindre ferdig da de gikk i studio.

 Minstrel In The Gallery (1975). Mitt eget, ikke 100% strøkne eksemplar, kjøpt på Pretty Price i Oslo først på 90-tallet for 85 kroner.

 

 

 

 

 

 

 

 

Denne gangen hadde bandet gått til anskaffelse av et mobilt studio, og den tekniske kvaliteten fungerte over all forventning. Baksiden av LP-coveret gir et sjeldent innblikk i studioet. På samme måte gir sort/hvitt-fotografiet på innercoveret en indikasjon på et uinspirert, slitent band. Barrie Barlow var tydelig misfornøyd, og gikk aldri av veien for en konfrontasjon. John Evans ga bandet (og Ian Anderson spesielt) en stadig påminnelse om at fulltids rockestjerner sjelden gikk av veien for en drink eller tre, drøyt fire år etter at Glenn Cornick fikk sparken for det som kanskje var et bagatellmessig irritasjonsmoment, aldri et reelt problem den gangen. John Evans hadde ifølge Anderson også mistet det meste av interessen for rock-musikk, som aller helst brukte tiden til å spille Beethoven-materiale på pianoet, ofte med et misfornøyd drag over ansiktet.

Fra innercoveret til Minstrel In The Gallery

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Minstrel In The Gallery er ikke et album spilt inn av et vitalt og sprudlende band. At albumet står seg såpass godt i dag, lar vi først og fremst stå på Ian Andersons svært sterke låtmateriale. Det er Ian Andersons kassegitar, vokal og den tidligere nevnte strykekvartetten som driver albumet fremover. De øvrige musikerne hentes inn etter behov, og bare tidvis er det et fullt, elektrisk band vi lytter til. I 1975 fremstår David Palmer som Andersons viktigste partner i Jethro Tull, i en setting hvor bandet ikke fungerer optimalt. Den første som tar grep er Jeffery Hammond-Hammond, som nesten rituelt skal ha brent sin komplette sceneutrustning, og forlot musikken for godt. Det var aldri uvennskap mellom Ian og Jeffery, men det kom til et punkt hvor hver konsert og hver studiosession ble vanskeligere og vanskeligere, særlig for hans eget selvbilde. Hans begrensede musikalske ferdigheter plaget ham, og han følte at han ikke kunne bidra så mye i den kreative prosessen som han følte han burde gjøre. Jeffery Hammond-Hammond har den dag i dag en mytisk, legendarisk status blant så vel fans som tidligere bandmedlemmer. Et kreativt, sprudlende hode fylt av galskap, kombinert med en nesten folkesky og følsom kunstnersjel har satt varige spor i Tull-katalogen. På tross av at han aldri var bandets beste bassist, har den sebra-kledde sjarmøren blitt en personlig favoritt hos mange med interesse for bandet.

Fra baksiden av Minstrel In The Gallery

 

 

 

 

 

 

 

I del 3 som kommer snart, skal vi ta for oss årene 1976-1979.

Kilder:

Del to av artikkelen om Jethro Tull er basert i all hovedsak på offisielt, allment tilgjengelig materiale. I særlig grad bøkene ”Minstreals in the Gallery” og ”The Jethro Tull Reference Guide”. 
Jeg har også begynt det møysommelige arbeidet med å lese meg gjennom de første 80 eksemplarene av A New Day, det uavhengige fan-magasinet ledet av David Rees.

Jeg har også støttet meg til en relativt fyldig samling av lyd og bilde, som spenner fra offisielle album til vanskelig tlgjengelige konsert og TV-opptak.

Diskografi:

Thick As A Brick (Chrysalis 1972) 10/10
Muligens det albumet der Jethro Tull scorer høyest på bade prestasjonene I studio og selve låtmaterialet. Et monument av et album, som gir en hyggelig dult I siden til sine samtidige kollegaer I band som Yes og Genesis, og ender opp med å produsere et av prog-sjangerens største mesterverk.

Engelske originalpressinger med grønn label og aviscover bør kunne skaffes for 300-400 i god stand. US-utgaven på Reprise (med aviscover) for 150-250.

A Passion Play (Chrysalis 1973) 7/10
Tyngre og mørkere å fordøye. Litt for lite sammenheng, og litt for dårlig kompositorisk til at jeg faller helt for albumet, men det er absolutt tøffe ting å glede seg over. Populær blant prog-tilhengere som synes at den mer melodiøse Thick As A Brick blir for streit.

Engelske originalpressinger med grønn label, utbrettcover og booklet  bør man kunne få for 300,- Noe mindre om man velger US-utgaven.

War Child (Chrysalis 1974) 8/10
I mine ører mer vital, friskere og med høyere kvalitet på innholdet enn hos forgjengeren. Bandet er tilbake og lager kortere låter, og har tatt i bruk saxofoner, trekkspill og synthesizere. Albumet favner om mye, og er like fargerikt (og av og til rart) som det sirkusaktige bildet på baksiden.

Her har vi kommet til det punkt hvor verdien på platene sjelden passerer tohundrelappen. Originalene har innercover med tekster og enkelt cover.

Minstrel In The Gallery (Chrysalis 1975) 8/10
For mange har denne plata selve ”Tull-soundet”, men den skjemmes noe av et band som stamper i motbakke og virker lite inspirerte. Anderson, på sin side, løser dette ved å bruke bandet lite, gjør mye selv med strykekvartetten på slep. Kunne vært helt i toppklasse om energien i studio hadde vært bedre.

Originalen har enkelt cover, grønn labell og innercover med tekster.

Living In The Past (Chrysalis 1972) 10/10
En skattekiste for alle Tull-interesserte. B-sider fra singler, live-stoff, materiale fra EP-er etc samlet i en flott innpakning. Albumet passer ikke nødvendigvis for alle, men er gull verdt for viderekommende Tul-lyttere.

Nightcap (Chrysalis 1993) 9/10 (Disc 1 vurdert)

Et langt sterkere og mer melodiøst preg enn på Passion Play. Disse opptakene fra Frankrike var i årevis antatt å være tapt, men ble gjenfunnet og utgitt som Disc 1 på 1993-utgivelsen Nightcap, som også inneholder en cd til med ikke utgitt materiale fra perioden 1974-1990.

'