Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Judas Priest (Oslo Spektrum 14.6.2011) 8/10

Et ikke ubetydelig kapittel i rock-historien avsluttes i det metal-legendene Judas Priest nå turnerer verden rundt for aller siste gang. Sammen med Mötörhead og Iron Maiden har Judas Priest vært et av 80-tallets største stil-ikoner og et av heavy-sjangerens mest betydningsfulle band. Nå er et kapittel i metal-historien derimot slutt, når Rob Halford & Co velger seg litt roligere dager. Det skal ikke være snakk om å oppløse bandet, ny plate er allerede varslet. De store turneene er det derimot slutt på. Vi har ingen problemer med å forstå ønsket om et litt lavere gir, kjernebesetningen er på vei mot normal norsk pensjonsalder.

Av Morten Reiten (tekst) og Kenneth Sporsheim (Foto, www.eternal-terror.com )

Judas Priest er for min egen del et band jeg aldri har gitt slipp på.  Fra jeg som tolvåring kjøpte Defenders of the Faith i 1987, til bandets avskjedsturne 24 år senere, har det jevnlig snurret Priest-vinyl på min avspiller.  Jeg har hatt en rekke store musikkopplevelser knyttet til Judas Priests, og oppdager fortsatt detaljer, partier og til og med hele låter jeg ikke hadde full kontroll på fra før.  Bandets back-katalog består av 16 studioalbum + liveplater, og en god håndfull av disse har et solid klassiker-stempel som vil bestå i all overskuelig fremtid.

Tirsdag 14. juni stod Judas Priest på scenen i Oslo Spektrum, og bandets siste verdensturne kunne jeg ikke la passere uten personlig oppmøte. Selv om det var et skår i gleden at bandets ene originale gitarist, K.K. Downing nylig hadde skilt lag med de fire andre, var spenningen stor når mørket senket seg over betongen i Spektrum.  Det åpner kontant og tøft med Rapid fire, en av de mindre kjente låtene fra bandets 1980-klassiker British Steel. Rob Halford synger fortsatt som en gud, og kompenserer for eventuelt smårusk i de høyeste tonene med et enda ondere og mer spektakulært uttrykk i kjelleren. Det er heavy så det holder, og bandet er tight og aggressivt.

 

Metal Gods fra samme album er nok hakket mer kjent, uten nødvendigvis å være sterkere som låt. Litt mer umiddelbar, og selvsagt inne på klassiker-lista til Judas Priest for lengst. Live anno 2011 låter det langt tyngre enn på plate for 31 år siden, og publikum liker det de hører. Heading out the highway, åpningskuttet fra Point of Entry har lenge vært en personlig favoritt i Priest-katalogen, og tilhører et knippe svært melodiøse låter fra 1981-albumet.  Når bandet så hopper frem til 2005 og Judas Rising fra det imponerende Angel of Retribution (som var Halfords første album med bandet på 15 år), er dette en viktig påminnelse om at Judas Priest også har solid låtmateriale fra nyere tid.

Kveldens første store overraskelse kommer når bandet sparker i gang den glemte perlen Starbreaker fra Sin after Sin (1977). Dette er forbigått klassikermateriale, som gled naturlig inn i set-listen så langt. Erketypisk Judas Priest i både gitar-arbeid og i Halfords høyfrekvente vokal, med en snerten melodiføring både i vers og refreng. Nykomlingen Richie Faulkner smelter fint sammen med Glenn Tiptons gitarkaskader, og savnet av K.K. Downing er, tro det eller ei, ikke plagsomt stort. Heller ikke under den lekre og smått progressive tungrockeren Victims of Changes fra bandets andre album, lider Judas Priest nevneverdig under at 40 års gitarerfaring er byttet ut med yngre krefter, som like gjerne kan virke som en vitamininnsprøyting i metallmaskineriet.

Låtvalget til bandets Oslo-konsert var noe for enhver. Her var klassikere, glemte perler og et par store overraskelser side om side. Never Satisfied var bandets tilbakeblikk til debutskiva Rocka Rolla (1974). I mine ører et av de kjedeligere øyeblikkene fra akkurat det albumet, men jeg kan forstå om de plukket den for å ha en låt som blendet godt inn med de senere, mer heavy og for den saks skyld strømlinjeformede innslagene. Mye av materialet på 74-albumet lefler åpenlyst med tidlig 70-tallsestetikk, og låner både fra blues, prog, sørstatsrock og datidens tyngre helter i eksempelvis Led Zeppelin og Wishbone Ash.

Judas Priest vil også bli husket for å ha sjarmert en hel metal-verden med et lite knippe utsøkte coverlåter, og til Oslo kom de med to av disse. Først ute var Joan Baez’ vakre ballade Diamonds and Rust, som for anledningen fremført med kassegitar i første del. Som alltid (nesten) blir det litt platt når elektriske heavyrockere skal bedåre med akustisk gitar i armene. Bålkosen forsvant heldigvis raskt, og låten er en højdare i elektrisk form.  Prophecy fra Nostradamus (2008) funker fint, selv om det neppe regnes som en klassiker.  Night Crawler minner meg om at Painkiller (1990) har mye som er innmari tøft, selv om bandet på dette tidspunktet tøyer grensene for hva jeg personlig orker å henge med på av heavy saker. Turbo Lover fra Turbo (1986) kan ofte ha blitt avspist som litt tøysete i formen, men låta i seg selv er bunnsolid. Når Judas Priest anno 2011 legger bredsiden til, våkner et døsig publikum, og låta blir akkurat det sparket som skal til å gi konserten et foreløpig løft. Selv om bandet leverer solide saker fra scenen, har de bare delvis et fast grep om publikum. Det tekniske fusker litt i starten, og bandet mangler nok noe på regi-siden, særlig synlig i det scenen blir stående tom og ingen helt vet hva som skjer. Ekstra pussig virker det når store deler av publikum også står stille og venter på at noe skal skje. Applausen er ikke mer enn hva den må være, men alle jeg har snakket med etter konserten har vært svært fornøyd. Litt merkelig at så god vare blir mottatt med slike reservasjoner.

Beyond The Realms of Death er episk og storslått, og representerer det som mange vil regne som det første ”moderne” Judas Priest-albumet, Stained Glass fra 1978. Her ble låtene kortere, mindre eksperimentelle og mer rett på sak. Live så fremstår det som et valg for kjennere, dette er ikke allsang eller hit-materiale. Noe av det samme kan nok sies om The Sentinel fra 1984-utgivelsen Defenders of the Fait. En knalltøff, fresk låt fra min favorittskive med bandet, men heller ikke denne virker som et opplagt valg på en best-of-liste, dersom noen skulle være interessert i en slik. Blood Red Skies fra bandets siste 80-tallsutgivelse Ram it Down må nok sies å være mest for de som var opptatt av at samtlige Halford-album skulle vært representert, eller som holder albumet som egen favoritt.

Så skjer det noe. I det den gamle Fleetwood Mac-låta The Green Manalishi blåses ut over publikum i tett metall-innpakning, løsner mye av publikums reservasjoner, skuldre senkes og hender løftes. Nok en coverlåt som har blitt en klassiker i bandets konsertportefølje. I Oslo låt det stort og tøft, nok et eksempel på bandets gode nese for materiale de kan adoptere til eget uttrykk.  Så går det slag i slag. Breaking the Law kommer i meget tilfredsstillende versjon, og er ganske naturlig det nærmeste salen kommer i kok denne kvelden.

I det Rob Halford er i ferd med å blåse seg selv i luften under kraftanstrengelsen Painkiller fra albumet med samme navn (1990) lurer jeg på om varig øresus har inntruffet. Litt vel høyt, og nevnte låt er hakket mer høyfrekvent enn hva jeg helt henger med på. Dette var bandets første utgivelse med nåværende trommeslager Scott Travis, og sammen med originalbassist Ian Hill har Travis vært svært viktig i å dimensjonere bandets tyngde. Det er imponerende tungt til tider, og rytmeseksjonen har aldri problemer med høyhastighetene, som når sitt høydepunkt under Painkiller.

 

Avslutning og ekstranummer er upåklagelig. Electric eye fra Screaming for Vengeance (1982) er nok en favoritt fra bandets katalog, og fremførelsen er bunnsolid. Så ruller Halford inn på scenen på et beist av en motorsykkel, og alle med en viss forstand på lær og nagler vet at vi står foran Hell bent for Leather, en selvfølgelighet og et høydepunkt for mange. You Got Another Thing Coming, og helt til slutt – Living after Midnight, var slutten på et par timers høy, tung og velspilt rock fra et av metallsjangerens aller viktigste band. Bra spilt – klassisk stil, og viktigst av alt: Konserten har gitt meg lyst til å gå ytterligere i dybden av bandets materiale. Jeg har allerede gjenoppdaget Rapid Fire og Starbreaker som en direkte følge av konserten, og mer skal komme.

Judas Priest og deres bidrag til rock-historien vil leve i folks minne så lenge noen er opptatt av rock som er hakket tøffere en hva hitlistenes musikalske konsentrasjonsleire gir rom for. Metal-folk er ikke så lette å omvende og gamle helter blir sjelden glemt. Heldigvis.

'