Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Kebnekajse - Kebnekajse (Subliminal Sounds) 2009 8/10

 

Format: LP, 140 gram

Cover: Enkelt

Innercover: 4-farger med bilder & info

Svenske Kebnekajse var først på 70-tallet et av de mest spennende bandene på den svenske Rock-scenen. Med sin smakfulle blend av tradisjonell svensk folkemusikk og tidsriktige rock representerte de noe helt nytt i nordisk sammenheng. I all hovedsak var musikken av det instrumentale slaget, og det sterke fokuset på Kenny Håkanssons gitar og den flittige bruken av perkusjon gjorde at bandet låt mer som en ur-svensk utgave av Santana enn sine britiske brødre og søstre i Fairport Convention og Steeleye Span.  70-tallet nærmet seg etter hvert slutten, og som de fleste av sine samtidige bleknet også Kebnekajse, før de forsvant helt ved inngangen til 80-tallet.

Selv om vi vet at bandet fra starten på 2000-tallet har gjort enkelte konserter, var overraskelsen stor når nytt album nå dukket opp, til og med på vinyl! Vi har hatt platen i hus en ukes tid, og vi kan med en gang avsløre at dette var et hyggelig gjenhør. Ser vi bakover i Kebnekajse-katalogen, er det gjerne Kebnekajse II (1973) og Kebnekajse III (1975) som er regnet som de store klassikerne. Det er gledelig å slå fast at det selvtitulerte comeback-albumet legger seg tett opp til det klassiske soundet fra II og III. Den 6 mann sterke besetningen som utgjør 2009-utgaven av bandet, var alle med i bandet i perioden 73-75. Åpningslåten Leksands Skänklåt er passe tung, og et temmelig frodig bidrag i Kebnekajses store låtarkiv. Stødige trommer, tung gitar og en leken fiolin. Det låter imponerende vitalt og friskt.

”Bua Moras” Brudpolska er hyggelig i formen, uten å minne så mye om rock. Ingen langvarig grunn til bekymring for rok-folket, Vallåt er en heftig sak med gyngende bass og tøffe gitarløp. Den utstrakte bruken av Congas og andre små-eksotiske trommer skaper en særegen kontrast, som har blitt en viktig del av Kebnekajses lydbilde. Kenny Håkasson er en av Nordens dyktigste gitarister, og har fortsatt mye å komme med i bandsammenheng. Polska Från Alfta er tett og tøff, med progressiv rytmikk og synkrone feler og elgitarer. Lang, småpsykedelisk og tidvis dronende. Dette låter ganske sikkert kanon litt ute i live-settet. Kebnekajse gjør veldig mye riktig på dette albumet, og jeg kan med hånden på hjertet ikke tenke meg et norsk band fra glansdagene 1970-75 gjøre noe tilsvarende. Komme opp med nytt materiale, gå i studio og spille det med en slik overbevisning og kraft som er tilfelle hos Kebnekajse. I tillegg få det til å låte såpass tett opptil den tiden de egentlig opererte i.

 

Kebnekajse anno 2009 låter faktisk en smule mer kontant og hardere enn på første halvdel av 70-tallet. Flott produksjon og fet lyd på albumet kan sikkert være en medvirkende årsak, hør bare på Brudmarsch till Per & Anna, fjellstøtt og massivt. Farmors Brudpolska starter med en smeltende rytmikk og en smygende fiolin. Håkanssons lett gjenkjennelige gitar tilføres, og en ny klassiker er skapt, nydelig avstemt mellom rock og folkemusikk. Det er detaljene, smidigheten og håndverket som løfter albumet opp mot topplassering. Ja visst har vi hørt det meste før, men det er alltid gledelig å høre god musikk i nye varianter. Bandet spiller bra, her er det rikelig med innlevelse og sjel, minst like mye som på 70-tallsutgivelsene.

 

Brudmarsch efter E. Eriksson åpner med nykvessede gitarer, et nikk til så vel Hoven Droven som Gåte, Kebnekajse ser hvor arven har vært videreført, og de liker det de har hørt. Hadde jeg vært godt bemidlet og ikke fullt så lykkelig gift, skulle jeg med stor sikkerhet ha innleid svenske Kebnekajse til å fremføre Brudmarschen.  Måtte vi i alle fall få oppleve Kebnekajse på en norsk scene i landlige omgivelser til sommeren. Storås, anyone?

 

'