Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Kvalitetsgraderinger av vinyl

Vi samlere har et eget fagspråk når det kommer til de faktorer som skal danne grunnlag for verdivurdering av våre høyt elskede objekter. For en utenforstående kan det virke en smule sært når samlere snakker om "Jeg så den i NM- på messa i Utrecht, men det var uten bookleten. I Goldmine står US-utgaven til $250, men dette var UK-pressinga på Unboxed Decca. Den tror jeg jaggu de har counterfeit'a også !" Hva alt dette står for kan jeg fortelle på forespørsel, det er en lang historie....

De viktigste kodene er knyttet til vurdering av om plata er en original (dvs presset i utgivelsesåret-og kanskje til og med i første batch/opplag ), hvilket land den er trykt i, og om den er komplett med eventuelle vedlegg etc. Sist, men ikke minst, skal kvaliteten vurderes. Det finnes en slags standard blant samlere samlere verden over, men det kan være mange oppfatninger og variabler ute og går.

Jeg gir deg her en grunnleggende innføring i hvordan jeg selv bruker graderingene. Denne er ikke 100% identisk med hverken Record Collector eller Goldmines standarder. Kort fortalt: Jeg bruker betegnelsene M, NM, EX og VG, med tillegg av + og -. Dette dekker spekteret fra fabrikknytt/aldri spilt (M) til VG- (Sliten, mye spilt, revner eller flekker på cover, mye knitring). Jeg bruker ikke de "dårlige" betegnelsene fra RC (Good, Fair, Poor, Bad) - min oppfatning er at vi norske samlere og musikkjøpere er vant med at et eksemplar i VG eller VG- er i begrenset forfatning. Jeg ønsker ikke å forholde meg til plater som er direkte ødelagt, disse vil sjelden eller aldri dukke opp for salg/bytte hos meg, og skulle det skje, vil de bli merket med G+ eller G.

PS: Jeg graderer alltid cover først / deretter vinyl. Dette fordi jeg oppfatter det som logisk å gradere det første du ser først. VG+/VG betyr altså cover VG+, vinyl VG.

Jeg bruker aldri to eller flere +'er - det er bare tøys! 

Jeg graderer min vinyl ved prøvespilling - ALLTID! Jeg oppfordrer ALLE samlere til å gjøre det samme ved salg/bytte. Visuell gradering av lydkvalitet er en umulighet om man ønsker å være nøyaktig!

Følgende kvalitetsbegreper brukes - illustrasjoner og eksempler fra egen dublett-samling:

M: Mint er en ny plate, og en brukt plate kan aldri bli Mint. Cover kan ikke ha tegn til noe slitasje på ei plate som skal være mint. Du som eier eller selger må kunne garnatere at platen er fabrikkny. Ved forseglede plater (forseglet fra fabrikk) praktiserer jeg at kjøper overtar ansvaret for innholdet i det øyeblikk forseglingen eventuelt sprettes. Noen bruker betegnelsen S/S - Still Sealed i tillegg eller i stedet for M. Eneste forskjell skal dog være forseglingsplasten.

Under: TAV! Live 1980 er fortsatt forseglet, oppbevart stående og 100% feilfri. Graderes M.

M-: En plate som har vært spilt 1-2 ganger kan oppnå M- dersom den er 100% strøken. Disse er SVÆRT uvanlige når det gjelder utgivelser fra 60 og 70-tallet, og kan oppnå salgspriser som ligger mange ganger over estimert verd i eksempelvis record Collector. Det finnes eksempelvis flere eksempler på at førsteutgaven av Pink Floyds Dark side of the Moon har gått på ebay for tre ganger estimert verdi, med kvaliteter fra EX+ til M-. Vi snakker da om en utgivelse som kjennere har ført opp med en listepris på £500 i Mint, som selges for 1300, 1400 og 1500 pund på auksjon!

En plate i M- har ingen bruksslitasje over hodet - hjørner, kanter og cover-overflate er 100% strøkne. Vinyl spiller uten noen form for sus og knitring - også mellom sporene. Sistnevnte kan og vil være en utfordring på selv nye vinyler som ikke er 100% kvalitet, mange har erfart at ny vinyl fra 2000-tallet kan spille helt ned mot EX ved første gjennomhøring.

Under: De Press-klassikeren under er som fabrikkny, og graderes  M-. Den har vært svært godt tatt vare på. Original, diskret prislapp lar vi ikke trekke ned kvaliteten.

NM+: Dette er en betegnelse jeg bruker sjelden - Enten er platene "nye" og da graderes de M-, eller så er de ekstremt pene bruktplater, og da kan de like greit graderes flatt NM. Det finnes likevel noen spesialtilfeller, slik som Jokke-skiva på bildet under. Plata er kanskje spilt 1 eller 2 ganger i vanvare (ikke så lurt å ha en hel neve av de stående side om side i samlingen back in the days..?) Cover har jo vært med på noen flyttelass gjennom snart 20 år, så man aner slitasje og forsiktig matting - selv om den ganske raskt fikk et plastcover å bo i.

Under: Som Ny - men med bittesmå tegn som tyder på at platen ikke er helt fersk.

 NM: Dette er de fineste bruktplate som er realistisk å finne, og NM-utgivelser kan også gå langt over estimert pris, på grunn av en stand som kanskje er realistisk å finne i 5 eller 10% av tilfellene. En NM-utgivelse kan ikke ha navnetrekk på cover, klistremerke (utover original prislapp eller type LP4-sticker) og kan heller ikke ha revner, flekker etc. Vinylen skal også spille strøkent - men vi vet, og aksepterer, at dette er vinyl som har vært brukt - svært forsiktig.

Under: Dead Kennedys har nok vært i eierskap hos en feminin skap-punker - her er det lite som tyder på at den har levd side om side med ølflasker og brostein. Helt strøken coveroverflate, nesten ikke hjørneslitasje.

NM-: Her kommer minusen inn, og det betyr i praksis at vi trekker ned kvaliteten av en eller flere grunner. Diskret navn skrevet på ellers strøken plate. Noen få klikk på en intro - ellers strøken. NM- er fortsatt en MEGET pen bruktplate - men med en merknad kontra ren NM.

Under: Plate og Cover er svært pene, men de har forsiktig alders og bruksslitasje. Litt matting/stains påoverflaten av cover, svak slitasje i hjørner.

EX+: Heller ikke en gradering jeg bruker veldig ofte. En plate i EX+ kan ha litt større navnetrekk, litt mer kantslitasje eller annet - men fortsatt et meget godt eksemplar.

Under: Et par slitasjemerker på cover, men fortsatt begrenset hjørneslitasje.

EX: Dette er de"vanlige" pene bruktplatene - som har kommet fra et godt hjem. Pent tatt vare på, men selvsagt brukt og spilt. Noe forsiktig sus og knitring kan forekomme på rolige partier, men ikke pops og clicks. Cover skal være helt og pent.

Under: Litt slitasje på kanter, ellers pent. Vinyl spiller fint uten spesielle merknader.

EX-: Her er det igjen brukt en minus, nok en gang trekker vi fra på kvaliteten. EX- kan ha noen små bretter eller rifter i cover dersom det ellers er strøkent. Vi tåler litt mer aldersslitasje i vinylen - men den skal fortsatt være uten skavanker som man legger godt merke til.

Under: Generell aldersslitasje, men ingen spesielle skader eller skavanker. Graderes EX-. Overflaten på coveret ganske så hel og fin - slitasje spores fortsatt i all hovedsak i hjørner og kanter.

VG+: Dette er en svært mye bruk gradering, også hos meg. En VG+ skal være et fint brukseksemplar for de som skal spille platene. Det kan være noe sus, støy og knitring - men dette skal ikke være plagsomt. Her spiller selvsagt musikken inn også - en plate med Tangerine Dream kunne kanskje vært gradert til VG+, mens samme slitasje på ei Metallica-skive fortsatt gjorde at det låt EX.

Det er en god tommelfinger-regel hos mange at man skal være fornøyd med ei bruktplate i VG+. Den både spiller og ser grei ut - men det vil aldri være tvil om at den har vært brukt.

Under: En del aldersslitasje "all over". En liten tear på baksiden av cover, og laminering har begynt å slippe taket her og der. Et godt brukseksemplar, men slett ikke Mint, og mange samlere vil fortsette å lete etter noe som er penere. Er du først og fremst opptatt av musikken, kan VG+ være et godt sted å være! En plate i VG+ koster gjerne 25-50% mindre enn en i EX.

VG: Her begynner det å bli godt brukte plater - eller plater med betydelige skavanker, som likevel kan ha god bruksverdi. Jeg mener at en plate gradert VG skal duge som brukseksemplar, men man må være klar at vi befinner oss under middelsjiktet av brukt vinyl. En del sus, knitring, knepp og clicks kan og vil forekomme. Cover kan ha mer betydelige skader.

Under: En hel del aldersslitasje, men her er det en stor seamsplit (plata har spist seg gjennom coveret) som virkelig trekker ned. Seamsplit både oppe og nede. Vinyl spiller greit gjennom, men man hører absolutt at vinylen har levd et liv...

Under - Også VG: Egentlig ei plate som fortjener ca EX+, men med en skade på cover i form av en ca 12 cm lang rift. Slike kan lappes sammen på en mer eller mindre heldig måte - jeg har valgt å overlate akkurat det til eventuelt ny eier. Hadde dette vært ei plate med Abba eller Supertramp hadde den kanskje bare gått i søpla, men Nick Cave er såpass etterspurt at den fint lever videre.

VG-: Dette er i all hovedsak de dårligste platene jeg selv har et forhold til. Det er bare svært spesielle ting som er interessante å beholde i dårligere stand, og det er minst like sjelden interessant å selge/bytte videre. En plate i VG- derimot, kan og bør ha en viss bruksverdi, men de skal være billige - svært billige i forhold til et strøkent eksemplar. En pris på ca 15-25% av et eksemplar i EX synes jeg er et greit utgangspunkt. En plate i VG- skal ikke ha hakk! 

Under: Klassisk album - men i relativt dårlig forfatning. Nyere prislapp, tilsølt, tear, kulepenn og jevnt over mye aldersslitasje. Om vinylen er i samme slitne forfatning, er dette kun interessant når prisen er en tier eller to. Hadde det vært et av de dyre Monster-objektivene på Vertigo, for eksempel Tudor Lodge, kunne vi nok fint sett en engelsk utgave i VG- gå for en tusenlapp - fordi plata er såpass sjelden at den innbringer 5-10.000 i god stand når den en sjelden gang omsettes.

Dersom du synes denne gjennomgangen har vært nyttig - må du gjerne bruke de, dele med andre og linke til denne siden! Jeg påstår på ingen måte at jeg har fasiten på gradering av vinyl - men dett er en pekepinn på hvordan JEG graderer MINE plater.

 

'