Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

År 0 - År 1987

 

Jeg er født midt på 70-tallet på et lite industristed og vokste opp mellom trange fjell ganske langt fra noe som helst som lignet en musikkmetropol. Frem til jeg fylte 12 år var musikk bare et slags udefinert bakteppe i mitt liv, hvor repertoaret i all hovedsak bestod av norske ting som Bobbysocks, Vazelina Bilopphøggers og Åge Aleksandersen, en salig smørje basert på hva statskanalen viste på TV og hva mamma spilte i bilen. Jeg spilte i korps, som var et utbredt alternativ for oss som ikke ville sparke organisert fotball, Noen ektefødt interesse for korpsmusikk var det dog neppe snakk om.

Sommeren 1987. Flere og flere kompiser har for alvor begynt å interessere seg i musikk, og jeg husker jeg og broder’n fikk hver vår hvite Sanyo Walkman, sikkert for å prøve å legge en demper på ilter krangling og mas fra baksetet på vei til besteforeldre på bilferie. Vi fikk også velge oss to kassetter hver, som var prisgitt utvalget på den lokale radio & TV-sjappa. Mitt valg falt på det rykende ferske Madonna-soundtracket «Who’s That Girl» og på Twisted Sisters andre utgivelse, You Can’t Stop Rock’n’Roll, som allerede var 4 år gammel. Valgene var litt tilfeldige, jeg kan forestille meg selv stå og bla i vegghengte kassettstativer på måfå, så godt som uten preferanser på hva jeg kunne like eller ikke. Jeg hadde kanskje merket meg Madonna som et slags «intellektuelt» motstykke til Samantha Fox, den brystfagre blondinen som vanligvis hadde balletak på alle umodne gutter i sjuogåtti.  Selv om denne plata langt fra ble noe høydepunkt i Madonnas karriere, gir jeg meg selv et snev av respekt som totalt uvitende 12-åring å jakte på et alternativ med hakket mer substans. I alle fall om det skulle stå mellom Sam Fox og Madonna.

Artikkelforfatteren som 14 åring i 1989. Hårklippen, eller mangel på akkurat dette var tungt inspirert av amerikanske band som W.A.S.P og Mötley Crüe

 

 

 

 

 

 

 

Inne i hodetelefonene i baksetet på en sommervarm Volvo 245 utspant det seg en stillingskrig mellom en platinablond popstjerne og 5 drøyt sminkede New York-mannfolk med ganske sint rockemusikk på høyt volum. En klassekamerat var allerede fan av Twisted Sister, og hans begeistring var helt sikkert utslagsgivende for at denne supplerte Madonna opp på disken i platebutikken. Mens nærbutikker, bondegårder og fullastede feriebiler med takgrind og combicamp raste forbi, ble jeg mer og mer fascinert over kassetten med det åpenbare budskapet – You Can’t Stop Rock’n’Roll.

Fra da av var det gjort, og det ble aldri noen vei tilbake. Sommeren 1987 hadde utløst en voldsom sult på mer elektriske gitarer, mer langt hår og mer utagerende rock’n’roll. Selv om dette bare er snaut 30 år siden, var tilgangen til informasjon radikalt annerledes. Det fantes ikke noe internett,  Spotify eller Youtube man kunne konferere med og fordype seg i. Den viktigste kilden ble derfor via venner – og jeg var så heldig at det sikkert var opp mot 10-12 av mine klassekamerater og venner som var inne i den samme tilnærmingen til hårete musikk. Noen av disse hadde eldre brødre, og dermed dryppet det litt platetips til oss også. En annen viktig døråpner var bladhylla på den lokale Mobil-stasjonen, som må ha hatt en slags Narvesen-avtale, da utvalget var temmelig bra. Svenske Okej og engelske Metal Hammer var førstevalg når ukelønna skulle disponeres. Norske Topp var stort sett bare tøys og glatt pop, mens tyske Bravo var billig, men umulig å lese og ganske rotete.

Utover høsten kom Iron Maiden, Kiss, W.A.S.P og Mötley Crüe om bord. Jeg vet ikke om det er et genuint kjennetegn for heavy-sjangeren, men det var i alle fall veldig legitimt å bla seg bakover i platekatalogene, man måtte slett ikke ha siste utgivelse hele tiden. Derfor er noen av mine sterkeste minner fra 87 også fra eldre utgivelser. Man tok rett og slett det som fantes i platebutikken den dagen man hadde penger.

 

Etter utallige flyttelass har faktisk noe overlevd, selv om bunken med plakater og utklipp var atskillig tykkere på slutten av 80-tallet.

Før jul gikk jeg fra dør til dør og solgte posevis med julehefter for Redningsselskapet, som gjorde meg i stand til å handle mer kassetter enn hva et par tiere i ukelønn ga rom for.  På senhøsten åpnet en helt ny platebutikk på Sunndalsøra, og brødreparet i 20-åra som stod bak disken var dedikerte heavy-fans. Her fant jeg, etter overbevisende tips fra en av bestekompisene, den rykende ferske Raise Your Fist and Yell med Alice Cooper. En øyeblikkelig kjærlighet, en ubrutt linje som også vedvarer den dag i dag. Med de andre førsteforelskelsene har det vært litt av og på. Det gikk sikkert 15 år uten at jeg hørte hverken Twisted Sister, W.A.S.P eller Mötley Crüe – da min musikalske interesse eskalerte raskt, til 70-talls tungrock, folk, punk, progrock og videre inn i all verdens avarter og sjangere. I dag har jeg for lengst forsonet meg min musikalske barndom, og har stor glede av fortsatt høre på disse platene. For alle de viktige fra 87 er anskaffet på vinyl. Kanskje overlever det i hovedsak på grunn av nostalgien, men gode barndomsminner skal man ta godt vare på.

For meg traff det så hardt, og slapp aldri taket siden. Gutterommet var dekorert med plakater, jeg sluttet i korpset og ble snart gammel nok til å kunne begynne på musikkskolens tilbud i elektrisk gitar. Jeg får fortsatt flashback til Swingz Musikk på Sunndalsøra når jeg går inn døren på Big Dipper, en av Oslos største vinylbutikker i dag. Den distinkte lukten av tykke PVC plastcover til LP’er er nøyaktig den samme som for 30 år siden, og man sier at lukt er det sanseinntrykket man har vanskeligst for å glemme. Lukker jeg øynene ser jeg kompisene bla i rekke på rekke med Judas Priest, Metallica, Saxon og alt annet man drømte om til jul i 87.

Disse 6 platene var grunnleggende for min interesse i elektrisk rock’n’roll.

PS: Til slutt kommer den lokale twist’en: Sommeren 2008 er Twisted Sister headlinere på metall-festivalen på Lillehammer Turisthotell. Jeg har ikke billett, og har ikke tenkt å gå. Ikke før bandets grunnlegger og gitarist Jay Jay French kommer inn i butikken og trenger hjelp med datterens digitale kamera. Vi kommer i snakk, mye på grunn av min MC5 T-skjorte (legendarisk amerikansk garasjeaband). Det ender etter hvert med at French insisterer på at jeg og kollega Asle skal stå på Twisted Sisters gjesteliste under festivalen. Resten er historie (som du kan lese om her...)

 

Denne artikkelen ble først publisert i Lillehammer Byavis torsdag 14. januar 2016 i min ukentlige spalte Rock og Riller.

 

 



 

'