Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Årets beste album 2015

 

De fleste som skriver om musikk har på denne tiden av året en mer eller mindre «formell» kåring av hvilke plater som var fjorårets beste, en slags musikalsk årsavslutning. Jeg har skrevet mye om musikk gjennom tidene – men faktisk aldri gjort akkurat dette før. Ganske sikkert fordi jeg er for vinglete og ustrukturert i egen musikalsk nysgjerrighet. I tillegg kunne nok jeg også vært MYE flinkere til å gå «all in» og virkelig jakte på små og store musikalske nyvinninger stemplet ferskvare. Det har lett for å bli vel mye tilbakeblikk og arkeologi. Vel, jeg får gyve løs, og med rimelig subjektive briller ser jeg hva som er kjøpt av «bra» 2015-utgivelser. På slutten kommer et par jeg bare har Spotify-lyttet til, men disse kommer også hjem i fysisk format straks – på vinyl.

Vi begynner veldig trygt og kjent. Motörhead slapp sin absolutt siste studioinnspilling sent på året. Bad Magic ble en overraskende vital og solid gravstein for selve symbolet på rocka udødelighet. De dundrer frem på sitt lett gjenkjennelige vis – i skjæringspunktet mellom punk og metall, fortsatt skittent, primitivt og rått. Kanskje deres beste på 2000-tallet! En annen engelsk gigant som fortsetter å gi oss uforskammet solide plater er Iron Maiden. De som husker tilbake til forrige uke, husker kanskje at jeg blottla min musikalske oppvekst med nettopp Iron Maiden som et grunnleggende band på 80-tallet. Jeg gjenoppdaget de tidlig på 2000-tallet, og synes kvaliteten har holdt seg jevnt høyt på deres 5 plater de siste 15 år. Fjorårets Book of Souls er kanskje det tøffeste enkeltalbumet de har gjort siden 90-tallet. De klarer å kombinere ur-heavy med ganske komplekse strukturer, uten at jeg noen gang er redd for at de skal ramle ned og forsvinne i progmetall-gryta.

 

Av nyere, bredbeint rock er norske Spidergawd et rimelig sikkert kort i avdelingen for innenriks gitarrock. I 2015 slapp de Spidergawd II. For de som eventuelt ikke måtte kjenne bandet, er det gutter fra bl.a. Cadillac og Motorpsycho som kokkelerer med rocka ingredienser fra det tidlige 70-tall. Det låter stort og tøft, skjegg og trailercaps. Ikke nyskapende – men solid i det de gjør. Innenfor lignende uttrykk finner vi flere utenlandske utgivelser som i 2015 tangerer Spidergawd II.

Texas-bandet The Sword leverer noe av det ypperste, deres 2015-album High Country oppsummeres som vellagret og potent konservering av Led Zeppelin og Black Sabbaths arv. Enda mer «70-tallsinspirert tung-blues» er australske Datura4, som med sin utgivelse Demon Blues også en varm anbefaling om du liker relativt ukomplisert rock’n’roll med blues i bunnen. Det er godt håndverk, og sparker hardt på de riktige stedene. 

 

 

 

 

Siste anbefaling i klassen for 70-tallskameraeter kommer med Uncle Acid og plata The Night Creeper. Litt mer skranglete lyd, litt mer vågal vokal (tøft om du liker gammel Black Sabbath). Det litt rå og upolerte lydbildet gjør at det låter ganske autentisk 70-tall, med et nikk til kultbandet Pentagram også. Fremtidig klassiker og personlig favoritt fra bunken!

 

 

 

 

 

 Så tilbake til Norge. De fortsatt litt ukjente Beglomeg med utgivelsen Eurokrjem er nesten umulig å ikke like. Ved både å være utflippa og samtidig veldig melodiøse og tilgjengelige, bygger de bro mellom 80-tallets synthpop, Zappa-rock og 70-tallsfunk. Det er masse humor og glede, og er et slikt underlig band som klarer å blidgjøre ganske bredt. Et herlig, fandenivoldsk og fargerikt tilskudd når du er drit lei snåle nordlendinger med lusekofter og kassegitarer. 

 

 

 

 

 Ane Brun fortsatte sin popreise med When I’m Free, som oser kvalitet i alle ledd.  Låtmaterialet er førsteklasses, og det er delikat tilberedt. Selv om Ane Brun har beveget seg over i et mer moderne lydbilde de siste årene, er I’m Free i høyeste grad en plate som er behagelig å lytte til hele veien – i motsetning til Susanne Sundførs 2015-utgivelse Ten Love Songs – som er ei sterk skive, men langt mer dansegulv-orientert. Ane Brun er flink til å implementere både jazz og soul som en naturlig del av uttrykket, og det gjør at hun nå har et ganske stort spekter å spille på, fra kaldt og elektronisk, til varmt, organisk og akustisk.

 

 

Til slutt i den norske bolken tar jeg med Elephant 9 og deres album Silver Mountain. I stedet for å bruke tid og krefter på å diskutere om det er jazz eller rock, nøyer jeg meg med å gi en varm anbefaling til nettopp denne – om du er på jakt etter noe som låter 1970 og er progressivt så det holder, i skjæringspunktet mellom King Crimson, The Soft Machine og Miles Davis. Internasjonal klasse, og langt tøffere enn mye annet av band som spiller såkalt progressiv rock anno 2015.

Svenske Ghost har fått mye ros for sin siste plate Meloria. Jeg har ikke fått den helt under huden – men jeg kjenner den har potensiale. Den litt corny blandingen av særdeles pompøs og melodiøs heavyrock med et gjennomsyret okkult image kan virke litt «tøysete» men jeg tror det er noe der inne – og at det løsner etter hvert. Det kan fort bli en av de 2015-utgivelsene som virkelig står seg inn i fremtiden.  

Thåström ga oss nok et mørkt mesterverk i Den Morronen. Siden det store comebacket i 2005, har han gitt oss 4 sterke plater – hvor de to siste ikke er særlig mye svakere enn de to første. Det trekkes mer og mer mot et maskinelt lydbilde, men låter foreløpig langt fra så desperat som under hans litt sære industrirock-periode på 90-tallet.

 

 

 

 

 

Vi rekker så snarest innom gamlehjemmet også – avdeling eldre herrer med elektrisk gitar. Vi småløper forbi David Gilmour, og treffer Keith Richards i en av korridorene, begge solo-aktuelle i 2015. Ved Richard Thompson stopper vi opp, og Still har faktisk både gode nok låter, og ikke minst et svært vitalt gitarspill som gjør plata relevant i 2015. Synger bra gjør han også!

 

 

 

 

 

På utsiden av rock-sjangeren har jeg også funnet et par favoritter. Mbongwana Star og plata From Kinshasa er sjangeroverskridende og eksotisk, og et særdeles friskt pust i et musikkår som fortsatt preges av mye innadvendthet i pop og rock-gata. Det jeg liker med denne utgivelsen er først og fremst friskheten og det at dette låter helt annerledes enn fire hvite menn på Øya-festivalen som spiller indie-et-eller-annet. 

 

 

 

 

Jeg er heller ikke fremmed for å nyte ren elektronisk musikk, og enmannsprosjektet Floating Points ga oss Elaenia på tampen av året.  Digitale dingser betyr ikke nødvendigvis dansegulv – Elaenia er mest av alt for hodet, litt for sjel – og kanskje minst for kropp. Likevel kan det fungere som en helt nødvendig renselse når hele legemet er gjennomtrukket etter en lang dag med gitarriff og dundrende trommer.

 

 

 

 

 

The Dead Weather, og i særlig grad Tame Impala har vært gjengangere på tilsvarende lister fra andre musikksynsere – men nådde ikke helt opp her hos meg. Sufjan Stevens burde strengt talt slippes inn i det gode selskap, Carrie & Lowell er sannelig ei fin plate i den dempede singer/songwriter-sjangeren – den skal få mer spilletid i 2016. Det samme tror jeg om Kamasi Washington og debuten The Epic – som betyr jazz og saxofon, av det litt intellektuelle slaget – en mulig vinner. 

Lana Del Rey ble også et hyggelig bekjentskap i 2015, hvor Honeymoon maler store, såre filmatiske tablåer fra svunnen tid. Popmusikk med dobbel bunn – minst, og for et flott og helhetlig og album det har blitt!

 

 

 

 

 

 

 

Bruker du Spotify? Hør 2015-spillelisten min her

 

 

Denne artikkelen ble først publisert i Lillehammer Byavis torsdag 21. januar 2016 i min ukentlige spalte Rock og Riller.

 

 

'