Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Platesamling for nybegynnere

 

Da jeg begynte å snakke med redaktør Tore om en musikkspalte i Byavisa, ville han gjerne ha en del stoff om vinyl og platesamling. Det passer meg utmerket, siden jeg har kjøpt, lyttet til og samlet på vinylplater i snart 30 år. For at stoffet ikke skal bli alt for «gresk» eller nerdete for dere som er helt ferske, eller bare nysgjerrige på hobbyen – lager jeg i dag en liten innføring til temaet, så går vi mer i dybden senere.

De siste årene har omsetningen av nye LP-plater økt voldsomt. Vi snakker faktisk om en 10-dobling på verdensbasis fra 2006 til 2014. Markedsleder Platekompaniet lister i dag nesten 18.000 vinyltitler i sitt sortiment. Da LP-formatet var erklært dødt et stykke ut på 90-tallet, var man heldige om man kunne finne et hundre titler tilgjengelig hos f.eks Compacthuset, som var ledende på postordresalg av musikk her til lands for 20 år siden. Tom Carlsen ved Hi-Fi-klubben på Lillehammer melder om et månedlig salg på 10-15 platespillere, som er betydelig høyere tall enn for 10 år siden. Det er ingen tvil – vinylen er tilbake, og er ikke lenger forbeholdt de mest innbitte samlerne.

Er du en gryende platesamler, lurer du kanskje på om du skal kjøpe nytt eller brukt – eller begge deler? Ny vinyl gir deg jo den åpenbare fordelen at du BÅDE favner det som kommer ut fortløpende (mye bra fra 2015, ref. forrige ukes artikkel) og eldre saker som gis ut på nytt. Mange nye utgaver inneholder også CD eller nedlastingskode. Skal du kjøpe brukt kan du få tilgang til veldig mye bra saker til en vettug pris – og du kan bli slått i bakken av priser som virker hinsides enhver fornuft. Tilgangen på brukte objekter av samlerinteresse har vel alltid vært begrenset – men nå er det ekstra press i markedet på grunn av mange nye kjøpere som har kommet til de siste årene. Skal du selge plater, er det i alle fall ikke noe dumt tidspunkt å gjøre det på nå.

Som de fleste har fått med seg, er de fysiske platebutikkene mer eller mindre historie. Den nærmeste som selger ny vinyl er vel Platekompaniets filial på Gjøvik. Det gjør at mange av oss handler på nett, eller når vi besøker de større byene (eller Gjøvik, da). Platekompaniet på nett er den klart største aktøren, og kan trygt anbefales med rask levering og svært sympatisk porto (30 kroner), som er under 1/3 av hva det faktisk koster å sende en LP med posten pr 2016. Vær likevel klar over at Platekompaniet ikke nødvendigvis er den billigste på vinyl og at de slett ikke klarer å levere alt som står listet. En del av titlene er utgåtte varer som du aldri vil få, andre er plater som må bestilles langveis fra. 18.000 plater i nettbutikken betyr slett ikke 18.000 plater på eget lager. I Oslo har Platekompaniet to ganske imponerende konkurrenter i Big Dipper (Møllergata) og The Garden (Skippergata). Begge butikkene har rikholdige bruktavdelinger og fine nettbutikker for oss som bor på landet.

Skal du kjøpe brukte plater, har du mange muligheter. Jeg vil slå et slag for platemessene, som det har blitt fler og fler av de siste årene. Nærmeste veletablerte er på Hamar, som to ganger i året inviterer til messe i det gamle Rådhuset i Strandgata. Neste gang er lørdag 27 februar. Her kommer du rett inn i samler og salgs-losjen, og kan ånde inn litt ekte platesamlerluft mens du tyvlytter ved bordene og prøver å plukke opp noen tips om spillets regler.  På både messer og i vinylantikvariater har du den store fordelen at du kan se platene før du bestemmer deg for å kjøpe. Nå har det også blitt færre utsalg av brukte plater, ironisk nok mens interessen har kommet tilbake for fullt. Er du i Oslo så stikk innom Råkk og Rålls i Akersgata eller Spøk og Spenning på Grünerløkka! Videre har du nettsteder som finn, QXL, ebay og utallige grupper på facebook for kjøp og salg.


Vinylformatet gjør seg særlig godt når det er litt «ekstra». Her er et lite utvalg fra egen samling med plater jeg spiller mye – men som også er ganske fine objekter. Øverst fra venstre: Kiss Alive II med utbrettcover, innercovere, hefte og tattoo-ark. Nick Drake i sjelden, engelsk førstepress. Kjøtt EP med vedlegg, første opplag (1000 eks). Midterste rekke: Motörhead No Remorse med lærcover og innerposer, Madrugadas debut på LP fra utgivelsesåret og Who’s Live At Leeds med en hel haug vedlegg. Nederste rekke. Alice Cooper Billion Dollar Babies med innerpose, samlerkort og stor dollarseddel. The Stranglers’ The Raven med 3D/Hologram-cover og innerpose.

Hva skal du så samle? Det må du jo nesten bestemme selv – men jeg vil jo gjerne at du samler på noe du har tenkt å spille, og noe du liker. Det er som regel der det begynner for de fleste. I begynnelsen kan det være gøy å kjøpe mye og billig, slik at man raskt kan bygge opp en samling på noen hundre plater. Etter hvert blir man mer kritisk og går etter kvalitet fremfor kvantitet. I tillegg til å kjøpe plater med band og artister man liker, er det slett ikke uvanlig å samle plateselskaper, perioder eller stilarter. Samt å samle på utgivelser som gjør andre samlere misunnelige. Du kan fortsatt finne mye bra musikk på LP til en veldig hyggelig pris. Papparock som Bruce Springsteen, Dire Straits, Santana, Eric Clapton og Police dukker fortsatt opp i billig-kassene til et par-tre tiere. Pink Floyd, Neil Young, Beatles og Rolling Stones er hakket mer ettertraktet, og koster gjerne opp mot hundrelappen for en vilkårlig utgivelse. Heavy selger bra og er etterspurt, med priser deretter. Tar du en tur innom Gjenbruket eller Fretex finner du kanskje ingenting av dette – men desto mer av det som ingen samlere vil ha. Kristen musikk, klassisk, svenske danseband og samleplater med tysk underholdningsmusikk fra 70-tallet. Kort sagt hva utenlandske samlerne kaller landfills.

Etter hvert som du vokser med samlingen, vil du ganske sikkert bli opptatt mer og mer av selve objektene. Det betyr at man jakter på spesielle utgaver/pressinger – hvor selve førstepressingen henger høyest. Disse kom gjerne ut i flere land samtidig, hvilken skal man trakte etter? Selv liker jeg førstepressinger som er fra artistens hjemland. Det vil si at Bob Dylan kjøpes i amerikanske pressinger og Deep Purple i engelske. Enkelte samlere er ekstra glade i japanske pressinger, som gjerne kom med plakater/innlegg som ikke fantes i vesten, litt grommere totalpakke med andre ord. Mye av det som finnes her til lands er skandinaviske, hollandske og tyske utgaver på plater utgitt fra 1975 og frem til CD-en tok over. Før ca ’75 finner man også en hel del engelske saker, samt noe amerikansk.

Brukte plater kan selvsagt variere enormt i kvalitet, fra ødelagt til strøken. Platesamlere har et eget språk for dette, bestående av forkortelser. De vanligste er M (Mint, ny/uten slitasje), EX (Excellent, meget pene bruktplater) og VG/VG+ (Very Good, som på norsk dempes til OK/god stand).
Som du kanskje skjønner er det en hel del å sette seg inn i! Besøk gjerne nettsiden min, rocksirkus.com ,der kan du lese mer om både kvalitetsgraderinger og platesamling generelt. Jeg anbefaler også nettstedet discogs.com, som er en omfattende database over plateutgivelser som brukere fra hele verden har bygd opp. Den inneholder også en seksjon for kjøp/salg.

De dyreste objektene er gjerne de «riktige» kombinasjonene av førsteutgave/opprinnelsesland og god stand – komplett med eventuelle originale innerposer og vedlegg. Jeg nevnte tidligere Beatles – og la meg bare gi et eksempel: Har du en engelsk førsteutgave av The Beatles (white album), komplett med sorte innercover, 4 bilder + plakat er denne verdt opp mot 2-3000 om den er strøken og har nummerserie over 10.000*. Den engelske førsteutgaven kjennetegnes av «Mfd. In U.K. på label/etikett og at platene tas ut fra toppen, ikke fra sidene på cover. Dette er veldig greie kjennetegn for de fleste nybegynnere, i motsetning til når man må begynne å orientere seg i ørsmå forskjeller i trykk/design eller de såkalte matrisenumrene som er stemplet inn i selve plata.

Enhver form for slitasje vil trekke ned verdien, og det gjelder både cover og vinyl. Det samme om bilder, plakat eller sorte innercover mangler eller er skadet. Utgivelser fra eksempelvis USA eller Tyskland er verdt en fjerdedel – 5-700 kroner i samme stand. Senere utgaver, inkludert engelske er også verdt betydelig mindre, helt ned mot et par hundrelapper. *Alle de tidlige pressingene ble nummerert individuelt på coveret. Jeg aner ikke hvor mange eksemplarer som har nummer, men det er mange hundre tusen, kanskje millioner. Lavere nummer enn 10.000 anses som svært sjeldent blant britiske utgaver, og er verdt enda mye mer enn 2-3000. I desember i fjor solgte Ringo Starr sitt private eksemplar – med nummer 001. Den gikk for anstendige 790.000 dollar.

Denne artikkelen ble første gang publisert i Lillehammer Byavis 28. januar 2016, i min ukentlige musikkspalte Rock og Riller.

 

 


'