Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Under lupen: Manfred Manns Earth Band

Manfred Manns Earth Band... Hvordan klinger det i dine ører? Er de “inne” på listen over hva du liker, eller er du av de som ikke får helt tak på deres utgivelser. Jeg har selv et par personlige LP-favoritter fra bandet, men hva med resten av katalogen. Er det noe å samle på? Rocksirkus plukker frem skivene fra 1971 til 1983, pløyer seg gjennom, og gir deg svaret på hva som er gull og hva som er gråstein!

Ved platebunken: Morten Reiten

Den sørafrikanske keyboardisten og bandlederen Manfred Mann hadde nesten 10 år bak seg som profesjonell musiker da han i 1971 startet Manfred Manns Earth Band (MMEB). På 60-tallet var Manfred Mann (altså bandet ved samme navn) sentrale i den britiske pop, mod og beat-bølgen, før Mann startet Chapter Three sammen med tidligere bandkollega Mike Hugg. Chapter Three var en jazz-progressiv kvintett som signerte med Vertigo i 1969. Her ble det to (ganske bra!) album, før Mann oppløste bandet og gikk videre på egenhånd. Sammen med Mick Rogers (vokal, gitar), Colin Pattenden (bass) og Chris Slade (trommer) dannet han Manfred Manns Earth Band, som ganske kjapt hadde en platekontrakt fra Philips i lomma.

Den selvtitulerte Debuten fra 1971 viser et allerede modent band som leker med luftige rock-begreper basert på vesentlig blues og soul-påvirkning, knyttet sammen med ganske tunge beats og progressive detaljer. Den suggerende, stampende Captain Bobby Stout gir rom for en rå keyboardsolo på flere minutter, en grei antydning om hvorfor enkelte ville omtale MMEB som et progressivt band. De eksperimenterer med lyder og elektronikk, klanger og hele sjangerbegreper på en ganske finurlig måte.

Om vi sammenligner debuten fra 1971 med f.eks. Yes og Genesis fra samme tid, må vi likevel slå fast at MMEB befinner seg i en musikalsk forstad til disse. Selv om det er partier som like gjerne kunne vært lånt fra Hawkwind og King Crimson, er både låtlengder, allsangfaktor og mangelen på taktskifter med på å definere bandet vel så mye som en parallell til Slade og Rolling Stones.

Det å ha et prog-stempel har aldri vært noen garanti for kvalitet, og snur vi på det, intet rockeband har vel noen sinne fått strykkarakter fra undertegnede fordi det ikke har vært progressivt. For meg fungerer prog-begrepet som en teaser, et hint om at det med en viss sannsynlighet finnes noe av interesse i musikken. Sånn sett liker jeg at MMEB også merkes med progressivt, i alle fall tidvis. Den vakre Tribute, originalkomponert av Mann selv, kunne vært en instrumental Pink Floyd-klassiker fra 72-73, intet mindre. Videre spriker det i flere retninger, mye av materialet er ganske A4, noe dog av god håndverksmessig kvalitet. Halvparten av albumet er for tannløst til at jeg lar meg innhente, det blir mye pubrock og lite substans utover på B-siden. Allerede på debuten er MMEB godt i gang med å sette sitt eget preg på andres låter, her finner vi coverlåter av bl.a. Randy Newman, Dr. John og Bob Dylan. Nettopp denne oppspritingen og om-arrangeringen av kjente og mindre kjente coverlåter er den dag i dag noe av det som huskes best når vi bringer MMEB til torgs.

Oppfølgeren Glorified Magnified fra samme år åpner med den pussige Meat, som åpner i klassisk Rock'n'Roll-stil, og avslutter i en pussig disharmoni. Hele A-siden er originalmatriale, og på Look Around strammer bandet grepet, og leverer ganske så pen tungrock med påkostede detaljer. Dette låter ikke ulikt Uriah Heep eller litt senere 70-talls Led Zeppelin på en blå dag. Her kommer den aller første stjernen i margen til MMEB!

Albumet er ujevnt. Et par relativt anonyme kutt, og side A avsluttes med den tøffe I'm Gonna Have You All, som utmerker seg med morsom og svingende rytmikk. Heller ikke på sitt andre album klarer MMEB å overbevise oss helt. Fortsatt spriker det fra flatt fyllstoff i bluesrockgata, til overraskende heavyprog med imponerende snert. Our Friend George er kanskje det første skikkelig prog-stykket til bandet, og det låter middels interessant. Kompet med Pattenden/Slade er noe avventende og det virker som de holder litt tilbake. Blytungt blir det aldri, og det velges en del enkle løsninger. Også i Manns synth og keyboardpartier synes jeg det fomles litt, slik at det litt for ofte henger seg opp i en intetsigende runddans.

Dylan-klassikeren Its all Over Now, Baby Blue låter fint, men styrken ligger i låten, ikke nødvendigvis i tolkningen. Glorified Magnified klarer i sum aldri å løfte seg fra middelsjiktet, til det er den både ujevn og anonym.



Det kunstneriske vendepunktet kommer året etter, når bandet løfter seg selv opp fra undergrunnen med det massive tredjealbumet Messin', utgitt i 1973. Uten utskiftinger i rekkene klarer de elegant og særs overbevisende å gå fra anonymitet til overlegenhet. Det er med et stort, tett, tungt og atmosfærisk. Dette er på mange måter deres Dark Side of the Moon, albumet hvor alle gode krefter forenes til en høyere enhet, langt mer komplett og fullendt enn tidligere forsøk.

Messin’ låter tyngre, tettere og tøffere enn noe bandet har gjort før. Tittelkuttet er ti minutter med ren nytelse, stort, svevende og originalt. Både Slade og Pattenden gjør en god figur albumet gjennom, og det meste stemmer, enten uttrykket er tungrock, blues eller de mer pompøse balladene. Det er ingen hemmelighet at jeg i tidlig alder plukket opp en kopi av Messin’ og trykket den til mitt bryst. Fortsatt står den stødig på et fjell av kvalitet, uansett om vi sammenligner med andre utgivelser av MMEB eller andre klassiske rock-skiver fra '73.

Messin følges opp med den symfoniske Solar Fire, som holdes som favoritt av mange som kommer fra progrockavdelingen. Det er mindre blues, mindre hardrock. Låtene er seigere, og mellotronen ligger som et tykt slør over åpningskuttet, en solid versjon av Dylans  Father of Day, Father of Night. Det krydres med gode detaljer fra både Manns synth og orgel-arsenaler, og Rogers stødige seksstrenger. Den største utfordringen til MMEB er at de fremstår som lite konsekvente, og for lite sjangertro. Hangen til å flørte med popmusikk på grensen til det banalt melodiøse skiller de fra de fleste andre britiske progband anno 1973, og er nok også en direkte årsak til at mange ikke helt får taket på bandet. Jeg kan til dags dato ikke huske å ha møtt en eneste person som holder MMEB som sin absolutte favoritt, selv om vi er mange som liker deler av katalogen.



Det å skulle spille progpop og symfonisk blues er ikke alltid like lett. Band som Barclay James Harvest, Ekseption og Procol Harum har alle beveget seg i samme farvann, i og for seg med grei suksess på hver sin kant. På sitt beste tangerer MMEB disse tre med god margin. På sitt mest stillestående vier de totalt fravær av kritisk sans. For å like et album som Solar Fire må du akseptere at bandet bruker mye ressurser på å jakte på den gode melodien, og at det kan låte ganske glatt til tider. De klarer forsåvidt å holde den atmosfæriske, litt gyngende og langsomme følelsen albumet gjennom, og tittellåten er en klassiker de fleste kjenner. Likevel gjentar de seg selv fra Glorified Magnified ved å fylle opp vinylen med noe materiale som er vel tynt. Pluto the Dog, for eksempel, er ikke et musikkstykke vi husker fra det ellers så sterke musikkåret 1973. Heller ikke den instrumentale Saturn, Lord of The Rings får oss til å legge den på minnet. Det blir rett og slett for intetsigende og kjedelig.

I 1974 slipper Manfred Manns Earth Band sitt femte album, The Good Earth. Som platekjøper fikk man muligheten til å eie en kvadratfot i en Walisisk åsside ved å sende inn et hjørne av innercoveret. Morsom gimmick, men nok til å løfte frem albumet? Give Me The Good Earth, forfattet av Gary Wright, er nok ingen klassiker, på tross av en del tøft gitarspill. Mer spennende er det da at bandet velger å følge opp med hele to låter fra det relativt ukjente Australske bandet Spectrum. Disse låter ganske fint, de er lette og melodiøse, og kler for så vidt Manfred Manns Earth Band på en god måte. Samtidig blir vi veldig oppmerksomme på at bandet nå er veldig lite eksperimentelle. Det symfoniske draget fra Solar Fire er tonet ned, The Good Earth er ganske streit poprock, med lite eller ingen overraskelser i særlig positiv forstand, og i det albumet nærmer seg i slutten, har vi kjedet oss gjennom B-siden. De mangler nerve, særegenhet og nese for gode melodier. Da er det ikke mye igjen...

På tre og et halvt år gir Manfred Manns Earth Band ut seks album. Det siste av disse, Nightingales And Bombers, blir utgitt august 1975. Bandet klarer her å hente frem noe av tyngden fra Messin, og teften for gode låter er på bedringens vei. Åpningen med Springsteens Spirits in the Night er overbevisende, og den litt mystiske Time Is Right er heller ikke dum. Mye tøff bassing og lekkert gitarspill gjør den interessant til siste tone fader ut. Bandet leker, er samspilte og kreative. Jeg merker at jeg forholder meg til Nightingales på en helt annen og mer positiv måte enn de to foregående langspillerne. Jeg kan fint sette fingeren på at det er i overkant mye instrumentalt på plata, men de lander på beina siden de klarer å gjøre det både spennende og tøft. På Nightingales And Bombers har de i tillegg til å låne fra Springsteen, også funnet rom til en atmosfærisk og seig versjon av Joan Armatradings Visionary Mountains. Også denne er vellydende og en ørliten stjerne i margen. Tittelkuttet går litt av hengslene mot slutten, men OK, skiva er helt all right.

Ved utgivelse av bandets sjuende album, The Roaring Silence fra 1976, merker vi oss to vesentlige endringer. For det første har det skjedd endringer i besetningen. Mick Rogers Er erstattet med Chris Thompson (vokal/gitar) og Dave Flett (gitar). Den andre store endringen, var at The Roaring Silence klatret høyt på nesten alle hitlister. Gjennom fire år og seks album hadde de bare hatt sporadiske plasseringer langt nede på listene. Nå la de seg inn på en tiendeplass på både amerikanske og britiske hitlister. Med den store klassikeren Blinded By The Light (Springsteen, 1973) fikk de også en topplassering på Billboards singelliste.

The Roaring Silence er en lun og vellykket samling av relativt soft poprock. Dette er den typen album du forventer å finne i din søsters samling på noenogførti plater, blant Dire Straits, Police og Santana-skiver, i tillegg til Beatles' røde og blå, selvfølgelig. Albumet er godt produsert, luftig og med påkostede detaljer. Hvorvidt du liker plata avhenger mye av ditt forhold til popmusikk. Selv har jeg en lei tendens til å kjede meg lenge før A-siden er ferdig. Det blir som i mye annen softrock ganske tannløst og ufarlig. Manfred Manns  Earth Band slår gjennom på et tidspunkt hvor de er temmelig strømlinjeformede, og et modent band som gir sitt publikum silkemyke toner helt i grenseland av hva Rocksirkus vanligvis bruker tid på å omtale. Personlig høydepunkt på plata er The Road To Babylon, litt tyngre og mer stemningsfull enn øvrig materiale, og når kona drar kjensel på sistesporet Questions som en nattønskeslager, er det greit for min del at plata er slutt.

Jeg tar en liten oppsummering. Jeg har nå vært gjennom sju album, og merker at jeg er litt småmuggen over hvor mye middelmådig MMEB har klart å utgi, attpåtil i rockens gullalder. Dette stikker kanskje litt ekstra dypt, siden jeg har sett meg selv som en slags forsvarer av bandet gjennom tjue år, og gjerne har snakket varmt (men generelt) om deres bravader på 70-tallet. Nå har jeg brukt kritiske ører på fem timer musikk, hvor ca en fjerdedel er solid nok til å klassifiseres som bra. Resten er fyllstoff eller til og med utenfor hva mine ører er mottagelige for. Nok om det, jeg retter ryggen, og gjør klar for den virkelige svenneprøven, klassikeren Watch fra 1978.



Watch er på godt og vondt Manfred Manns Earth Bands store publikumssuksess. Det er solid forankret i poptradisjonen, med vekt på relativt korte, melodiøse låter. Vi føres inn i lydland som minner om Collins-era Genesis, Supertramp, 10CC og Steely Dan. Da skjønner du omtrent retningen..? En solid pluss for at det er overbevisende og solid innenfor sine rammer. Produksjonen er massiv, men samtidig stor og luftig. Bandets talent for komponering og arrangering slår ut i full blomst. Selv om mye av dette i sannhetens navn er soft så det holder, nesten på grensen til klissete, velger jeg når som helst Watch fremfor flere andre av 70-tallsskivene til MMEB. Hele A-siden er en parade i god popmusikk, med et og annet innslag av rock og symfoniske vendinger. Særlig Chicago Institute faller godt i smak hos undertegnede, og byr faktisk på nesten King Crimson-aktige påfunn i gitarspillet. B-siden er i stor grad viet liveversjoner av publikumsfavorittene Davy’s On The Road Again (The Band) og Mighty Quinn (Bob Dylan).

Året etter slipper Manfred Manns Earth Band det som til dags dato er min personlige favoritt med bandet, den mystiske og stemningsfulle Angel Station. Allerede i det man plukker opp coveret, blir man usikker på hva som er opp og ned. Her er det mange lag, detaljer og tvetydigheter. Det starter friskt med Mike Heron’s (kjent fra Incredible String Bands) Don’t Kill it Carol, en særdeles vellydende versjon. Bob Dylans You Angel You er enkel i formen, men funker fint. Det er fortsatt ikke hverken spesielt rocka eller spesielt progressivt, men albumet har en dybde, detaljrikdom og nese for småmystiske finurligheter som jeg er veldig svak for. Angels at My Gate er kanskje den tøffeste låta bandet noensinne har innspilt, utenomjordisk og storslagen, i all sin prakt med flangere, phasere, vocodere og synthesizere. Første gang jeg hørte albumet var på et sent nachspiel på nordvestlandet tidlig på 90-tallet. Jeg kan den dag i dag ikke tenke meg et bedre tonefølge i det natt blir til dag, de første arbeiderne rusler forbi vinduet på utsiden og gutta uten særlige forpliktelser nyter livet. Norske pressinger kan forekomme på farget vinyl, som en hyggelig kuriositet på denne utgivelsen.

Manfred Manns Earth Band går inn på 80-tallet med Chance, et album jeg har hatt et litt blandet forhold til. Det er ikke all verden å samle på musikalsk, men det inneholder en del gode detaljer, i alle fall om man er over middels interessert i synthesizere. Selv spilte jeg keyboards i et par band på 90-tallet, og var opptatt av god synthlyd, gjerne med utgangspunkt i den klassiske MiniMoog’en. Der har du forutsetningen som gjorde det legitimt å høre på Chance. I dag, når jeg spiller albumet for første gang på over ti år, låter det mest flaut. Nei, dette er ikke bra. Det meste av hva jeg misliker med 80-tallet inkarneres i On The Run, men pokker heller, Mann har en grom synthlyd selv der. De øvrige instrumentene er det verre med. Bass, trommer og gitarer er ganske langt ute å kjøre. Liker du klassisk Moog kan du glede deg over noen freske strofer utover på albumet. Den vanlige musikklytter griner heller på nesa. B-siden er hakket hvassere, mer rock og greit hørbar for de fleste av oss, nesten litt Pink Floyd-aktig til tider.

Bandets 11. studioalbum, Somwhere in Africa fra 1983, markerer slutten på vår gjennomgang av bandet. Jeg har hatt både Criminal Tango (1986) og Masque (1987) i min samling, men disse er long gone på grunn av total mangel på kvalitet. Ser derfor ingen grunn til å måtte rippe opp i disse bomkjøpene. Nuvel, vi skal tilbake til 1983. Det åpner tidsriktig og fælt med Tribal Statistics (For en tittel!). Dette er så håpløst 80-talls med sine klanger og programmeringer, at det er vanskelig for oss med øre for organisk lyd å forholde seg til. Stryk-karakter. Gjennomgangstemaet med afrikansk vokal og tilrop er også klønete tidsriktig, men faller fort gjennom i dag. Første høydepunkt kommer i Demolotion Man, Police-låten fra 1981. Denne har et godt driv, bra melodiføring og et anstendig arrangement. Albumet vokser utover, og 80-tallsestetikken dempes noe. Brothers And Sisters of Africa låter flott fortsatt, og klarer å mikse MMEB og afrikanske impulser på en måte som er til å tro på. Albumet fortsetter på samme sti, og B-siden av Somwhere In Africa er et kurant valg om du vil lytte til lett-rock med multinasjonale innslag i en relativt syntetisk 80-tallsinnpakning. Der fikk jeg vel sagt det meste..? Live-skiva fra denne turneen, innspilt i Budapest, nevnes også i en bisetning. På tampen. Den låter som forventet.



Så, hva er konklusjonen? Har 11-12  album, spilt et par ganger hver i kronologisk rekkefølge gjort noe med meg? Svaret er dessverre ja. Jeg har ofte kjedet meg! Jeg tok med kona på konsert med bandet for 6-7 år siden, og da kjedet vi oss begge. Jeg har prøvd å tviholde på at bandet gjennom 70-tallet gjorde bra ting, men dette er å fordreie virkeligheten. Stort sett gjorde MMEB plater og låter som var middelmådige, ofte kjedelige. Unntakene er først og fremst Messin’ og Angel Station, som representerer hvert sitt ytterpunkt, først den tunge bluesrocken, deretter den pop-pregede, men smarte spacerock-utgaven av bandet. Skulle du ramle over de andre 70-tallsskivene kan de selvsagt kjøpes til en billig penge, og flere av de er absolutt OK. Ingen av platene til MMEB har noen særlig samlerverdi, men originalen av Messin med die-cut cover er fin, og kan forsvare et par hundrelapper. Den fargede vinylutgaven av Angel Station er også morsom, men særlig mer enn hundrelappen er den nok ikke verdt. Ellers er vi i 50-kronerskasa på det meste andre.

Har du innspill og kommentarer? Har jeg tråkket noen på tærne, eller er du glad for at noen endelig har tatt bladet fra munnen? Vi kan la diskusjonen gå på facebook…

'