Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Mooie Garage - Solar Eyes (2015) 7/10

Outside Songs
Format: LP, 148 gram
Cover: Enkelt
Innercover med tekster + downloadkode

Nytt bekjentskap!  Hadde jeg sett denne i en støvete bruktbutikk og årstallet på baksiden hadde vært 1974, hadde jeg garantert blitt nysgjerrig. Kanskje hadde jeg trodd det var en småfunky crossover mellom spacerock og progressiv afro-soul-disco? Låttitlene er kanskje litt for lange og litt for moderne til at dette stemmer 100% - men innholdet viser seg å være interessant uansett.

Mooie Garage fra Oslo har vært med i flere år, og jeg digger at det plutselig åpenbarer seg band som lusker rundt, men som man ikke før har fanget opp. Det er rock, og de har sin retro-bagasje inntakt. Litt på samme måte som Cato Salsa Experience klarer de å skrive relativt enkle, catchy låter som er kledelig innpakket i tøffe grooves og melodilinjer - uten at retrogreia blir en tvangstrøye.

Noe av det første som slår meg er at bandet er stødig, og musikerne låter som en enhet. Omtrent her blir jeg også klar over at nesten hele plata er spilt inn av multi-instrumentalist Roar Leren alene. Jeg måtte spørre for å få bekreftet dette - og da fremstår albumet kanskje mer som en soloskive eller et prosjekt enn ei bandskive (selv om de nok ønsker å fremstå som et samlet band utad). Akkurat dette med en mann - alle instrumenter kan slå begge veier. En fare er at man mister noe detaljer og lidenskap som hvert enkelt bandmedlem kan tilføre ved bruk av sitt instrument. På Solar Eyes synes jeg det er såpass overbevisende at jeg ikke finner det naturlig å pirke mer i dette.

Sjangermessig er det relativt jordnært - og lett å like. Det blir ikke arty-farty ei heller kjedelig - de klarer å sette låtene i fokus på en måte som funker bra. Vokalen er bedre enn hos mange andre som lever i den analoge tidsalderen, men har et tidvis anstrøk av av 90-tallets anstrengthet som særlig Motorpsycho har vært en solid leverandør av. Noen liker det - andre vil lure på hvorfor sangstemmer som Ian Gillan, David Bowie eller Paul Rodgers ikke finner veien til rockebandene lenger. Nok om det også.

Åpningskkuttet Rising Tide åpner friskt, og er type tight, småtung garasjerock som ikke skrangler nevneverdig. Det låter i og for seg klassisk - men er ikke bundet i et spesielt tiår, her er arv fra 60-tallet og frem til i dag.  No Stone Unturned er enda litt skarpere i angrepet - men lun nok til at det assosieres sommer, Trondheim, 90-tall, retrorock, alternativpop og alt hva som måtte ligge i mellom disse begrepene. Låtmaterialet henger godt sammen - og utover A-siden er det ikke voldsomme overraskelser. Det er til stadighet små drag av amerikansk tradisjon i luften, og kanskje særlig orgelet er med på å underbygge Grateful Dead-vibbene.

B-siden åpner med Black Books, som er eneste kutt på skiva med et par av de andre band-gutta på plass bak orgel og firestrenger. Det at låten ikke skiller seg spesielt ut hverken positivt eller negativt lar jeg stå som et annerkjennende nikk til platas øvrige soloprestasjon. B-siden bukter seg av gårde, ingen store wow-hopp i stolen, men behagelig, varmt og rimelig fengende - slik som mye amerikansk som kom på andre halvdel av 60-tallet.

Oppsummert: Ikke Nyskapende - men heller ikke kjedelig. Det meste av låtmateriale godt over gjennomsnittet, med solide referansepunkter i flere kredible deler av musikkhistorien. Jeg tenker stadig at det er en 90-tallstouch på plata - med referanser til band som for drøyt 20 år siden tolket sine 60-70-tallsidealer og laget ny musikk basert på disse - være seg på Svartlamon, i et kråkereir i Moss eller på Last Train i Oslo. Legg til en dæsj av ny-psykedelia anno 2010 og litt syrete alternativcountry, og du har oppskriften.

 

 

'