Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Motörhead - Motörizer (Steamhammer/SPV) 8/10

Format: LP, 142 gram
Cover: Utbrett
Innercover: 2-fargers med tekster

Du aner ikke hva dagens pensjonister er i stand til! Jernhesten raser videre. Motörhead eldes med stil, og de blir tyngre for hvert år som går. Som liveband går de så opp i tanken om Everything louder than everything else, på en måte som får meg til å tro at jeg nok har opplevd min siste konsert med Lemmy bak roret. På plate bestemmer jeg selv volumet, og dette er en forutsetning til at jeg fortsatt er interessert i bandet. Kall meg gjerne kylling.

 

Jeg oppdaget Motörhead da Rock’n’Roll utkom for 20 år siden, og har vært rimelig trofast siden.  Roskilde-konserten i ’93 var fantastisk. Med Lemmy i front, en røyklagt scene, hvor gule lyskastere blendet meg med sitt motlys, suggerende, høyt og brutalt. Som å være bundet til jernbaneskinnenne med et lokomotiv rasende mot deg. Som å sitte fast i en gjørmete skyttergrav mens granatene flyr rundt deg. Heavy!

 

Som med så mange andre band har jeg ofte gått bakover i albumrekkene i stedet for å følge nøye med på dagens plateslipp. Jeg fulgte greit med frem til Sacirifice, men fra midt på 90-tallet og frem til i dag har jeg ikke full oversikt over hva bandet har bedrevet, bortsett fra et ganske nylig konsertbesøk. Nå må det sies at jeg tror de har gjort pent lite annet enn å spille grovkornet, skitten rock på høyt volum. Det er nemlig det eneste Lemmy & Co kan. Det kan de til gjengjeld forbasket godt.

 

Motorizer er et helvetes bra album. Som en helvetes bra biff, som er perfekt stekt, full av smak, og akkurat litt for stor, slik at du blir litt for mett. Ikke noe nytt, ikke noe annerledes. Kun det du har akkurat mest lyst på, der og da. Det er tett, tøft og rått. Det er musikalsk nok til at det sorteres under rock og ikke bråk. Stort sett 100 % klassisk Motörhead, men alltid med en ørliten oppfinnsom tvist liggende på lur. Et pek, et glis fra rockens gudfar, med en fot i graven og den andre i trynet ditt, slik det har vært de siste 30 år.

 

Runaround Man er et bredbeint åpningskutt, mens Teach you how to sing the Blues er klassisk panzer-heavy fra bransjens tøffeste band. Riffene sitter, det samme gjør tekstene. Jeg har aldri mistenkt Lemmy for å være noen stor poet, men at han bruker tid på tekstene er hevet over enhver tvil. Det funker knall på det aller meste av Motörizer.

 

Rock Out er allerede en skitten klassiker første gangen du spiller låta, og Rickenbacker-bassen gjennom buldrende Marshall-stacks er alltid langt fremme, ikke minst på One Short Life. Buried Alive har et tøft riff, men blir litt anmassende i mine ører. Da hjelper det å flippe vinylen over til B-siden. Her åpnes ballet med English Rose, en svingende rocker som nesten er overraskende pen i tøyet til å være fra Motörheads sønderbombede univers. Albumets mest sjarmerende!

 

Back on the Chain henter frem et morsomt riff i grenselandet mellom det tidlige 70-tallets heavyprog og det sene 90-tallets gryende stoner-rock. Dette liker vi! Deretter kommer Heroes og bomber deg straks tilbake til skyttergrava. En seig, dundrende låt med sterke kvaliteter. Motörhead klarer på ingen måte å finne opp kruttet på nytt, de bare beviser at det kan drepe hver gang om det brukes riktig. The Time is Right følger sterkt opp, nok et blinkskudd.

 

Motorizer er et helstøpt og absolutt vellykket album fra bandet som sammen med Black Sabbath kan ta det meste av æren for at det finnes band som i dag spiller mer brutal Rock’n’Roll enn hva gutta i Def Leppard og Stage Dolls gjorde. Jeg tror Lemmy kommer til å hvese om død og fordervelse fra et par trange bukser og slitte cowboyboots til han blir 80. I en alder av snart 63 ser vi i alle fall ingen tegn til midtlivskrise. Både mannen og bandet er en legende og et fenomen, men som i motsetning til mange andre attraksjoner er de overraskende levende og på hugget. Fordømt vitalt av et band frontet av en en mann som er 30 år eldre enn meg selv, og spiller rock som han skulle være 21. Anbefales!

 

'