Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Rockeskolen, 2. time

 Neil Young

Uansett hvordan man snur og vender på det, Neil Young er og blir en av rockens viktigste figurer. Både som låtskriver, utøver, stilskaper og meningsytrer. Han er kjent som en ekte og oppriktig stemme som både synger og spiller på en helt egen og overbevisende måte.

Føste gang jeg hørte om Neil Young var i '91. En eldre kamerat hadde sett seg lei på bandkompiser som bare skulle låte som Ramones eller Velvet Underground. Jeg husker enda at han uttalte noe sånt som at han skulle faen ikke i no' band igjen før han fant en gitarist som "kunne spelle gittar som Neil Young". Jeg var 16 år og digget punk og Heavy Metal, og hadde ikke den fjerneste anelse om hva han pratet om.

Ganske nøyaktig to år senere entret vi dyrskuplassen i Roskilde sent på kvelden etter en lang og strabasiøs busstur fra midtnorge. Vi ankommer i det Neil Young går på scenen, og musikken treffer meg umiddelbart. Jeg har hatt noen magiske øyeblikk på Roskilde, men Neil Young-konserten i 93 var kanskje det største av de alle. Siden den gang har jeg vært fan så det holder....

Litt grunnleggende før vi går løs på anbefalingene. Som de fleste andre har Neil Young gjort mye rart opp gjennom årene. En del album er ganske sære, og noen andre er bra, men ikke typiske for det Neil Young er kjent for. De fleste vil nok plassere Neil Young i omtrent samme gata som Bob Dylan, men det må sies for å rettferdiggjøre begge at Bob Dylan aldri har vært i nærheten av en slik nådeløs omgang med el-gitar som det Young er kjent for. Neil Youngs rå, rett på gitarspill ( også soloer ), er unikt, og har vært et ideal for mang en gitarist fra 70-tallet og frem til i dag.

Neil Young ble født i Canada i 1945, og har i tillegg til egen solokarriere både vært medlem av Buffalo Springfield og Crosby, Stills, Nash & Young. Han har vært en produktiv artist, og jeg mener samtlige utgivelser fra 70-tallet holder et rimelig høyt kvalitetsnivå. Fra og med Freedom ( 1989 ) fant han tilbake mye av sin egen styrke, og utgivelsene etter denne har vært stort sett bra. Fjorårets Living With War er et imponerende rock-album som nærmer seg hans beste utgivelser.

Anbefalte Album:

After the Gold Rush ( 1970 ) 10/10:  Youngs tredje soloalbum viser en avstemt, utsøkt låtskriver som opererer i et småtrist og melankolsk univers, enkelt arrangert, med Neils såre stemme i fokus. Her kommer de sterke låtene som perler på en snor, å nevne enkeltlåter på dette albumet blir å ramse opp samtlige kutt. Eneste låt som klart skiller seg ut, er Southern Man, hvor Neil omsider plukker opp sin elektriske gitar. Dette er ikke ubevisst, det forsterker kraften i den rå kaskaden av en låt, en støyende rocker som aldri tar slutt. Historien vil ha det til Lynyrd Skynyrd's Sweet Home Alabama var et direkte tilsvar til Young da denne kom en del år senere. Neil Young var, for å si det mildt, ikke bare positiv til holdninger og gjerninger i sørstatene... After the Gold Rush er verket til en ung artist som akkurat har sprunget ut i full blomst, og et alltid like hyggelig gjenhør.

On the Beach ( 1974 ) 10/10: Igjen et helhetlig, men mer elektrisk album fra Young. Åpner sterkt med Walk On, som raskt bevistgjør at Neil Young er stolt av sine nordamerikanske musikktradisjoner. På See The Sky About To Rain kommer steelgitaren smygende, i en ellers forsiktig instrumentert låt. Min favoritt er den suggerende rockeren Revolution Blues, med sitt utsøkte gitararbeid og skarpe tekstlinjer, og en morsom plopp-plopp-bass verden knapt hadde hørt siden Free var vanlig festivalinventar rundt '70. Albumet er en godtepose fylt med stor låtskriverkunst, og gir deg Neil Young i et nøtteskall. Her er det Rå Rock og Bluegrassballader, her er det vrenggitar og steelgitar, piano og munnspill, mykt og hardt, vakkert og rått. Alt under samme tak. Dette er et av historiens 100 beste album !

Mirror Ball ( 1994 ) 9/10: Det tredje albumet jeg skulle plukke, var det verste. Jeg kunne selvsagt ha valgt Harvest, som mange kjenner. Dette fortsetter i samme gata som Gold Rush, jeg ville heller prøve å vise en litt annen side enn på de to foregående. Mirror Ball er resultatet av et møte mellom inspiratoren og gudfaren, og samtidens ubestridte rock-konger, Pearl Jam. Dette er et møte så vellykket og naturlig, ja om du kan forestille deg DDE som Backingband for Åge Aleksendersen, så skjønner du hvilken kjemi og respekt for bandlederen ( men selvsagt ikke hva slags musikk ) vi snakker om. Det er så herlig suggerende, tungt, seigt og melodiøst. Dette er en av 90-tallets best bevarte hemmeligheter, en ypperlig innfallsvinkel til Neil Youg om du primært er glad i litt "tøffere" instrumenter en piano og steelgitar.....

'