Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Anbefalt: Nick Drake

I platebunken: Morten O. Reiten

Som en oppfølger til artikkelen om Island Records, skal vi se nærmere på en av selskapets aller mest spennende artister. Nick Drake er i det hele tatt en av rockmusikkens mest interessante artister. Født i 1948, død 26 år senere. Før han forlot denne jord etterlot han seg tre særdeles vakre og skjøre album. Med en dempet, melankolsk stemme som smyger seg inn og går rett i hjertet, er det vanskelig å ikke stoppe opp og lytte litt ekstra på denne nærmest mytiske skikkelsen og hans gitar.

Nick Drake var en ung mann med mye følelser, hvorav mange av de var like mørke som natten var lang. Gjennom sine tekster og sin musikk delte han noe av sin åndelige bagasje med omverdenen. Musikken ble et medium der den unge Drake kunne få ut noe av det mørke som preget det meste av hans voksne liv.

Som artist var Drake innadvendt og sky. Han holdt sjelden konserter, og nesten aldri intervjuer. Dette gjorde promoteringsarbeidet for plateselskapet svært vanskelig. Selv om albumene fikk greie kritikker, solgte de dårlig i samtiden. Nick Drake var ikke en mann som ville vise seg frem for å selge. For han var musikken i høyeste grad en personlig greie.

En novemberdag i 1974 var en ung manns liv over. I foreldrenes hjem ble han funnet død om morgenen, etter en overdose antidepressive piller. Det ble konkludert med selvmord, men den nærmeste familien har betvilt dette, og anslått at Nick Drake måtte ha vært uheldig da han beregnet mengden av medisiner. Det ble aldri etterlatt noe brev som skulle indikere at han selv valgte å avslutte sitt liv.

Høsten er Nick Drakes årstid. Ta frem dine Drake-skiver og gi de en runde på spilleren for å hedre minnet til en unik artist. Kjenner du ikke til Nick Drakes musikk, bør du snarest gå til innkjøp av hans tre album. Du har noe stort i vente!

En vurdering av Nick Drakes album:

Five Leaves Left (1970) 10/10

Debutalbumet er en bauta i fløyel og satin. Et monument over søkende melankoli, drapert i celloer, piano og akustisk gitar. Richard Thompson fra Fairport Convention og Danny Thompson fra Pentangle gir albumet dets nydelige anstrøket av folk, en sjanger som på denne tiden var i ferd med å vokse seg stor og sterk i England. Man hører likheter med såvel Fairport Conventions ballader og Donovans roligste viser, men Nick Drakes musikk var original fra begynnelse til slutt. Her var ingen tradisjonelle folk-låter. Debutalbumet er dempet men orkestrert. Det er sagt om Nick Drake at han aldri hevet stemmen i musikken, og dette stemmer forbløffende bra på debutalbumet. Tittelen på albumet henspiller på teksten inne i datidens britiske pakker med sigarettpapir. Når beskjeden Five Leaves Left dukket opp, var det en beskjed om at det nærmet seg slutten. Kanskje visste Nick Drake allerede som 22-åring at livet skulle bli kort, der han i fra coveret trist kikker ut av det åpne vinduet på kvistværelset. Et uforglemmelig album, som med sine nydelige, melodiøse låter har vært enda lettere å omfavne i ettertiden enn da albumet utkom. Konstant vekslende mellom det melankolsk mollstemte og de mange drypp av lettere toner som sammen med Drakes åpne, poetiske og drømmende tekster gir denne mystiske helheten. Høydepunkter: River Man, Three Hours og Fruit Tree.

 

 

Bryter Layter (1971) 8/10

Oppfølgeren, utgitt på dagen et år etter Five Leaves, er også et svært flott album. Introduction er en rolig instrumental som viderefører det forsiktig string-soundet fra debuten. På Hazey Jane II vender albumet seg i en mer jazz/pop-retning, som straks gir et lettere og mer optimistisk preg. Rytmeseksjonen fra Fairport Convention er hentet inn, og en blåserekke gjør en behersket, men hederlig innsats på låten. Det lyse preget som ligger over albumet hentes også opp i albumets tittel, som etter sigende skal ha vært et ordspill hentet fra begrepet Brighter Later, brukt i engelske værmeldinger. Her får vi følelsen av at det kommer til å lysne og at skylaget sprekker. Bryter Layter er et album som vokalt sett er tett opp til forgjengeren, men instrumentalt ganske forskjellig. Hvem man foretrekker blir en smakssak, men låtmaterialet er aller sterkest på Five Leaves Left. Likevel byr Bryter Layter på flere av Nick Drakes aller største låter. Enten man lytter til den dunkle jazz-perlen Poor Boy, eller den vakre, folk-aktige Northern Sky, er Nick Drakes stemme og talent som låtskriver helt i toppen av singer/songwriter-eliten. Albumet avsluttes med den relativt triste, instrumentalen Sunday, som med sin lengselsfulle fløyte og forsiktige bass/tromme-komp blir det siste vi skulle høre fra Nick Drake med band i studio.

 

 

Pink Moon (9/10) 1972

Nick Drakes siste innspilling er min personlige favoritt, men også hans vanskeligst tilgjengelige. Her er det kun Drake og hans gitar. Albumet er kort, under halvtimen. Det tok kun to dager for Drake og hans faste studiotekniker John Wood å spille inn Pink Moon. Myten vil ha det til at Drake etter innspillingen forlot studioet uten å si adjø, men kun la fra seg mastertapen på resepsjonsdisken. Der skal den ha blitt liggende en uke før noen tok notis av den. Nick Drake ville ikke være til bry, og det er liten tvil om at hans siste album var en vanskelig innspilling. Denne kunne neppe vært gjort med andre enn Nick Drake tilstede. Lyden er enklere og mer spontan enn på de to foregående. Vokalen låter hulere, gitaren er mindre klangfarget. Artisten Nick Drake er i ferd med å eldes, i en alder av 24. Pink Moon har fanget en unik, ærlig stemning. Albumet er et av de råeste dokumenter som er innspilt, til tider bekmørkt av en artist som på dette tidspunktet hadde det svært tungt. Tiitelkuttet og Things Behind The Sun er en av Drakes aller vakreste sanger, som på uforklarlig vis blander det dystre med det vakre, så forsiktig og med antydningens kunst slik bare Drake kunne. Pink Moon er en sterk avskjed fra en artist som i sin samtid var interessant for noen få, og i ettertiden har oppnådd skyhøy status, særlig blant senere musikere. Nick Drake har blitt et  vanlig begrep i musikere og musikkjournalisters ordforråd, synonymt med vakkert, kvalitet og kredibilitet.

 

Nick Drakes tre album solgte ikke veldig mye da de utkom. Dette, i sammenheng med artistens økte status, har gjort sitt når det gjelder verdi av førstepressingene. Originalene går sjelden under tusenlappen, og da er det typisk snakk om dårlige eksemplarer eller pressinger fra andre land enn England. Det er nok vanlig å beregne opp til 3-4000 kroner for et eksemplar i god stand, men vi kjenner eksempler på at Five Leaves Left har passert 10.000 på ebay.

 I 1979 ble Nick Drakes album samlet i boksen Fruit Tree, og denne ble på nytt utgitt på midten av 80-tallet. I 2007 ble boks-settet utgitt for tredje gang, og kan muligens fortsatt være å få tak i enkelte platebutikker. 2007-utgaven inneholder også en DVD som naturlig nok ikke finnes i den første. Fruit Tree anbefales på det varmeste. Vinylutgaven er en fin investering og et fint samlerobjekt, i tillegg til at musikken er verdt mange ganger prisen av boksen.

 

 

Kilder:

Fruit Tree Booklet (Island Records 1979)
Wikipedia
Politikens Rockleksikon (1992)
Record Collector (Desember-utgaven 2007)

'