Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Og nå: Noe helt annet !

Hvor ofte har du ikke hørt et band eller en artist uttale at de representerer noe helt nytt, noe som er totalt annerledes. Like ofte har du kanskje tatt deg i å tenke at det "nye" uttrykket ikke var annet enn resirkulering eller kombinasjoner av allerede velprøvde ideer. I denne artikkelen skal jeg gi deg tips om en håndfull navn som virkelig har representert noe nytt, eller for alvor brutt med datidens idealer om hvordan musikk skulle låte. Denne artikkelen er ingen rangering eller ”best of”, kun et personlig utvalg av sterke uttrykk!

 

 

Blue Cheer

 

Vi starter i USA, 1968. Vi skal til San Francisco, og vi stopper opp ved tre stykker som med halvmeterlangt hår spiller høyere og råere enn alle andre. Blue Cheer er av mange omtalt som et av de aller første og viktigste bandene i den gryende hardrock / heavy-sjangeren. Ikke nok med at de setter Hendrix og Who på sidelinjen når det gjelder volum og tyngde, de har også en primitiv råskap som gjør de til pionerer i samme sjanger som vi etter hvert skal finne MC-5 og The Stooges, garasjerock og pre-punk basert på energi fremfor tradisjonell musikalsk dyktighet. Musikerne i Blue Cheer nådde verken Hendrix eller Who opp til knærne når det gjaldt teknisk dyktighet. Sammenligner man med andre tidlige tungrockere som Cream, Vanilla Fudge og Led Zeppelin, er det lett å avfeie Blue Cheer som bråk. Her ligger vel også mye av forklaringen til hvorfor bandet er så enestående. På tross av begrensede spilleferdigheter strutter de av selvtillit og en tidlig do-it-yourself-holdning, skrur volumet til 11, og blåser bakoversveis på de fleste musikkinteresserte, selv 40 år etter deres debut. Det er også debutalbumet, Vincebus Eruptum fra 1968 som er deres viktigste utgivelse. Klippet, en cover av klassiske Summertime Blues, er hentet derifra.

 

 

 

 

Edgar Broughton Band

Nå setter vi kursen over Atlanterhavet, til O store England. Vi skal et år frem i tid, til 1969. Den progressive musikkscenen er i ferd med å eksplodere, og både EMI, Decca og Philips er i gang med egne labels for progressive eller nye uttrykk. På EMI-eide Harvest dukker Edgar Broughton og hans band opp. London-bandet platedebuterte i 1969 med den upolerte og eksplosive Wasa Wasa, som tok pusten fra mange, og særlig de som søkte noe ekte, rått og spontant. Det var mange ”flinkiser” som tok plass i England på denne tiden, med et stadig sterkere fokus på musikalske ferdigheter og skolert ”innovasjon”. Den progressive rocken hentet mye av sitt drivstoff fra kompliserte sjangere som jazz og klassisk musikk, noe som stilte krav til utøverne. Enkelte lot seg likevel ikke stoppe av at noe manglet i bagasjen. Dette skulle gi oss et av de tøffeste bandene fra perioden, hvis navn fortsatt oser av kredibilitet i mange moderne musikkmiljøer. EBB hadde flere ting til felles med Blue Cheer, både tanken om volum, råskap og den tidlige punk-holdningen til musikalske ferdigheter ser ut til å være hentet fra samme bok. Der Blue Cheer støttet seg til LSD og Psychedelia, var EBB politisk opptatte, med en anarkistisk holdning til mye, og en folkelig, gate-attitude til sin egen musikk. Det går mange historier om tidlige EBB-konserter holdt rundt om i London på planet til lastebiler. Spontant, jordnært og sjeldent populært blant politi, politikere og det etablerte samfunnet. De skal også ha holdt en konsert på utsiden av Isle of Wight-festivalen i 1970, som en protest mot de høye billettprisene. EBBs katalog er jevn, og samtlige utgivelser fra 69-73 holder et ganske likt uttrykk. Jeg har valgt ut et klipp hvor de fremfører Dropout Boogie, året er ca 1970.

 

Sha Na Na

De fleste av dere har sikkert sett Woodstock-dokumentaren, og da vil dere umiddelbart dra kjensel på denne gjengen, om dere da ikke har klart å fortrenge hele opptrinnet… Sha Na Na ble etter hvert både store, kommersielle og et hyggelig innslag for alle de som syntes den generelle populærmusikken opp gjennom 70-tallet var i både bråkete og i drøyeste laget. Jeg skal ikke gjøre noe stort nummer av dette amerikanske showbandet med sterkt 50-tallsimage, men da de for første gang dukket opp for den store offentlighet, var de mildt sagt annerledes. Et dristig stunt av så vel arrangører som band. Midt oppe i all protestsang, heavyrock, jammende blues og syrete psychedelia, var det garantert Sha Na Na som fikk flest blant publikum til å undres over styrken i de ulovlige substanser som var inntatt på gressmatten. Kos deg med klippet, dette er mildt sagt oppsiktsvekkende i Woodstock-settingen ! At the Hop ( Fra Woodstock )

 

 

Ton Steine Scherben

 

Vi skal tilbake til Europa, nærmere bestemt Vest-Tyskland. Året er 1970, og den senere så klassiske ”krautrocken” er i ferd med å slå ut i full blomst. Karutrock kan best beskrives som et møte mellom ”tysk sound” hvor man dyrker det kalde, kliniske og elektroniske, og ”engelsk sound”, som vi kjenner fra datidens blues/prog/heavy-band, med stor vekt på melodilinjer, riff og musikalske ferdigheter. Av de klart tysksound-dominerte finner vi f.eks Popol Vuh, Can og Kraftwerk. I andre enden av skalaen ligger Eloy, Frumpy og Epitaph. Helt på siden av denne forklaringsmodellen finner vi bandet Ton Steine Scherben. En primitiv, rå og opprørsk rock, med svært tydelige politiske, anarkistiske og anti-kapitalistiske budskap. TSS er regnet for å være et av de første tyskspråklige band med en viss populæritet. Kanskje sterkere enn noe annet band i 1970 er TSS pionerer i det som etter hvert skulle bli kjent som punk. De blander det sterke opprørske uttrykket med høylydt, enkel rå-rock. Etter å ha pløyd meg gjennom 10-timer med Deutschrocknacht på DVD, fremstår TSS i mine øyne som helt unike på den tyske scenen frem til 76/77. Selv om det musikalske uttrykket er primitivt, og låtene skarngler fra side til side, yter TSS på samme måte som Edgar Broughton, fortsatt svært stor respekt, både hos musikere i flere generasjoner, og unge og gamle musikkinteresserte. Utvalgt klipp er den klassiske Macht kaputt was euch kaputt macht fra 1970.

 

 

The Legendary Stardust Cowboy

Omtrent samtidig som de foregående bandene dukker opp, debuterer også et av den moderne musikkhistories rareste og mest bisarre fenomener. Om du ikke er kjent med The Legendary Stardust Cowboy, gjør deg klar for en garasjekøntri hvor takter og groove faller sammen som et korthus. På toppen ligger den heseblesende, sure og uforglemmelig opplevelse av en irriterende fyr du ikke kan forholde deg likegyldig til… Det dreier seg om vindskjev særdeles distinkte stemmen til mannen som egentlig er døpt Norman Carl Odam, født 1947. I 1968 slapp han singelen Paralyzed, som etter sigende har vært noe i nærheten av en hit. Det er frenetisk og umusikalsk i grenseland mellom humor og psykose. David Bowie sies å være fan, og dette kan vel for så vidt bevises ved at de har spilt inn en av hverandres låter på plate. The Legendary Stardust Cowboy holder fortsatt koken, og dukker opp her og der med ujevne mellomrom. Du liker det neppe, men på sett og vis gjør TLSC livet litt rikere…

 

 

 

Diamada Galas

 

Vi hopper 15 år frem i tid, Sangerinnen og pianisten Diamanda Galas platedebuterer først på 80-tallet. Med skolert bakgrunn innen både klassisk musikk og Jazz, og et særdeles sterkt og unikt musikalsk uttrykk, har hun beveget seg inn i pop/rock-territoriet. Hun har utgitt plater på Mute Records ( selskapet som utgir bl.a Sonic Youyh, Depeche Mode og Nick Cave ), hun har spilt inn coverlåter av alt fra Screamin’ Jay Hawkwins til Janes Adiction, og hun har utgitt plate sammen med Led Zeppelin-bassist John Paul Jones. Hennes tolkninger, og hennes stemme, er intens, dramatisk og ulikt det meste annet. Hun kan for så vidt linkes til noe av det samme universet hvor vi finner Nick Cave og P.J Harvey, men det avantgardiske, iskalde uttrykk går utenpå alt annet vi kjenner fra rock-relaterte sjangere. Det er av og til vakkert, like ofte stygt. Til sammen fascinerer og skremmer Galas på en sublim måte som har gitt henne dyp respekt og mange beundrere.

 

Nok prat, jeg gir dere hele tre klipp som viser ganske ulike sider av artisten:

 

Gloomy Sunday Flott og særegen tolkning av gammel klassiker

Saint of the pit Uhyggelige stemninger, atonalt og temmelig spesielt !

Do you take this man Her er det mer rock, med John Paul Jones som komper på strenger

Andre som kunne vært omtalt, men bare nevnes i siste linje: The Velvet Undeground, Frank Zappa, Alice Cooper...

'