Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Månedens anbefaling: Osibisa – Osibisa (1971) 8/10

Vi feirer våren i solveggen med en svingende og optimistisk skive denne nydelige aprildagen. Bandet Osibisa ble startet i London i 1968 av 4 afrikanske og 3 karibiske musikere. Deres første album kom i 1971, og er en fargerik  perle som favner om mange sjangere.

Coveret er prydet av flygende elefanter og tegnet av selveste Roger Dean. Det finnes helt sikkert de opp gjennom årene som har blitt lurt av coverkunsten til å tro at dette er noe mer progressivt enn hva som er tilfelle.  Åpningskuttet The Dawn er muligens en skuffelse om man trodde bandet bestod av fantasy-elskende blekhuder med Moog-synthesizere og Rickenbacker-bass, men for de fleste vil dette svinge godt. Det låter som en blanding av tidlig Santana og Jethro Tull, det er friskt, samspilt og med mengder av små, hyggelige detaljer. Sett bort fra litt eksotisk snakkesynging og perkusjon, låter det også ganske vestlig (les britisk) og tidstypisk i formen, uten at dette er negativt ment.

Music For Gong Gong er mer karibisk i rytmen, og gir større plass for bandets blåsere. Det er funky og dansbart, og låter noe mer egenartet enn i åpningen. Saxofoinist/fløytist Ted Osei gjør en solid figur, og Hammondspiller Robert Bailey fyller inn på en solid måte, ikke ulik Gregg Rolie hos Santana. Låten avsluttes med et eksplosivt perkusjonsparti, og A-sidens siste låt Ayiko Bia, tar opp i seg noe av partiene fra Gong Gong. Ayiko Bia er første låt på albumet med ”skikkelig” vokal, og omtrent her fødes det etter hvert ganske slitne begrepet World music. I 1971 låt dette antageligvis temmelig friskt, og  med avstikkere til soul og funk samt mer heavy og progressive innslag, gjorde nok bandet spiselig for et stort rock-publikum.

B-siden følger i stor grad den opptråkkede stien fra førstesiden. Det er helhetlig solid, og alt i alt ganske muntert. Selv om Wendell Richardson ikke helt når opp til Sanata-dimensjoner, viser han på Oranges at han kan spille både smakfullt og oppfinnsomt på den elektriske seksstrengeren. Phallus C er ganske funky afro-beat med tøff, repeterende vokal.

Osibisas debut-album er et hyggelig, varmt og friskt tonefølge når det nå blir varmere i været og man trenger noe lettere bakgrunnsmusikk enn hva som har holdt liv i dere gjennom vinteren. Det at mye av materialet er instrumentalt, ganske svingende og akkurat passe tøft, gjør at dette er fin bakgrunnsmusikk for den som vil imponere med noe gjestene kanskje ikke har hørt før, som er lett å like, og har en smule kredibilitet for de som er opptatt av den slags. Som 100% lyttemusikk synes jeg kanskje det blir litt kjedelig, men sett deg i sola med noe godt i koppen og denne på spilleren, så skjønner du at det blir sommer i år også!

Original vinyl i god stand (med utbrettcover) finner du for mellom 100 og 200 i amerikanske pressinger, 300++ for engelske.

'