Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Månedens anbefaling - Peps Persson Blodsband (1974) 8/10

Peps Persson er en institusjon i Sverige, med et enormt nedslagsfelt. Han treffer både aldrende husmødre som koselig deltager i Allsang på Skansen, og yngre Stokholmsboere som groovy sidekick til rapperen Timbuktu. Både coole blueskjennere med peil og sløve reggaefreaks av den godt innrøyka sorten har noe godt å si om skåningen med det vilt-voksende ansiktshåret og den lune fremtoningen. Bak alt skjegg og kuriøst utseende finnes en voldsom musikalitet og en stemme som aldri var redd for å si klart og tydelig fra om samfunnets små og store skjevheter.

Det startet på slutten av 60-tallet med blues, og en liten håndfull svært sjangertro album først på 70-tallet før det for alvor tok av i 1974 med en svenskspråklig, helstøpt og særdeles gjennomført LP med navnet Blodsband. Basisen er en folkelig, lett tilgjengelig blues på den bredeste Skånedialekt, hvor tekstene har adskillig skarpere kanter enn musikken. Peps spiller blått, men synger rødt. Åpningskuttet Falsk Matematik er en svensk klassiker, med svingende munnspill og en tekst ingen kan misforstå. Sjelden har komprimert klassekamp hørtes bedre ut.

Samma Lea, Snea Blues er en langsommere, poetisk blues som løfter frem Peps som en meget kompetent vokalist, han er blues! Gitarspillet er heller ikke gærent, og oversettelsen av Don Nix’ originallåt er absolutt vellykket.  Rillene oser av vellyd og fine detaljer, det er mye mer gitar å ta av på När Solen Sjunkit, med sine interessante vendinger. Ångestneurotiker er Blues akkurat slik Ole Paus ville gjort det, men byr på en hyggelig smakebit av Peps’ munnspillferdigheter – ytelse som på generelt grunnlag, i følge sjangerens kjennere, skal være noe av det beste vi har fostret i Norden.

Himlen Gråter er en svensktilpasset evergreen fra Elmore James’ hånd, selv om den låter som den alltid har vært erkesvensk. Onådens År er kanskje platas aller mest interessante kutt, hvor de blå tonene blandes med svenske folketoner som sterkt påminner om en krysning av Merit Hemingsons Hammondfolk og Fläsket Brinners småpsykedeliske omgang med den svenske folkemusikkskatten. Teksten derimot, har overhodet ingenting med den svenske musikktradisjonen å gjøre. Den er hatfull i synet på verdens håpløshet og selvransakende til det ytterste, med et poetisk, politisk og dessverre fortsatt like relevant budskap.  

Dags Å Välja Sida skulle man tro er ren kommunistpropaganda frem til siste vers – som i alle fall gir en dobbel bunn. Persson er en ordkunstner av rang, og med linjen «Mitt munspel e en kanon, o mina läppar e min ammunition», har han gitt revolusjonen et nytt, musikalsk og langt mindre voldelig anslag enn hva mange av hans samtidige forkynte i den svenske progg-rørsla på 70-tallet.

Etter Blodsband ble Peps, nesten over natten, sykelig opptatt av reggae, uten at vi klandrer ham for det. Oppfølgeren Hög Standard fra 1975 har en tittellåt som tilhører noe av det aller fineste som kom fra Peps Persson.  Det musikalske underlaget er enda mer eksotisk, men tekstene og stemmen fortsetter i ubrutt linje.

Blodsband er utgitt på Sonet, har cover med utskjært hull – som matcher bildet av Peps på det trykte innercoveret. Albumet solgte bra, og er ikke spesielt sjeldent. Et pent eksemplar burde du finne for rundt 150 blanke kroner.

'