Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

The Beach Boys - Pet Sounds (1966, RE 2008) Capitol/EMI 9/10

Format: LP, 178 gram
Cover: Enkelt
Innercover: Tro kopi av oransje Capitol reklamecover

Her om dagen dukket en lekker nypress av Beach Boys klassiske 1966-album opp i postkassen. På tykk kvalitetsvinyl har Capitol/EMI utgitt en tro kopi av den originale mono-vinylen, med herlig, lun og analog lyd. Vi har ikke kapasitet til å omtale alle morsomme RE-presser vi kommer over, men det var aldri tvil om at vi skulle rydde plass til Pet Sounds, et av 60-tallets aller flotteste album.

Med Pet Sounds tok Beach Boys steget bort fra den strømlinjeformede strand-pop’en som så langt hadde vært deres varemerke. Under idealistisk ledelse av en pågående og søkende Brian Wilson ble resultatet et fargerikt, variert og meget melodiøst pop-album som også skulle bli en viktig utgivelse for mange rock-utgivelser i senere år.

Det første som slår deg når du hører gjennom Pet Sounds er de vannvittige vokalharmoniene. Dette er helt på høyde med Beatles fra samme periode. Allerede på åpningskuttet, den legendariske Wouldn’t It Be Nice, er sangapartiene av en utenomjordisk klasse.

Beach Boys anno 1966 er varm, vakker popmusikk med et anstrøk av psykedelisk eventyr, omtrent like magisk og ufarlig som Trollmannen fra Oz. Vokallinjene og melodiene bærer albumet, som friskt gir rom til variert instrumentering og masse detaljer. Låtene er korte i formen, med et kommersielt anstrøk som påminner en barnslig reklameappell. Musikken er tilbaketrukket, og veksler mellom det vakkert orkestrerte og popgruppenes bass/gitar/trommer/tangenter-innhold.

Mens You Still Belive In Me er kraftig forankret i den naive, sukkersøte pop-tendensen fra første halvdel av 60-tallet, er That’s Not Me et forsiktig steg ut i mer utrygge farvann, med et litt mørkere anstrøk. Don’t Talk (Put Your Head On My Shoulder) er enda mørkere og mer mystisk, og slår for alvor fast at bandet har latt sin fascinasjon for Beatles’ Rubber Soul utkonkurrere de flagrende strandskjortene og evige smilene.

I’m Waiting For The Day åpner for en ørliten dose rock, hvor trommer og Hammond byr på litt andre klangbilder, men fortsatt trygt innenfor hva albumet tåler uten å bli sprikende. De sterke, korte låtene står alltid i fokus, og en av de fineste kommer som avslutning på side B, den flotte Sloop Johnny B.

God Only Knows åpner Pet Sounds andre side, og er en sterk, litt melankolsk sak som gir Beatles-assosiasjoner, også kvalitetsmessig. I det hele kan Pet Sounds absolutt måle seg med Beatles utgivelser fra 65-66. Amerikanerne laget kanskje et helhetlig lystigere album enn Revolver, men hva man foretrekker blir en smakssak. Pet Sounds er i en rekke tidsskrifter kåret til verdens beste album, en utmerkelse jeg absolutt kan forstå, uten nødvendigvis å være enig ut i fra rent personlige preferanser.

Jeg gjør en gang for alle klart at Pet Sounds er et pop-album og ikke ei rock-skive. Her finnes ikke et eneste riff, men derimot tonnevis med strings, vokalharmonier og vakre melodier. For mange av dere vil albumet være en utfordring i motsatt ende av hvor Black Metal ligger på skalaen. Jeg liker Pet Sounds meget godt, først og fremst på grunn av den ekstreme kvaliteten, men ikke fordi jeg føler albumet snakker til meg direkte. Treffer meg personlig gjør Pet Sounds først på andre halvdel av B-siden. Denne innledes med Here Today, som er en smeltende, litt mystisk men også vakker softrocker som jeg liker godt. Her er det både orgel, trommer og gitar, noe som gir en ørliten, kledelig brodd til musikken.

Ingen samlinger er komplette uten Pet Sounds om du sier du er ærlig opptatt av rockens historie. Ei pop-plate fra ’66 skulle nemlig vise seg å bli inspirasjonskilde for svært mye som skulle komme de neste 40 årene, også i langt tøffere uttrykk. Pet Sounds er viktig, vakker og vellydende.

'