Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Månedens Anbefaling februar 2009:
Pilegrim - The Fading Year (1997) 8/10

Trioen Pilegrim er en av Norges best bevarte hemmeligheter av et undergrunnsband. De utga kun ett album før de ga seg, og gjorde et mindre antall klubb og festivaljobber midt på 90-tallet. Bandet fra Mørekysten er nok ukjent for de fleste, men slett ikke glemt av oss som opplevde de live og på plate. I den grad CD-plater vil kunne bli verdifulle samleobjekter, er det meget mulig at det er en del av de privatpressede utgivelsene uten distribusjonsnett som vil være blant de mest ettertraktede. Pilegrim fant aldri veien til Platekompaniet eller Hysj-Hysj.

 

Stilrent, nakent men likevel majestetisk. Som en nedstrippet utgave av Seigmen, som en iskald og metallisk utgave av legendariske Thule. The Fading Year har tålt tidens tann særdeles bra. På samme måte som et sort/hvitt-foto, vil ikke Pilegrim med sine rene linjer være merket eller ødelagt av forbigående trender.

 

Albumet åpner med tunge samples, som flørter med et industrielt sound. Her Magic Smile er seig, kald og virkningsfull. Vokalen er ærlig, sørgmodig, men etter hvert også kraftfull. Tekstene er effektfulle, poetiske, på grensen til det ordknappe. Lydbildet er luftig og rent. EsuBam er råere, tyngre og hardere. De mørke stemningene og mollstemte gitarene på roligere partier gjør sammenligningen med Thule relevant, men Pilegrim synger dog på engelsk. Du kjenner sjøsprøyten som fryser til is før den treffer land og lukten av morkne fiskeskøyter. Ingen tvil om at ensomhet, mørke og kulde kan være like påtrengende ytterst på Romsdalskysten som i nord. EsuBam låter som lyden av uendelighet der grått hav møter grå himmel. Pilegrims univers er både mørkt og monotont. Like fullt maler de musikalske bilder fulle av kontraster, som særlig spiller på variasjonen mellom det stillestående/rolige og det tunge, angstfylte og voldsomme. Psykisk rock har sjelden vært bedre!

 

Aknife And a Fork er rå-metall, voldsom desperasjon og på grensen til bråk i mitt møblerte hjem. Ingen tvil om at disse gutta mener alvor, her får du låta midt i trynet. Kort er den også. Falling Alone er fet, seig, Black Sabbath-aktig i riffene, renskåret og kaldt helt i utkanten av doom-metal-landskapet. Det er fortsatt ganske så uhyggelig og desperat i formen. The Necessity of Hiding drives fremover av et flott bassriff og en chorusgitar som låter lettere enn det meste på albumet så langt. De små nyansene og den forsiktige variasjonen er et av Pilegrims sterkeste kort. Necessity er en meget flott låt som viser bandet fra sin aller beste side. Enkelt men vakkert instrumentert, flott arrangert og med smarte, slående melodilinjer. Denne låten regner jeg som en personlig favoritt fra 90-tallets norske rock-scene, og et temmelig klart tegn på at bandet hadde fortjent et større publikum enn hva som var tilfelle.

 

Watergun er thrash-metall og Israelvis-sound, Blitzpunk og kaos stramt knyttet sammen i en og samme låt. Særdeles aggressivt og direkte, funker fett. Rent musikalsk en hel del bedre enn mye som ble banket ut av trommer og forsterkere oppover etasjene i Pilestredet på samme tid. Hole#99 minner oss på at vi er på 90-tallet ved utstrakt bruk av tiårets alternative yndlingsinstrument, Didgeridoo. Over ligger låten som snirkler seg rundt et stilrent, enkelt og etter hvert eksploderende gitararrangement. Hole#99 er ved siden av Necessity of Hiding platas store progressive verk, om man i det heletatt kan bruke et slikt begrep her. Det er i alle fall over i det mer episke landskapet, og Seigmen-referansene blir absolutt tydelige, særlig på refrenget. Når det er sagt, fremstår Pilegrim likevel fri for teatralsk oppvisning og gotisk-flørtende tekstunivers.

 

Avslutningssporet As I Feel er en roligere, sørgmodig liten låt med lette trommer, dyp bass og en melodiøs clean-gitar som gjerne kunne vært lånt i fra et av Metallicas roligere øyeblikk. Ulikt Hetfield & Co gir ikke Pilegrim full gass rundt neste sving. De skifter gir, men låta er også over før du vet ordet av det. En annerledes rock-ballade som totalt mangler balladens romantiske anstrøk. Oppsummert er det et helhetlig, ærlig og annerledes album Pilegrim utga. Jeg er takknemmelig både fordi jeg opplevde bandet en rekke ganger live i 96/97, og at jeg etter hvert ble kjent med tre dyktige, jordnære og hyggelige musikere fra Fræna i Romsdal.

 

Som en liten godbit til slutt: Det finnes noen få eksemplarer igjen av Pilegrims album. Siden Rocksirkus ønsket å trekke frem denne godbiten, har bandet ønsket å tilby disse platene til spesialpris. Førstemann til mølla kan dermed kjøpe The Fading Year for 100 kroner inkludert porto. Send meg en e-post på morten@rocksirkus.com så formidler jeg kontakt med bandet!

 

 

'