Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Nick Cave & The Bad Seeds - Dig, Lazarus, Dig!!! ( Mute ) 7/10

Format: LP ( 176 gram ) med 7"
Cover: Enkelt cover, standard tykkelse
Innercover: Sort standard
Ekstra: 8 siders booklet i LP-format

Nick Cave er tilbake, den gangen med et hel-elektrisk album med mye trøkk. Det er fortsatt mørkt og utrivelig, men i litt annen innpakning enn det vi har vært vant til fra den kanten de siste 10-15 årene.

 

Åpningskuttet er tøft og fengende, den macho-ameriaknske Dig, Lazarus, Dig!!! Som leder tankene i retning av et Tarantino-burlesk univers. Repeterende riff og rytmer ligger under Caves resitering av teksten.

 

Todays Lesson fenger ikke på samme måte, låten går ingen steder. Litt Dire Straits, om du skjønner hva jeg mener… Det som fascinerer her er Nick Caves alltid like beksvarte tekster, og her pyntes det ikke på noe. Rett på sak!

 

Moonland plukker opp tråden fra tittelkuttet, både musikalsk og tekstmessig. Størst utbytte her får man når man vier teksten full oppmerksomhet. Jeg begynner å bli klar over at dette ikke er Nick Caves beste album når det kommer til det rent musikalske. Det har vært sagt at Cave & The Bad Seeds har gått tilbake til røttene, en sannhet med visse modifikasjoner. Både Cave og bandet har blitt 20 år eldre siden sist de var utpreget elektriske. Siden den gang har det rent mye sort blod i bekken, og mange mørkemenn har utgitt fantastiske album, inkludert våre egne Madrugada.

 

Albert Goes West er forfriskende rocka og forløsende, og er A-sidens andre virkelig gode øyeblikk. Åpningskuttet på B-siden, We call upon the Author kan bli fet i live-sammenheng, og jeg er helt sikker på at et par låter fra Dig vil gjøre seg svært bra i fremtidige live-sett. Cave har så mye bra av det rolige materiale, at han rett og slett er i akutt nød for noen skikkelige rockschlägers som holder følge. Dette albumet gir han ikke akkurat flust av killere å velge i, men noe er det.

 

Hold on to Yourself er mer dempet, og minner mer om det som mange forbinder med Nick Cave. Godt håndverk fra en mann som fortsatt er ledende i sin sjanger. Lie Down Here (& Be My Girl) er min favoritt på skiva, drevet av spisse fuzzgitarer, totalitær vokal, et klingende piano og et smart kor.

 

Det at Nick Cave nå utgir et såpass rufsete og rocka album er dessuten et smart trekk for hans egen del. Han risikerer dermed ikke å kjører seg fast i den beksvarte balladesjangeren han har hersket over siden midt på 90-tallet. Nå står han friere til å kunne velge retning ved neste korsvei. Det gjør godt å slippe ut litt damp en gang i mellom.

 

Samlet sett er likevel Dig, Lazarus, Dig!!! Er rett og slett for anonymt til at det vil bli husket som noe høydepunkt i Caves karriere. Hadde utgivelsen kommet fra et ukjent, debuterende band, er jeg redd for at de hadde blitt avfeid med at dette var stillestående ørken-poesi som flyter på en bølge av mørk 90-talls voldsfilm og graver i skrivebordskuffen til Nick Cave og The Doors etter overliggere.

 

PS: Over 250 kroner over disk for enkel LP er for mye. Skjerp dere, Mute!

 

'