Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

The Raconteurs - Consolers of the Lonely ( Warner ) 10/10

Format: Dobbel LP (2 X 192 gram)
Cover: Trippel utbrett
Innercover: Hvite nøytrale, plastbelagte. Min favoritt !
Ekstra: 4 stk pappkort i 7" format.

The Raconteurs ga oss sammen med Wolfmother et par majestetiske debutalbum for to år siden. Nå er de tilbake med to fulle LP-sider. Hva skjuler seg under den lekre innpakningen?

 

Albumet åpner med et klassisk og fengende riff fra Jack Whites hånd. Consolers of the Lonely sparkes i gang, det låter friskt og vitalt. Vi kjenner for så vidt igjen formelen fra deres to år gamle debutalbm, og fra White Stripes. Tett og tøft!

 

Salute your Solutions byr på enda mer energi, ledet an av den lett frenetiske vokalen til Jack White. Vi snakker om klassisk Rock, men referansene til 70-tallets smått progressive tungrock har ikke vist seg, og vokallikheten med Robert Plant er ikke lenger iørefallende. Hva har skjedd siden sist? Det låter bra, men ikke genialt. Det sitter liksom ikke på samme måte som de beste låtene fra debutalbumet.

 

Tredje kutt: Det begynner å løsne. Pianoet trekkes frem som hovedinstrument, og Robert Plant-assosiasjonene kommer smygende. Misforstå meg ikke, jeg forlanger ikke at White skal låte som Plant. Det er bare at det låter så mektig, stort og fint når han nærmer seg Roberts register. Nå skal man ikke tro at Jack White skal ha all æren alene, samtlige låter er skrevet i samarbeid med Brendan Benson. Dette sikrer variasjon, og balansegangen mellom tøffe tungrockriff og harmoniske vokallinjer.

 

Så kommer perlene på rekke og rad. I Old Enough hentes fela og folkrocken frem, noen som husker bandet East of Eden? Nydelig melodiføring, fengende, men likevel med mye detaljer. Dette oser det kvalitet av! Allerede etter fire låter har vi med å gjøre med en oppfølger som er mer variert enn deres første album.

 

Pianoet er tilbake på B-siden, og får selskap av en aldri så liten blåserekke. The Switch the Spur and er et oppfinnsomt mesterstykke, og det ene gode partiet avløses av det andre. Her er referanser til kjent og ukjent, og mest fra årene rundt ’70. Selv om det lånes fra så vel Led Zeppelin som The Flock klarer de å sy stoffet sammen med kløkt og egenart.

 

Hold Up inneholder sammen med tittelkuttet platas beste gitar-riff, og vokallinjene er på grensen til å ligne Kiss fra glansdagene ca ’76. Her er det også tydelig vis fritt frem for å leke gitargud, det er rom for det nå.

 

Slidegitaren i Top Yourself har du hørt før, i et av bandene jeg allerede har trukket paralleller til. Det er tung rytmikk, småprogressivt og veldig tøft. Ikke noe annet band har så langt i år lånt fra 70-tallets tøffere giganter så vellykket som hos Raconteurs på dette albumet.

 

Side C åpner stort, pompøst og teatralsk med full blås. Herregud, nå leker de Queen! Dette er på nippet til å bli absurd. For de fikser det så alt, alt for godt! Det er i dette øyeblikket jeg virkelig skjønner hva slags mesterverk Consolers of the Lonely er. For en teft for god musikk, for et ønske om å sette sammen ideer, og for en enestående evne til å lykkes! Jeg bøyer meg i støvet.

 

En hyggelig country-variant dukker opp i Pull This Blanket Off, på en måte som ærverdige The Who kunne løst under en cowboyhatt.

 

Når det nærmer seg slutten på albumet, dukker Terry Reids Rich Kid Blues opp, og påminner om hvor respektfullt Raconteurs behandler sin musikkarv. Om du ikke kjenner låten, eller har lest hva som står i coveret, hadde du neppe klart å skilt ut denne låten som coverlåt.

 

Consolers of the Lonely er 14 sterke låter, hvor 4-5 av dem har klassikerstatus. Kanskje mangler albumet en monsterhit som Steady as she goes fra debutalbumet Broken Boy Soliders, men her er mye som sitter allerede etter første gjennomhøring, og mye mer som vokser. Totalt sett er andreplata enda sterkere enn den første. Om du er det minste opptatt av god Rock’n’Roll, er dette et må-ha-objekt. Årets beste så langt!

 

 

'