Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Rocksirkus presenterer: Island Records – The Classic Years

 

Interesse blant samlere:                         9/10. En av de 6-7 viktigste labels innen klassisk rock

Kvalitet på artister & utgivelser:            9/10. Free, Jethro Tull, Fairport Convention, ELP mfl

Prisnivå:                                                   Middels til meget høyt

 

 

Tekst/Foto: Morten O. Reiten

 

Island Records ble startet på Jamaica i 1959 av den 22 år gamle Chris Blackwell. De første årene ble selskapet drevet som et lokalt plateselskap, frem til Blackwell tok med seg Island og flyttet til England i 1962. Platene solgte bra i England, og selskapet ekspanderte. I 1967 ble de første rene rock-LP’ene sendt ut på markedet med Islands knallrosa label klistret på vinylen.

 

Island var det første selskapet i England som plukket opp de nye strømningene i det som skulle kalles progressiv rock. Betegnelsen kan oppfattes som utskjelt og utvannet i dag, men i 1967 var progressiv rock et begrep som dekket det meste av ny undergrunnsmusikk som oppstod etter at blues, mod og rythm’n’blues-boomen var i ferd med å legge seg. Nye, unge band beveget seg fra garasjer og kjellere til klubbene der unge kunne høre ny musikk. Med referanser fra jazz, blues, folk, verdensmusikk og klassisk musikk oppsto en rekke nye uttrykk, som alle var iblandet større eller mindre doser elektrisk rock. Mens et band som Amazing Blondell nesten var å regne som et akustisk middelalderorkester, var White Noise en overdose eksperimentell musikkelektronikk. Et sted midt i mellom fant vi de ”tradisjonelle” bandene med bass, gitar, trommer og Hammond.

 

Island var et uavhengig plateselskap som var pionerer innen undergrunnsmusikk. Først to år senere, kom de store, tunge selskapene med tilsvarende ”uavhengige” eller progressive labels. Selv om både Vertigo (Philips) og Harvest (EMI) i dag er like ettertraktet blant samlere, har de gamle skivene på Island et mystisk slør av kredibilitet som storkapitalistene i platebransjen først på slutten av 80-tallet klarte å spise opp, da selskapet ble solgt til Polygram for nærmere 300 millioner pund.

 

Labelen

 

Det er nettopp denne rosa labelen som har de fleste rock-samleres interesse. Labelen ble bruk i tre år, fra 1967 til 1970. Dette gir opphavet til begrepet Rosa Island, eller Pink Island som vi sier i internasjonale kretser.

 

Fra 1967 til 1969 var labelen middels sterk rosa, med en rød/sort logo på venstre side. Logoen gir assosiasjoner til et øye, og derav kommer betegnelsen Pink Eye. De fleste engelske pressingene kjennetegnes av at labelen er ganske strukturert og helt matt i papiret, med en liten, glatt kant som ligger forhøyet.  Andre lands pressinger kan ha mindre struktur i papiret, og rosafargen har gjerne en mer varmoransje toning.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

En kort periode i 1969 ble det brukt en sort logo i labelens senter. Denne blir referert til som Black Block. Noen få av de tidligere albumene ble presset på nytt i denne korte perioden, og det finnes derfor Black Block-utgaver av Fairport Conventions to første på Island, samt en pressing av Blodwyn Pigs første. Nick Hamlyn anslår disse til å være verdt mer enn 1.pressingene siden opplagene her har vært mindre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fra 1969 til 1970 var labelen skarpere Rosa, med en stor ”i” som logo. Denne varianten er kanskje den mest kjente av de tre rosa, og kalles ganske enkelt for Pink ”i”. Det siste albumet som ble utgitt med rosa ”i”, var Cat Stevens Tea For The Tillermann. Men allerede på selskapets forrige utgivelse, var ny label tatt i bruk.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I 1970 var det slutt på den helrosa labelen. Den nye labelen har bevart en 5mm rosa ring ytterst, men er ellers på hvit/lys blå/lys gul bakgrunn med en fargerik tegning av en palmeøy. Som oftest er denne labelen oppkalt etter den rosa ringen, og betegnes som Pink Rim. Bli likevel ikke overrasket om du støter på betegnelsen palm/palme om denne.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 Vinyl og Cover

Vinylkvaliteten på de rosa utgivelsene må sies å ha vært meget god. Jeg har eksemplarer som visuelt sett ville vært gradert til G+, som spiller nesten VG+. Platene er tykke, en rask test viser en gramvekt på 150, 160 og 185 gram på tre tilfeldig valgte album.

Cover fantes både som utbrett og enkeltcover, med og uten laminering. Coverkvaliteten er jevnt over god, men jeg har inntrykk av at både Vertigo og Harvest hadde minst like god kvalitet i papir, liming og laminering. Det kan selvsagt være tilfeldig, men jeg har mange Island-album med slitasje i coveret. En sammenligning viser bl.a. at flere av de ulaminerte gatefoldcoverene til Island består av tynnere og finere papp en hos tilsvarende på Vertigo.

Verdier

Vi skal i hovedsak se på utgivelsene på de rosa labelene. Det er her godbitene står tettest, og det er her de største verdiene ligger. Originale Pink Rim-pressinger er sjelden verdt mer enn 250 kroner, ofte mindre. Unntak finnes likevel.

En Rosa Island skal ideelt sett være presset i England. Dette gir den høyeste verdien, og er plateselskapets hjemland (veldig ofte artistens også). Jeg har i egen samling noe tyske og franske pressinger på Rosa Island, samt et par fra Nederland og en som ser svensk ut. Snakker vi maksimal pengeverdi er det uansett UK-utgavene som troner høyest på seddelhaugen.

Om vi forutsetter at det er en engelsk pressing det er snakk om, og at albumet er i spillbar stand med helt cover kan vi nesten uten unntak slå fast at utgavene på Rosa label er en rimelig kostbar sak. De vanligste utgivelsene som Spooky Tooth Two og Jethro Tulls Stand Up bør du fint regne med er verdt 200 kroner i VG+/VG+. De mer sjeldne som Traffic og Frees selvtitulerte, eller Fairport Conventions What we did on our Holidays kan være gode for alt fra 400 til 800 i grei stand. De mest sjeldne utgivelsene som King Crimsons første, samt skivene til Art, Tramline, Nick Drake og engelske Nirvana må du fort gi fra en til tre tusenlapper for.

Skulle du slumpe til å finne en Rosa Island som er penere enn ”vanlig” brukt, vil verdien være betydelig høyere på de fleste objekter. Record Collector bruker Mint som utgangspunkt for verdisetting, men det er søkt! Mint betyr ny/uspilt med urørt cover, og det finnes knapt plater fra 40 år tilbake som kan oppfylle disse kravene. De mest strøkne bruktplatene fra så lang tid tilbake ligger nok heller på NM / NM- og EX+, og selv dette vil være oppsiktsvekkende pent. Hovedvekten av mine egne Rosa Islands ligger nok fra VG til EX-, dvs fra godt brukt til rimelig pen.

Artister

Tettheten mellom sterke utgivelser og gode artister er imponerende på utgivelsene til Island i perioden 1967-1973. Blant de mest interessant britiske bandene er mange av juvelene utgitt på nettopp Island. Vi kan absolutt snakke om en progressiv label, da flere av de viktigste progbandene som King Crimson og Emerson, Lake & Palmer var trofaste på labelen i mange år. I tillegg var det mye med ymse folk-referanser som står som viktige utgivelser. I denne båsen finner vi bl.a. Fairport Convention, Nick Drake og John Martyn. Tidstypisk tung bluesrock var det også mye av, representert ved bl.a. Mountain, Free, Blodwyn Pig, Jethro Tull og Spooky Tooth.

Rocksirkus har planer om å gi en full gjennomgang med vurdering av hvert enkelt av de om lag 75 utgivelsene på rosa label, samt et utvalg av de mest spennende på Pink Rim. Lignende gjennomganger for Vertigo og Harvest-labelen er allerede godt i gang og ligger på nettsiden.

Strangely Strange But Oddly Normal – En innføring

Dersom du er fersk med plateselskapet Island, og har lyst til å sette deg inn i de mange fantastiske utgivelsene, trenger ikke dette bli en alt for kostbar affære. I 2005 ble det utgitt en meget bra 3-cd box som spenner fra 1967 til 1972. Her har du 3 og en halv time med fantastisk musikk, det er omtrent ikke dødpunkter her. Samlingen er svært dekkende for labelen, og gir rom for både de store kjente og de glemte, obskure men gjerne bra utgivelsene og innspillingene. Med boksen følger en fyldig booklet på 48 sider som gir en innføring til hvert band. Denne boksen anbefales på det varmeste.

Platekompaniet har den ikke listet lenger, og play.com er tomme i skrivende stund. Sjekk deres status her.Den finnes hos Amazon, men prisen er for høy. Denne boksen var nemlig veldig rimelig da den kom, ca 200 kroner. Jeg anbefaler et søk på ebay, der tipper jeg du klarer å plukke den opp for mellom 25 og 35 dollar. Det er den absolutt verdt!

10 favoritter, vurdert etter musikalske kvaliteter. Pris i pen stand ca EX-/EX-, engelsk original.

1:         King Crimson – In Court of the Crimson King (1970) 800-1200 kr

2:         Jethro Tull – Stand Up (1969) 200-300 kr

3:         Nick Drake – Five Leaves Left 2000-4000 kr

4:         Fairport Convention – Liege and Lief (1969) 350-450 kr

5:         Spooky Tooth – Spooky Two (1969) 300-450 kr

6:         Free – Tons of Sobs (1968) 500-900 kr

7:         Traffic – John Barleycorn Must Die (1970) 300-400 kr

8:         Emerson, Lake & Palmer – ELP (1970) 250-400 kr

9:         Renaissance – Renaissance (1970) 300-400

10:       John & Beverly Martyn – Stormbringer (1970) 450-700 kr


Kilder:                      Record Collector nr 343 og 344

                               Nick Hamlyn – The Penguin Price Guide

                               Booklet: Strangely Strange but Oddly Normal

                               Ymse nettsider, bl.a http://www.vinylnet.co.uk/

                               Egen platesamling

 

 

 

 

'