Rocksirkus.com

 

36 år etter filmen fra Ragnarockfestivalen i 1973 hadde kinopremiere, er den endelig tilgjengelig på DVD. Filmen inneholder lite prat og generell festivalstemning, men desto mer musikk. Rocksirkus slukket lyset og skrudde opp volumet. Vi hadde som mange andre, store forventninger til den eneste festivalfilmen fra Norge på 70-tallet. Har den tålt tidens tann, og hva med musikken? kan vi vente oss det beste fra de beste?

Åpningen er festlig, hvor Ray Dorset (Mungo Jerry) introduserer en særdeles hyperaktiv Andreas Diesen som hadde rollen som konferansier. Deretter kommer den mye omtalte åpningslåten hvor Aunt Mary mimer til G Flat Road foran Holmenkollen uka etter festivalen. Filmens tøffeste låt, fra det som kunne vært festivalens tøffeste band, om de hadde fått spilt. Slik ble det derimot ikke, da tidsskjemaet sprakk, et velkjent festivalproblem.

Bergensgruppa Saft fikk derimot spille, og gjør en god versjon av Got To Know You fra bandets tredje og siste album. Deretter er det klart for den velkjente seansen med Sigbjørn Bernhoft Osa, hvor de gjør fire korte låter sammen. Banebrytende og historisk viktig både innen norsk rock og norsk folkemusikk. Hvalsöespillemendene tar folkemusikken tilbake til sin instrumentale og akustiske form, uten at det engasjerer nevneverdig i dag. Heller ikke Merit Hemingson klarer å skape den store konsertstemningen i min stue. Nå skal jeg raskt legge til at jeg er glad i hennes tre folk-beat-plater fra nettopp denne perioden, men på en stor festivalscene forsvinner hun, band uten frontfigur blir aldri noen festivalsuksess i mine øyne og ører

Prudence derimot ser ut til å ha publikum i sin hule hånd. Her skulle man virkelig ønske at de var tilgodesett med mer enn en låt, men Drunk And Happy låter i alle fall veldig tøft, og bandet er et syn med snekkerbukser, lusekofter, langt skjegg og flagrende hår. Prudence var noe av det mest egenartede Norge kunne by på den gang, og vi sender en misunnelig tanke til de som fikk sett de live på 70-tallet.

Danske Culpeppers Orchard gjør en ganske god figur, det låter mer folk-rock enn hva jeg husker bandet som, men med progressiv tyngde i bunnen. To bra låter, fremført av stødig band med dyktige musikere. Savage Rose er for ettertiden det ”store” danske bandet, og det er ikke uten grunn. Anisette er en gudegave av en frontfigur, som tar pusten fra deg med sin store stemme. De to låtene fra Ragnarock er et godt dokument av hvordan bandet låt midt på 70-tallet. Svenske Splash er vel omtrent glemt, men jeg har faktisk deres andre album stående et sted, og synes det var hyggelig å se en temmelig kreativ gjeng leke seg med rock som lener seg tungt mot både jazz og folkemusikk. Ikke oppsiktsvekkende, men temmelig allright.

Skin Alley kom inn på kort varsel, og var vel ment å erstatte Procol Harum.  Bak seg hadde Skin Alley  to svært gode album fra 1969 og 1970. I 1973 hadde de kvittet seg med det meste av sin stemningsfulle og jazzinspirerte progrock. De låter her som et eneste langt mellomspill på en middels Åge Aleksandersen-låt fra 80-tallet. Det er ikke der det skjer, for å si det slik… (men misforstå meg ikke, Åge hadde mye tøft han, men først og fremst i vers og refreng)

Etterfølgende Mungo Jerry, derimot, er friskt og tøft. Mest kjent for In The Summertime, som for så vidt ikke er typisk for bandet i det heletatt. Jevnt over låter det som Slade møter Rory Gallagher, og det kan vi like! En opplagt Ray Dorset i front gir publikum en flott opplevelse, og stiller med det som sansynligvis er de kraftigste kinnskjegg som har vært observert her på berget siden Ibsen la inn årene. Vi merker oss også Bob Daisley på bass, senere fast inventar i Rainbow og Ozzy Osbournes band.

The Pretty Things er et forbasket tøft band, men som også forklart i den flotte og fyldige bookleten som medfølger, er låtvalget med Route ’66 en smule pussig. Rølpete og småtøft, men det hadde værtt morsomt og sett og hørt resten av settet! Burken og Rocfolket  er irriterende morsomme med sitt smakløse 50-tallsinspirerte show. Ganske langt ute, men det ser ut som det er bra for stemningen…. 

Popol Vuhs opptreden har vært vist en del ganger før i ulike sammenhenger, og det låter bra. Jahn Teigen er i fin form, og det renner tøys og svada ut av munnen på vår fremste rock-gjøgler. Det er også ganske fascinerende å se en såpass uformell mann fronte en relativt stivbeint band i en ellers så alvorlig musikksjanger som progrock kan være.

Det finnes litt bonusmateriale i pakken også, og mest glede har vi av den morsomme filmen basert på Saft og låter fra deres første album. 10-15 minutter med opptak jeg aldri hadde sett før, festlig. Likevel må man vel kunne påpeke at en liten runde med restaurering og retusj for å fjerne noe støv og riper hadde gjort seg. Det følger også med 2 CD-er, som helt sikkert vil glede mange. CD1 er identisk med Ragnarock’ 73 LP-en + EP’en med Saft/Osa-låter som også kom i etterkant av festivalen. Albumet har vært vrient å finne i mange år og gått dyrt på bruktmarkedet. CD2 er hentet fra 74-festivalen, og er i mine ører mer spennende enn 73-albumet. Særlig Alex Harvey Band låter tøft, men livekuttene til Ruphus og Popol Vuh er også temmelig bra. Bookleten har jeg nevnt, den er eksemplarisk og nesten verdt prisen på boksen alene, 40 sider breddfulle med tekst og bilder. ”Bakomfilmen” som følger som bonsmateriale er derimot syltynn. Den burde vært omtalt som intervju med regissør Arne Philip Fraas, da det ikke er mye annet her. Dette kunne det vært gjort mer ut av om det fantes ressurser!

Uansett, vi er svært happy med å ha fått Ragnarock-filmen i hus på DVD og en del kutt her er både minnerike og potensielle favoritter når rock-gutta (og jentene) er samlet for å se, snakke, lytte til og diskutere rock’n’roll. Selv om det er filmen som står i fokus, skal du heller ikke kimse av CD-ene som ligger ved, det er mye tøft der også!

Omtalt av Morten O. Reiten