Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Festivalsommer 2009 – Vi valgte oss RAUMAROCK

På Rockern: Morten O. Reiten

Sommeren 2009 har bydd på et imponerende festivalutvalg med mange bra navn på plakatene. Rocksirkus’ enmannsredaksjon følte også festivalkallet, og valget i år falt på Raumarock på Åndalsnes.  Det innrømmes med en gang at det lå en praktisk føring her, siden vi allerede ferierte i MidtNorge i aktuelle periode. Jeg er likevel rask med å skyte inn at programmet på årets festival var såpass overbevisende at det fristet vel så mye som langt større og mer kjente festivaler. Åndalsnes ligger på mange måter gunstig til når man skal arrangere middels stor rock-festival i Norge. Vi kjørte 2 timer fra vår base på Nordmøre, innen samme radius dekker man hele Romsdal og det meste av Sunnmøre, i tillegg til de øverste bygdene i Gudbrandsdalen. Vi påtraff også fornøyde festivaldeltakere som hadde kjørt betydelig lengre.  

Raumarock arrangeres midt i Åndalsnes sentrum, avgrenset med fjorden i bakkant. Det aller meste foregår inne på avsperret område, som føltes romslig og hensiktsmessig. Dekket er i stor grad asfalt, med noe innslag av gress. Godt med bord og benker finnes både ute og inne i tilknytning til serveringsteltene.  Toalettfasilitetene var helt greie, mens mattilbudet var både begrenset og noe dyrt. Inne på området finnes to scener, en stor og en liten. På fredag ble den lille brukt til finalister i festivalens konkurranse Øresus, på lørdag var innholdet av den litt mer etablerte sorten.  Lyd, lys og scenerigg var upåklagelig, i alle fall ikke underdimensjonert for denne festivalen, som etter sigende hadde ca 7000 innenfor portene, eller 3500 hver dag om du vil. I tillegg til både hoteller og hytteutleie, hadde festivalen et godt besøkt festivalcamp 20 minutters gå-tur unna, hvor man kunne overnatte for en billig penge.

Raumarock ser ut til å ha gjort mye riktig. Festivalen var godt synlig i bybildet, og både unge og gamle innbyggere så ut til å ha inntatt en positiv holdning til festivalen. Næringslivet var på hugget, frivillige og profesjonelle festivalmedarbeidere var hyggelige og ytte god service. Festivalen hadde ingen aldersgrense, så i alle fall på dag og tidlig kveld bar den preg av å være en familiefestival, noe vi synes er fornuftig. Rock-oppdragelsen må begynne tidlig, forstås.  En festival som Raumarock vil nok som de fleste andre være programavhengige, men med et så solid program som i år, er det ingenting i veien for at Raumarock sammen med den noe større Slottsfjellfestivalen i Tønsberg skal bli de store ”snakkisene” blant festivalkjennere de neste par årene. Vi koste oss stort to dager til ende, en flott festival med et program det står respekt av!

KONSERTENE

RaumaRock viser en sjarmerende ”vi tør der andre kneler”-holdning ved å brenne av ganske mye krutt allerede i åpningen. Heldigvis fungerte stuntet etter intensjonene, da BIG BANG (8/10) entret hovedscenen kl 14.30 fredags ettermiddag, skjønte vi at dette kom til å bli ei særdeles trivelig helg. Inn fjorden hadde et enormt cruiseskip lagt seg som en surrealistisk bakvegg, solen skinte, og bandet var som vanlig høyst profesjonelle. Big Bang har med Greni, Eilertsen og Olsen sin aller beste besetning noensinne, hvor man bare lar blikk og ører vandre fra den ene delikate instrumentbehandling etter den andre. Sånn sett er Big Bang i dag også i høyeste grad også et musikernes band, hvor kollegaer kan bivåne Øystein Grenis dyrebare vintage-gitarer, eller Olaf Olsens utsøkte, presise og uanstrengte grooving bak et spartansk trommesett. I 10 år har bandet vært blant landets mest interessante live-acts, profesjonelle til fingerspissene. Etter hvert har de også nok låtmateriale av den gode sorten, til at de klarer å holde på interessen til den jevne festivalgjenger. For meg er likevel Big Bang live i 2009 noe mer enn bare et dyktig band, det er en unik samling av tre utsøkte musikere man blir stående og glo fascinert på mens de utfører jobben sin.

I WAS A KING (4/10) bekrefter myten om at undertegnede aldri har vært noen stor fan av uformelig Indierock og lo-fi. Jeg har selvsagt også hatt mine perioder med Sonic Youth og Pixies, men her flater også min støy og skrangle-interesse ut. Jeg er sikker på at IWAK’s medlemmer har mange av de samme 60-tallsskivene (særlig fra Amerika) som det jeg har, men det er mulig vi hører forskjellige ting? Kanskje må jeg invitere de innom for en kaffe og en musikkprat mens vi spiller gamle skiver? Uansett, bandet gjorde sin greie på festivalen, uten at det utløste den samme entusiasme hos meg som by:larm-tråkket som utropte bandet, og deres debutskive som noe av det heiteste vi skulle få se i 2009. Kall meg gjerne en kjip særing uten kredibilitet og trangsynt gamlis i 30-åra, men I Was A King prellet rett og slett av på min sommerbleke hud.

I fra IWAK kom vokalist/gitarist Anne Lise Frøkedal tilbake på scenen, nå med HARRYS GYM (6/10). Fortsatt med mange av de samme inspirasjonskildene, men denne gangen systematisert og sortert slik at resultatet fremstår med vesentlig mer substans, også med mye pop/rock-referanser fra 80/90-tallet i bagasjen. Jeg hadde ikke all verdens forventninger til bandet på forhånd, da jeg har følt at de ligger helt i periferien av min musikkinteresse. Derfor ble jeg positivt overasket over et band som hadde allright låtmateriale og en hederlig fremføring. Vi avskriver på ingen måte Harrys Gym, her kan det være verdt å holde øyne og ører åpne fremover.

SKAMBANKT (8/10) tilhører en sjanger hvor virkemidlene er enkle, og det er lite lydstaffasje å gjemme seg bak. Det at bandet har valgt å synge på norsk har gjort de ekstra sårbare (hvor ble det forresten av trønderne i JohnDoe?) For Skambankts del kan de nå plassere sin brede benstilling trygt ned i et ganske stort hull som finnes etter at kraftrockerne Gluecifer skrudde av strømmen. Kanskje ikke fødd av riktig samme mor, men det er noe med den herlige intensiteten i begge bandene som knytter bånd. Skambankt har fungert på plate, og viste seg å innfri med god margin live.  Frontmann Terje Winterstø har plenty med sceneerfaring fra Kaizers Orchestra, og fører bandet med stødig kurs mot publikums gunst. Synger bra gjør han også, og met et stødig og pågående band i ryggen låt det fett, intet mindre.

Når dagen går mot kveld skal vi så prøves for litt svartmetall, hvor bergenserne i ENSLAVED (7/10) fikk æren av å være årets sukkerbit for jernhestene. Mitt forhold til bandet er distansert, jeg husker de best fra deres tidlige karriere, da jeg litt tilfeldig fikk deres ferske 1994-utgivelse Vikingligr Veldi, som var vel brutal for mine ører. Siden den gang har bandet blitt både bedre og noe mer nyansert. 15 år senere fremstår de fortsatt som ganske brutale, men med mye som gjør de verdt å oppleve. Det er mange elementer fra klassisk Heavy Metal, og en hel del progressive innspill. Bredbeint, tidvis tøft og en meget gledelig gjeng å fotografere, her er det visuelt og rock-klisjeer så langt kameraet rekker. Metall av denne mørke typen står fortsatt ikke helt øverst på min foretrukne festivalplakat, men for all del, ikke dårlig. Et såpass teknisk bra og erfarent band vil nesten alltid være en opplevelse for kropp og sjel, og Enslaved på RaumaRock 2009 var intet unntak.

Et overraskende og morsomt stunt fra festivalledelsen var Suprise Gig, hvor navnet var holdt hemmelig frem til konsertstart. Ryktene hadde svirret en stund, og mange så ut til å få rett da KAIZERS ORCHESTRA (8/10) entret scenen som kveldens nest siste band. Sammen med Big Bang har sørlendingene de siste 8-10 årene vært blant det mest overbevisende man har kunne oppleve av norske live-band. Jeg tror ikke jeg har sett de siden de turnerte med debutalbumet, men det er gledelig å se at alle meldinger om et ustoppelig og stadig like bra band ser ut til å ha vært sanne. Hovedingrediensene er de samme, med pumpeorgel, oljefat og gassmasker. Låtmaterialet har forgreinet seg, og Kaizers katalog har etter hvert ganske mange fasetter. Kjedelig ble det aldri, og publikum foran scenen ga klart uttrykk for at de ar meget fornøyde med årets overraskelse.

MOTORPSYCHO (8/10) var kveldens siste på hovedscenen, et band det alltid er spennende å se live. Ny plate er ute i disse dager, anmeldelse av denne er ventet på Rocksirkus i løpet av en ukes tid. På RaumaRock valgte bandet et rimelig kompakt sett, i hovedsak bestående av særegen psycho-tungrock ispedd store doser psychedelia og prog, med skitten bluesrock i begynnelse og start. ”Ny” trommeslager Kenneth Kapstad har virkelig blitt integrert i bandet, som igjen fremstør som et ustoppelig trio-lokomotiv. Tidvis mye lyd, av og til lurer man på om bandet er i ferd med å rote seg bort, men de tar seg alltid inn igjen med stil. Ved den dampende avslutningen Black to Comm’ (MC-5), tror jeg samtlige romsdals-alper vugget frem og tilbake. Jeg tror det er sant som blodfansen sier, Psycho skuffer aldri!

Lørdag og formiddag, på scenen sitter INGRID OLAVA (7/10), beskjeden og dempet, men heldigvis med litt lydhjelp av trommer og strengeinstrumenter. Hennes debut Juliet’s Wishes ble anmeldt av oss til 8/10, og konserten stod ikke mye tilbake for albumet. Ypperlig formiddagsmusikk av særegen singer/songwriter som går utenpå det meste av pianopop i Norge i dag. Ikke veldig folksomt foran den store scenen, men Olava leverte en smakfull og hyggelig konsert.

Kanskje litt på siden av hva vi vanligvis omtaler, siden det mest er en sak for våre ukjente brødre i Popsirkus og/eller Rapsirkus, men PAPERBOYS 8/10 leverte et kort men meget overbevisende show. Med fullt band i ryggen er deres poppa rap/hip-hop rett så fengende, og at det florerer av talent i låtskrivingen her er det ingen tvil om.

EL CUERO (7/10) slapp sitt andre album for et halvt år siden, som også ble godt mottatt av oss. Live så var det faktisk lydnivået som overrasket mest. Begrepet Bleeding Ears trodde jeg var utgått på dato, men Cuero spilte så inni hampen høyt at jeg anser det som et problem. Bandet ga jernet fra begynnelse til start, og jeg tror jeg tar poenget om at dette er rockens svar på formel1, man bremser ikke når man først har begynt. Etter mitt skjønn kunne de ha styrket seg på nyanser og dynamikk, men det er sikkert et annet band enn El Cuero jeg ser for meg når jeg tenker i de baner. For her skal det øses og pøses, og det gjør de for all del meget bra. De har temmelig bra låter i bunnen, og de spiller bra, og de rocker hemningsløst på scenen. Jeg har etter noen runder med meg selv besluttet at jeg ikke lar lydnivået ødelegge for god omtale denne gangen, det er jo ikke sikkert at det var bandets ønske at publikum skulle forlate plassen på grunn av lydtrykket.

Årets store overraskelse ble for meg CC COWBOYS (9/10). Jeg hadde gledet meg, mest fordi jeg setter gitarist Jørn Christensen og bassist Per Vestaby svært høyt, jeg tror vi snakker om noe av det mest solide Norge har fostret av rock-musikere. De fleste med et minimum av rock-kunnskap kjenner til disse herrers tidligere affærer, dette skal vi ikke bruke mer tid på. Magnus Grønneberg er fortsatt kaptein på cowboy-skuta, og fra originalbesetningen er Agne Sæter på trommer fortsatt med. Som en ekstra godbit var også Kyrre Fritzner med for anledning på gitarer og keyboards (produsent for bl.a. De Lillos, Jokke og Valentinerne og Tre Små Kinesere)  Litt av et lag, får man si… Grønneberg imponerte med solid live-erfaring og sjarmerende og avslappet autoritet. Bandet låt friskt og bunnsolid, og alle kjenner CC Cowboys’ låtkatalog. De kom aldri med blant de fire store, men som liveband er de absolutt på nivå. Så får det bli opp til hver enkelt hva man synes om låtene, men at dette var svært solid håndverk og en flott live-opplevelse er uomtvistelig.

Nok en overraskelse, og vi befinner oss fortsatt i Østfold. TOMMY TOKYO & STARVING FOR MY GRAVY (8/10) har jeg fulgt litt på sidelinjen, sett på tv og lest om i pressen. Likevel har jeg ikke helt fått tak på hva den skjeggete Castro-lookalike’n fra Fredrikstad har i posen. En hel konsert skulle derimot gjøre susen. Småpsykedelisk og vindskjev rock med kledelig roots-preg virket på meg i alle fall. Her var det mye Tom Waits å spore, og Bowie-referansene synes heller ikke på viddene.  Ukonvensjonelle rockere som vår egen Andrej Nebb kan være en referanse for en uredd og moden artist som straks skal kjøpes inn i egen platesamling.

Festivalens amatørband-konkurranse Øresus (For et bra initiativ!) hadde finalistene på scenen fredag, og vinneren fikk spille på hovedscenen lørdag. TWILIGHT ARISE (7/10) trakk det lengste strået, og det var jaggu fortjent. Klassisk Heavy Metal (tenk Iron Maiden) krydret med litt ekstra pompøsitet og noen flere progressive elementer, fremført av en gjeng i 18-årsalderen som både kan spille og skrive gode låter. Gi de et par-tre år med sceneerfaring og en god produsent som kan produsere debutalbumet, så snakker vi. Lykke til videre, gutter!

Før Rocksirkus tok ferie, rakk vi akkurat å utrope Kärlek Är För dom til årets beste album så langt. THÅSTRÖM (10/10) klarte også å levere festivalens absolutte høydepunkt, med en konsert som vil bli husket for all tid av undertegnede. Den svenske Rock-legenden gjorde mye rart på 90-tallet, men jeg føler nå at jeg har funnet tilbake til en gammel helt, som med Ebba Grön og Imperiet formet min musikalske oppvekst. Thåströms siste utgivelse sprenger grensene for kvalitet i ord og toner, og konserten ble for de av oss som ikke hadde stått ansikt til ansikt med svensken før, en endelig bekreftelse på hvilke kvaliteter mannen innehar. Medfølgende band låt stort og tett, et perfekt bakteppe til en energisk og tidvis spastisk artist med en stemmeprakt og intensitet de fleste femtiåringer kunne dødd for. Låtene var i hovedsak hentet fra Thåströms soloarbeider, hvorav fire fra den siste utgivelsen. Som avslutning fikk vi en majestetisk versjon av Imperiet-klassikeren Du Ska Va President. Jeg bøyer meg i asfaltstøvet og takker for i år.

Se flere bilder i ALBUMET!

 

'