Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Rockeskolen 5.1 - USA 1967 / 68

Vi skal nå i løpet av en serie leksjoner ta for oss en de mest banebrytende og/eller representative bandene fra den nye rocken som oppstod i USA for om lag 40 år siden. Svært mye av dette er forbundet med hippiebevegelsen, uten at vi konsekvent kan bruke betegnelsen hippierock om samtlige band. Merkelappen psykedelisk rock er også naturlig og bruke på mange av disse bandene. Mens England hadde vært sterkt i fokus fra ca 65 og frem til ca 68 med band som Beatles, Stones, Animals, Who og Cream, fikk den amerikanske rocken en voldsom oppblomstring fra 67 og frem til ca 70, før England igjen hadde etablert en ny scene basert på utallige hardrockband og progressive ”acts” med høy kvalitet.

 

 

The Grateful Dead – Anthem of the Sun (1968) 8/10

 

Man kommer ikke utenom Grateful Dead når man skal omtale amerikansk rock fra andre halvdel av 60-tallet. For meg fortsatt et uløst mysterium, men for mange et band som tiltrekker sterkere enn noen kjent religion. Mytene og historiene er mange om bandet som for all ettertid vil bli stående som det definitive hippie-orkester. Det musikalske grunnlaget er sammensatt og komplekst, hvor bandet henter fra en lang rekke sjangere. Her bygges en grunnmur av elementer fra jazz, blues, country og gospel. På de første utgivelsene settes et stødig reisverk av tyngre, eksperimentell og psykedelisk rock oppå det hele. Etter hvert skulle mye av brodden forsvinne fra bandets utgivelser, men en ting klarte de og holde fast ved, det sterke jam-aspektet. Jeg har valgt ut bandets andre utgivelse, som jeg både synes er et flott album, representativt for bandet og ikke minst, historisk viktig. Anthem of the Sun er viktig pionerarbeid innen jam-rock. Her hentes improvisasjon og suggerende utfoldelse inn fra jazzens verden, og settes inn i Rock-setting. Grateful Dead var banebrytende innen elektrisk jam, og vi har vanskelig for å se for oss senere band som Hawkwind og våre egne Motorpsycho om vi fjernet den frie improvisasjonen fra disse. Anthem of the Sun er stort sett en mer eller mindre sammenhengende rytmisk reise, med mye flott (og sikkert ganske improvisert) arbeid på Hammond og gitar. Albumets sterkeste kjennetegn er mangelen på signaturlåter, men desto sterkere helhet. Nettopp helheten ved bandets musikk, sterkt representert ved konserter som kunne vare i både 3 og 4 timer, kan ha vært mye av forklaringen på deres voldsomme suksess med dedikerte tilhengere, populært omtalt som Deadheads. Grateful Deads andre album er et meget velgjort psykedelia-album, med skarpe kanter og elektronisk sound.

 

Jefferson Airplane – Surrealistic Pillow (1967) 9/10

 

Vindskjeve, surrealistiske og suggerende enkeltlåter med særpregede vokalister var Jefferson Airplane kanskje sterkeste kort. Bandet var et klart vinnerlag på slutten av 60-tallet, med dyktige og særpregede medlemmer. Jefferson Airplane ble frontet av to vokalister og en syngende gitarist. Grace Slik hadde den røffe kvinnestemmen med sin særegne vibratotwist. Marty Balin var den velkledde pop-vokalisten med den skarpe, gjennomtrengende signaturstemmen, og Paul Kanters tørre Rock-røst blandet det hele sammen til et veldig lett gjenkjennelig sound. Legg til Jorma Kaukonens kontante, glassklare og rytmisk utfordrende gitarspill og Jack Cassadys vandrende, kreative basspill i takt med Spencer Drydens presise trommespill, så har du formelen. Surrealistic Pillow var Airplanes andre album, og deres første med Grace Slick med på laget. Albumet gir deg mye småsnodig, sjarmerende rock, inkludert bandets aller største hits, White Rabbit og Someone to Love. Selv om Grateful Dead stikker av med tittelen det definitive hippiebandet, var Jefferson Airplane om mulig enda mer i begivenhetens sentrum sommeren 1967. Vi snakker om et band som etter eget utsagn kastet LSD ut til publikum ”som om det skulle vært M&M’s”, og som stort sett alltid var der det skjedde i USA på slutten av 60-tallet, Woodstock inkludert. Surrealistic Pillow er et fargerikt dokument fra svunnen tid, som gir plass til både de drømmende pop-perlene og de kontante rock-låtene, alt i umiskjennelig Airplane-innpakning.

 

The Doors – The Doors (1967) 10/10

 

Denne omgangens klart sterkeste album. Debuten til The Doors er mørk og distansert i fra den fargerike blomsterbevegelsen Dead og Airplane så tydelig representerte. På sett og vis et undergrunnsband, men som raskt vokste seg store med allmenn interesse. Vokalist Jim Morrison har blitt et av rockens virkelige ikoner, på linje med Jimi Hendrix og Elvis Presley. I 1967 var bandet søkende men likevel selvsikre, sulten på suksess. Med låter som Break on Through, Light My Fire og The End, er Doors’ debutalbum en milepæl innen amerikansk rock. Det er rått, mørkt og forførende, med elementer både i fra blues, soul og det som snart skulle bli kjent som tungrock. Ray Manzareks distinkte Vox-orgel er for mange selve Doors-soundet, lett krydret med Robbie Kriegers utsøkte gitararbeid. Doors hadde en kortlivet karriere, som tragisk endte med Morrisons død i 1971. Frem til da hadde de en god håndfull album bak seg, og i alle fall fire av disse er av svært høy kvalitet. Bandet vil bli husket både som et motstykke til den ”ufarlige” hippierocken, og som en del av den samme bevegelsen. Grensene er diffuse, for selv om Doors kom fra et mørkere univers, vil deres omgang med narkotika, antiautoritære oppførsel og sterke forhold til alternativ og gjerne abstrakte kunstuttrykk lett plassere de sammen med band som Grateful Dead og Jefferson Airplane. De var en del av en ny bevegelse, og vil sammen med de to nevnte bandene bli husket som de ledende konsertbandene i USA på slutten av 60-tallet. Debutalbumet til The Doors er en av de virkelige hjørnesteinene i Rock-historien. Et banebrytende album, tidløst og imponerende sterkt, som har vært inspirasjonskilde for svært mye rock i ettertiden og tålt tidens tann særdeles bra. En klassiker!

 

'