Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Rockeskolen 8. Time - PUNK

 

Timelærer: Jon Peder Dalsbø

 

Har etter forespørsel fra Rocksirkus gått inn som vikar i rockeskolens 8.time. Jeg ble fortalt at temaet i denne timen skulle være punk, og da skjønner jeg vel litt bedre hvorfor akkurat JEG ble spurt. Kanskje ikke for at jeg nødvendigvis har så mye større kunnskap om dette emnet enn andre, men fordi at kjærligheten, lidenskapen og respekten for punken som kunst - og uttrykksform ligger som en grunnmur i min interesse for musikk, og kunst generelt. Hadde ikke punken kommet inn midt på 1970-tallet, så hadde jeg nok ikke sittet her med en altoppslukende musikkinteresse i dag.

Da jeg oppdaget punken så fikk den musikken jeg hadde hørt på tidligere et preg av å være ufarlig, intetsigende og selvopptatt underholdning. Ren eskapisme, med andre ord. Slik var det selvfølgelig ikke, men i 1976/77 så føltes det unektelig slik. Og at en stor del av rocken led av en alvorlig overvektig elefantsyke kan det imidlertid være liten tvil om. 

 

Da punken kom så var det som å oppdage musikk på nytt. Og den musikken som slo imot meg med en vanvittig kraft, var alt annet enn eskapisme. Den gikk rett i strupen med tusen spørsmål om "hvorfor?!" Og et positivt og kompromissløst krav om stillingstagende. Som Johnny Rotten sa det i et Puls-intervju fra 2000: "Folk har prøvd å gjøre punketikken til noe destruktivt. Vi tok alle vrengebildene av verden, klynga dem opp og angrep dem. Det er vanskelig å bli mer positive enn det". 

 

Men hva er så punk? Det finnes det sikkert like mange synspunkter på, som det finnes synspunkter på hva som er rock. Bob Dylan mener f.eks. at rocken døde i 1959, Jim Morrison mente den var død i 1969. Så det finnes mange måter å se og vinkle ting på... Punken som oppsto på midten av 70-tallet har selvfølgelig også røtter og forgreninger bakover i tid. Personligheter som Bob Dylan, John Lennon, Pete Townshend, Jim Morrison, Lou ReedMarc Bolan og Iggy Pop var på mange måter eksponenter for det uttrykket som senere skulle komme til å få fellesbetegnelsen "punk". Allikevel så er det liten tvil om at det skjedde noe radikalt nytt i 1975/76. Sammen med en masse ny og spennende musikk, så trådte det frem en ny bevissthet og tenkemåte. En holdningsendring. Ikke bare til musikk, men til samfunnet som helhet. Som Gene Simmons så treffende har sagt det: "When punk came, it was like a breath of fresh air".

 

Hvis jeg får lov, så vil jeg også gjerne låne Neil Youngs utsagn fra et intervju i Domino fra 1987: "Punk rock - underground music before it becomes established - I like that music because the people making it are alive. And they don't give a shit. They don't care about being number one. They don't care about a great-sounding, polished product. What they want is guts - and a good beat - and to say something that means something to them. And to say it in a raw kind of way".

Dette utsagnet definerer også på mange måter mine tanker om hva punk er. Tar vi i tillegg med uviljen mot å inngå kompromisser, og riving av alle vedtatte musikalske grenser og regler, det å starte med blanke ark, så begynner vi å nærme oss.

 

Rocksirkus har bedt meg om å plukke ut tre punk-album, som jeg har lyst til å omtale og anbefale til andre. Det er mange hundre album jeg har lyst til å dra frem, så dette kommer uansett til å se veldig overfladisk ut. Men jeg mener det er mest naturlig med å se på tre album fra punkens begynnelse. Så er det opp til enhver å grave frem gull fra 80 - og 90-tallet, og fra dette tiåret. Og fra siste halvdel av 70-tallet, selvfølgelig. Og bare så det er sagt; det er tonnevis med stoff der ute som fortjener oppmerksomhet.

 

OK. Here we go!

 

'

 

RAMONES - LEAVE HOME (Januar 1977) 10/10

 

På slutten av 70-tallet lot det til å være en samstemt idé her i Skandinavia om at punken var en erkebritisk greie. Sannheten var imidlertid en helt annen. I New York var det en klubb som gikk under navnet CBGB. Det kan ikke være mye tvil om at den fortjener å omtales som punkens fødested. Kun band med egenkomponert materiale fikk lov til å entre scenen. Klubben ble utspring for en rekke nye spennende og originale band; Television, Blondie, Talking Heads, Patti Smith. Og Ramones.

Ramones ble dannet allerede i 1974. Johnny Ramone sa i et intervju om punkens historie i 1980 at "vi var de første". Det er vanskelig å argumentere mot han i det.

Deres første album ble utgitt i april 1976. Jeg har valgt å konsentrere meg om deres andre plate, men kunne like gjerne ha valgt hvilket som helst av de fire første studioalbumene. Hver og en av de står som urokkelige hjørnesteiner i punkhistorien. Men denne plata har ikke blitt nevnt like ofte som de tre andre i ulike sammenhenger. Det retter jeg herved litt på nå.

Ultra iørefallende killer-låter med en killer-produksjon, spilt med en infernalsk energi, glød og oppriktighet. Det er hva Ramones gir oss her. Mikset sammen med idiot-geniale tekstlinjer som fungerte som tegneseriestriper av et illeluktende og resignert Amerika. Bandet har en så særegen stil at man trenger bare 1/2 sekund på å fastslå at "dette er Ramones!". Joeys veke og interesseløse stemme står i en grell kontrast til Johnnys ville og brutale gitarakkorder. Og det funker som bare f....

Umulig å plukke ut enkeltlåter her. Samtlige 14 stk. er udødelige punk-klassikere. Kjøper du den remastrede (og utrolig lekre) CD-versjonen som kom i 2001 så får du i tillegg med single B-siden Babysitter, pluss 16 konsertspor fra Hollywood 1976.

Jeg kan ikke unngå å sitere Captain Sensible fra The Damned: "This is classical music for future generations. People will be listening to it in 100 years time and talking about it in the same breath as Beethoven".

Stort bedre kan det ikke sies.

 

SEX PISTOLS - NEVER MIND THE BOLLOCKS (November 1977) 10/10

 

"I want people to see us and then go out and start something", sa Johnny Rotten i et intervju fra april 1976. Right! Var det noe band som fikk ungdommer over hele verden til å sette sine egne kreative drømmer og ønsker ut i praksis, så var det Sex Pistols.

Dette er verdens mest ikoniske punkband med verdens mest ikoniske punkalbum, i et av musikkhistoriens mest ikoniske plateomslag. Med deres eneste "egentlige" studioalbum. Men for en virkning den hadde! Denne plata snudde på mange måter opp ned på alt.

12 låter fikk plass på albumet. Det burde vært 16, men det er en annen historie. (Single B-sidene er utelatt). Albumet frontes av singlene Anarchy In The UK, God Save The Queen, Pretty Vacant og Holidays In The Sun. I tillegg får vi altså åtte låter / innspillinger som ikke hadde sett dagens lys tidligere. Hver og en av dem like blendende og adrenalinfyllt som de fire pre-utgitte singlesporene.

Innspillingen av albumet foregikk i flere sessions fra november '76 til august '77. Den svært kreative bassisten Glen Matlock sluttet like etter at de hadde gått i studio, og spiller bare på en låt. (Anarchy In The UK). Han fikk senere tilbud om å spille på resten av plata som session-musiker, men takket nei. Istedet ble det gitarist Steve Jones som basset på de resterende 11 låtene. Men FOR en måte han gjorde det på. Det låter enormt tight og samspilt. Trommis Paul Cook må også få sin velfortjente del av æren for dette. At disse to gutta var i startfasen med å lære seg instrumentene sine da Sex Pistols ble startet er intet mindre enn helt utrolig, når jeg hører hvordan det låter.

Over dette ligger en av musikkhistoriens mest originale vokalister; Johnny Rotten med sin feberhete og maniske kakling. Han hadde det dessuten ikke bare i strupen, men også i høyeste grad i hodet og kjeften. En vokalist med et voldsomt uttrykksbehov, som også skrev sinnsykt gode tekster.

Bandet spilte sin siste konsert i San Francisco 14.januar 1978 (med den nye bassisten Sid Vicious). De ble oppløst umiddelbart etterpå, pga. mange indre stridigheter. Ble så gjenforent i 1996, og har kun spilt konserter siden.

Sex Pistols laget som sagt bare denne ene studioplata. I ettertid er det kanskje greit at det ble med det, da Never Mind The Bollocks hadde vært umulig å toppe. Uansett hva de hadde gjort så måtte det ha blitt en nedtur.

 

THE CLASH - LONDON CALLING (Desember 1979) 10/10

 

London Calling ble en flammende avslutning på 70-årene. Albumet kom ut samtidig med Pink Floyds The Wall. Og de to platene er ikke så ulike i uttrykket som en i utgangspunktet kanskje kan tro. Begge hadde voldsomme ambisjoner, og de føltes nesten brutalt ærlige i sin iver etter å blottstille og betrakte både seg selv og sine omgivelser.

Å lytte til London Calling i slutten av 1979 var en meget spesiell opplevelse, og det er like spesielt på tampen av 2008. På den ene siden har den lyden av en berusende frihet innpakket i et intenst musikalsk kraftfelt. Det er rett og slett som å trå inn i en musikalsk høytid. Etter hvert som musikken synker inn, og en hører den fra flere vinkler, så er det også helt klart en slags apokalyptisk følelse over det meste av materialet. Over hele albumet ligger det en løssluppenhet, som er mikset med en voldsom musikalsk sprengkraft.

 

Den karismatiske og sjelfulle sangeren Joe Strummer skrev de fleste av ordene. Den sterkt undervurderte gitaristen Mick Jones det meste av musikken. Bandet ble komplettert med bassist Paul Simonon, som hadde en veldig tøff, aktiv og oppfinnsom spillestil. Fjerdemann på laget var trommis Topper Headon som også var veldig original, og meget viktig for bandets stil og lydbilde.  

Plata inneholder rock, såvel som glimt av funk, jazz, soul, og sist men ikke minst; reggae. Reggaens sjel passet som hånd i hanske med punkens mannen-i-gatas betrakning av verden - mentalitet, og ble etter hvert en betydelig del av punkens uttrykk. Mange ser på London Calling som begynnelsen på slutten for punken. Jeg kan ikke være mere uenig. Den var bare på vei inn i en ny fase. Punk har aldri handlet om grensesetting og forutinntatte holdninger. Var det noe The Clash visste å fri seg fra, så var det akkurat disse tingene. Denne tredje plata til The Clash ble opprinnelig utgitt som en dobbel-LP. For CD-entusiaster så vil jeg imidlertid anbefale den lekre og helstrøkne utgaven som kom i 1999.

På begynnelsen av 80-tallet var The Clash verdens største og viktigste band. De rakk å spille inn to studioalbum til, før både Mick Jones og Topper Headon gikk, og bandet ble til en trist parodi på seg selv.     

 

 

Jon Peder Dalsbø (f. 1961)

 

Jon Peder var midt i tenårene da punken kom til Norge. Oppvokst på et lite sted i bygde-Norge var det ingen rockeklubber eller konsertsteder hvor man kunne oppleve flokkmentalitet og større samhold når nye musikkstrømninger slo innover landet. Jon Peder oppdaget likevel den nye sjangeren like tidlig som frender i Oslo, Bergen og Trondheim .Ved hjelp av musikkmagasiner, radio og platebutikkene var musikken tilgjengelig også i grisgrendte strøk. Hans glødende musikkinteresse generelt, og punk-interesse spesielt har vært viktig for min egen musikalske oppdragelse. Det var derfor naturlig å be Jon Peder holde rockeskolens 8. time.

 

Morten O. Reiten, Rektor

'