Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

De gamle er fortsatt eldst! Høst, Aunt Mary, Junipher Greene og Ruphus live i 2010.

Lørdag 14. August 2010 kommer til å bli husket som en legendarisk aften i rock-kretser. For første gang i historien stod fire av de flotteste norske 70-tallsbandene på samme scene. Høst, Junipher Greene, Aunt Mary og Ruphus har alle et navn som får så vel norske som internasjonale musikkelskere med sans for 70-tallet til å spisse ørene.  Tre driftige karer i Bodø stod bak et kjempearrangement på torget i byen, og trakk vel 1300 mennesker til denne spektakulære affæren. For ettertiden er det særlig to ting som vil bli stående friskt i minnet. Det første er den imponerende konserten bandene leverte. Det andre er det mildt sagt ekstreme regnværet som skapte en spesiell ramme rundt arrangementet, men hvor både publikum og musikere ga blanke i at det meste stod under vann. Vi var vitne til et historisk øyeblikk!

Junipher Greene takker og bukker for god mottakelse i Bodø.

 

 

 

 

 

 

 

I Bodø: Morten O. Reiten morten@rocksirkus.com 

Allerede fredag tjuvstartet festivalen med Trondheimsbandet Arabs in Aspic på Rock Cafè. Trønderne spilte gjennom sitt nyeste album Strange Frame of Mind, nylig anmeldt her på Rocksirkus. Bandet gjorde en anstendig god figur, det musikalske låt tett opptil studioinnspillingen. Kanskje litt for tett, men det var morsomt å høre et stødig band spille sitt komplekse men dog fengende materiale. Publikumsoppslutningen var ikke all verden, men de som var til stede så ut til å kose seg godt. Fredagsvorspielet kan med fordel gjentas og videreutvikles om det skulle vise seg å bli et nytt arrangement neste år.

Det var på forhånd varslet et relativt solid innrykk av utenbygds folk til lørdagens hovedkonsert. Opp i mot 700 billetter solgt på forhånd ga nok en viss trygghet for arrangørene, og for oss som hadde reist opp fra andre deler av landet ville ikke været være noe hindring uansett. Straks før konsertstart så det likevel noe utrygt ut, og konserten ble utsatt en halvtime på grunn av mye regn og mye vann inne på scenen som skapte problemer, særlig for monitorsystemet. Da hadde allerede arrangørene hatt hastemøter med både band og lydfolk, og alle alternativer ble holdt åpne, også avlysning. Dette var selvsagt et begrep som satt langt inne hos arrangørene, men Geir-Jakob Hellem forteller at både lydfolk og i særlig grad musikerne var villig til å strekke seg så langt som mulig for å gjennomføre. Denne innstillingen skulle bli nyttig, noe vi skal komme tilbake til.

Geir Jahren, min nye favorittvokalist! 61 år og sprekere enn de fleste britiske rock-vokalister på samme alder. Høst leverte to særdeles sterke konserter.

 

En halvtime på overtid entret Høst scenen med besetningen fra På Sterke Vinger (1974). Da hadde allerede vokalist Geir Jahren tatt en runde over scenegulvet med moppen. Her var det ikke mye stjernenykker å spore. Høst spilte det meste fra 74-albumet, og det låt mildt sagt overbevisende. Jahren er en entertainer og frontfigur av dimensjoner, vi snakker Teigen-nivå på energibunten fra Askim. Å skulle tro på at den mannen fylte 61 i april er vanskelig, der han fronter bandet med livlig mimikk og energiske krumspring. Vi som kjenner Høsts studioplater vet at vokalarbeidet er i eliteklassen, men at det skulle være såpass mye krutt igjen i brystkassa til Jahren, kom som et aldri så lite sjokk. Grunnleggeren av Høst, Svein Rønning står bak det meste av materialet på Høsts debut, og han så virkelig ut til å trives på Jahrens høyre side. Sammen med bandets andre gitarist Lasse Nilsen klarte han å gjenskape mye av magien knyttet til de sagnomsuste doble lead-gitarene som kjennetegnet bandets tidlige fase. Lyden var god, og Høst blomstret lydmessig, her var ingen polerte kanter eller lettvinte løsninger. Knut R. Lie jobbet godt bak trommesettet, og Bernt Bodal har jaggu mye teknikk i både hode og fingre fortsatt. Før konserten småpratet jeg litt med Bodal, og når vi kom inn på temaet Yes og Alan White (Bodal spiller med sistnevnte hjemme i USA), sier han avslappet at man kan ikke ta lett på det når man spiller med slike folk. Det var heller ikke mye slurv og omtrentligheter sammen med Høst, Bodal er et imponerende presisjonsverktøy på scenen. I Fattig men Fri var bandet nærmest eksplosivt, og når de avsluttet med På Sterke Vinger, tipper jeg Høst har hatt sitt hittil største og mest dedikerte live-publikum. Det er ikke akkurat det bandet man forbinder med allsang, men Jahren ledet Bodø-publikummet ut på nettopp sterke vinger, hvor refrenget ljomet over torget. For en mann, for et band! Gutta har spilt sammen med ujevne mellomrom siden 1991, og får du sjansen til å oppleve Høst live, har du min absolutte anbefaling!

Fortsatt vital: Freddy Dahl synger og spiller rett så bra sammen med resten av Junipher Greene.

 

Junipher Greene samlet sin legendariske Friendship-besetning (-Helge Grøslie, som på grunn av sykdom er erstattet med Jon-Willy Rydningen) til reunion for et par år siden. Publikum fra både Storås og Rockefeller kunne melde om et svært vitalt og vellydende band. Dette ble bekreftet nå i Bodø. Fem voksne gutter storkoste seg på scenen, og det er helt tydelig at ferdighetene har vært holdt godt ved like siden 70-tallet.  Bandet glødet, og samtlige fem medlemmer gjorde en formidabel innsats for å binde det relativt komplekse stoffet sammen på en leken og luftig måte med glimt i øyet. Det låt stort og vitalt, og Friendship-materialet har holdt seg utrolig godt. Freddy Dahl makter å tilføre mye gammel storhet i det vokale, med god hjelp av de øvrige tre originalmedlemmene som lekent bidrar med harmonier og kor. Lyden var tilnærmet perfekt, og det massive regnet roet seg noe. Øyvind Vilbo fremstår som selve fasiten på en stødig bassist. Geir Bøhren så ut til å ha det morsommere enn på lenge bak trommene, smilende fra øre til øre. Bent Aaserud fikk være både gitargud, fløytetryller og spilloppmaker med tamburin, akkurat som i gamle dager. Noe sier meg at vi kommer til å se Junipher Greene på flere live-plakater i fremtiden.

Bjørn Kristiansen og Jan Groth har fortsatt god rock på lager med Aunt Mary.

 

Fredrikstads store sønner i Aunt Mary har en noe lengre reunion-historikk enn Junipher Greene. Bandet har spilt i litt ulike konstellasjoner siden tidlig 80-tall, med til dels lange pauser inn i mellom. Bodø-konserten vil bli husket av mange fordi den var et sjeldent gjensyn med Svein Gundersen på bass, som etter en ulykke først på 80-tallet har vært sjelden å se på rock-scener. Bodø og dets imponerende 70-tallsshow klarte han derimot ikke å si nei til, og sammen med Jan Groth, Bjørn Kristiansen og Ketil Stensvik glimtet de tidvis til med store opplevelser. Jeg har opplevd Aunt Mary både sterkere og mer sprudlende tidligere, fra tid til annen tror jeg verken de eller vi visste helt hvor ferden gikk videre. Noe av ujevnhetene skyldtes helt sikkert lydproblematikk på scenen På sett og vis er nok Aunt Mary de av disse fire bandene som har minst å bevise, da de har gjort jobber med gode tilbakemeldinger i mange år. Folk vet at Bjørn Kristiansen fortsatt er en djevel på gitar og Jan Groth synger fortsatt bra. Her har nok likevel noe blitt borte på veien siden debuten for 40 år siden. Jeg regner med at de fleste av dere har hørt gammelt Mary-stoff med Jan Groth, og da vet dere hva vi snakker om. En gang en av verdens beste soul-rock/R’n’B-vokalister som uten frykt kunne ha duellert med både Joe Cocker og Rod Stewart på en røykfylt britisk klubb i 1970.  Men for all del, det holder i massevis også i 2010! Jeg hørte flere rundt meg i nærmest ekstase når Jimi, Janis og Brian ble spilt, og bandet gledet mange denne kvelden. Selv synes jeg at den selvsagte Coverlåten låt fetest denne kvelden, ingen gjør I Dovregubbens Hall mer overbevisende og tøffere enn Aunt Mary. Ketil Stensvik er en morsom råtass bak trommene, og blant mange herlige syn denne kvelden, må vel disse forvokste 10-åringene som fikk slå trommer foran tusen betalende publikummere være det aller mest fornøyelige! Takk Geir, Ketil og Willy for at dere svetter ræva av dere med en ærlig innlevelse og glede mange av dagens rock-trommiser kan se lang etter!

Rune Sundby og Gudny Aspaas fronter Ruphus, akkurat som ved platedebuten i 1973.

 

De produktive damer og herrer i Ruphus begynte å røre på seg i fjor etter nesten 30 år i dvale. En gigantkonsert på Rockefeller involverte en hel haug med besetningsmedlemmer, i Bodø fikk vi ”bare” et utvalg. Selvsagt skulle vi hatt hele Rockefeller-gjengen + noen til, men besetningen på 6 gjorde en solid innsats. Som ved den monumentale debuten A New Born Day (1973), ble bandet også nå frontet av Rune Sundby og Gudny Aspaas. De skinte så voldsomt at jeg til tider lurte på om det var i ferd med å bli litt for klamt, jeg kan ikke huske å ha sett to så glade frontfigurer på årevis! Jeg har blitt fortalt at Sundby hadde gledet seg noe ekstremt til konserten, og det var ikke vanskelig å se! Med på laget hadde de ”gamlegutta” Kjell Larsen (gitar) og Asle Nilsen (bass) fra de første skivene. På orgel spilte Kjell Rønningen og på trommer fant vi Bodøs egen Bjørn Jenssen. Begge disse spilte med Ruphus på tampen av 70-tallet, og hadde dermed en naturlig plass i rekkene. Ruphus hadde gjort grundige forberedelser, og skreddersydd et sett som hentet mye fra den interessante men også utskjelte Ranshart-skiva,hvor de låter som en varmere og mer melodiøs variant av Yes. Dette ble nå ispedd en del fra debutalbumet og noe nyere stoff. Hadde dette vært en opptreden på min bestilling, hadde jeg bedt om å få servert førsteskiva fra begynnelse til slutt, men bandet hadde tatt rikelig hensyn til prog-publikummet, og tonet ned heavyrocken noe. Det låt samspilt og lett, uten at det ble lettvint. Lydbildet var en smule polert for mine ører, og lyden ut til publikum var også så som så til tider. Ikke rart når bandet sang og spilte i motvind det meste av tiden. Jeg hadde direkte vondt av Rune Sundby da han satt med den akustiske tolvstrengeren og regnet blåste innover scenen på Scientific Ways. Prøv selv å spille kassegitar i dusjen, så skjønner du omtrent hvilken ryggrad som trengs. Kliss våte tipper jeg mange av dagens hipstere hadde forkortet settet og forlatt scenen i sinne og frustrasjon. Om jeg synes Ruphus ofte låt litt pent i kantene, ja nesten voksent, sitter jeg igjen med en ekstrem respekt for det showet de leverte. Snakk om dedikert og profesjonell gjeng! Samspilte i massevis, og med kveldens sjarmpris innen rekkevidde. Verken Aspaas eller Sundby sang så havet delte seg (det tipper jeg det kunne gjort i 73), men det låt bra nok i massevis. I etterkant av konserten har jeg snurret både A New Born Day og Ranshart flere ganger, og dette er album som er verdt å lytte til. Særlig den første, som er så massiv at den setter det meste annet til side, i alle fall om vi skal forlange kvinnelig vokal. Hvem andre kunne hamle opp med Gudny i 1973? Sonja Kristina? Tvilsomt. Annisette? Kanskje, på en god dag.

Geir Jahren og Fezza Ellingsen, Høst anno 1976 og legendarisk for sitt heavyprog-epos "Hardt mot Hardt".

 

Kveldens avslutning ble også den mest spektakulære. For absolutt første gang siden 1977 skulle Høst samles med besetningen som sammen lagde det legendariske Hardt Mot Hardt-albumet i 1976. Bare Jahren og Bodal var igjen fra Høst 1, og trioen Fezza Ellingsen (gitar, fløyte), Halvdan Nedrejord (Keyboards) og Willy Bendiksen (trommer) gjorde rekkene komplette. Alle disse tre er fortsatt utøvende musikere, men på hver sin kant av landet, og med høyst ulike prosjekter. Willy som hardrocktrommis i Oslo, Fezza som strengespiller og komponist hjemme for flere symfoniske/progressive prosjekter/band i Bodø, og Halvdan som profesjonell musiker og komponist i Finmark, hvor han er sterkt engasjert i samisk musikk og formidling av denne.  Som nevnt i vår forhåndsomtale av Rock på Torget, har arrangørene (Ved Svenne Torrissen) fra første stund vært på hugget for å samle Høst 2 i Bodø. De har lagt til rette for at bandet kunne øve tilstrekkelig i forkant, og deres entusiasme har helt klart smittet over på musikerne. Geir Jahren fortalte meg på fredag at kombinasjonen av komplisert stoff, liten kontakt mellom aktuelle medlemmer og lange geografiske avstander mellom hver enkelt gjorde at de aldri før hadde sett muligheten til å samle Høst 2. Før nå. De av dere som følger oss på facebook fikk kanskje med dere at jeg fikk være flue på veggen under øving med Høst på fredags formiddag. Jeg var dermed forberedt på hvilken kraft og presisjon som kunne komme til å treffe oss på torget lørdag kveld. Jeg tror mange andre fikk seg litt av et sjokk når Høst 2 sparket i gang Profetens Ord. Alt stemte. Den mystiske introen, etterfulgt av den lekne bassen og trommene, og det progressive gitarpartiet. Med fullt trøkk og livsfarlig presisjon tok Høst oss med på et 40 minutter langt sett. Geir Jahren, du er min nye favorittvokalist! Det var utrolig morsomt å se disse gutta samlet igjen etter 30 år. Fem i dag ganske forskjellige herrer, men som alle har holdt musikken ved like, om enn på ganske ulikt vis. Willy Bendiksen er lokomotivet som dundrer frem, (hør hvor langt fremme i miksen trommene ligger på Hardt mot Hardt.) Jeg tror Willy fortjener betegnelsen landets aller første heavy-trommis (sjekk settet med doble basstrommer på coveret!), og ingen ting tyder på at han har senket farten. Fezza Ellingsen spilte gitar som en gud, og bidro sterkt til at Høsts andre besetning landet støtt på beina. En historisk konsert som låt bedre enn de fleste hadde drømt om. Glansnummeret Nattergalen låt stort, og Geir dedikerte låten Sirkus til kveldens arrangement, som i all sin absurde prakt kunne minne om en våt utgave av arten.

Høstregn. Geir Jahren kommanderer vannet bort, mens den vandrende lavvo (Jahrens ord) heter Halvdan Nedrejord og spiller orgel i bakgrunnen. 

 

Rock på Torget i Bodø 14. August kommer til å bli en snakkis i mange kretser i årevis. Mange har likevel gått glipp av den, og det er tilnærmet utilgivelig (selv om jeg vet at dere som valgte Motorpsychos fremføring av Timothys MonsterØya ikke nødvendigvis angrer på at dere valgte Oslo).  En slags trøst finnes likevel i at produksjonsselskapet News on Request sitter på høykvalitets lyd og bilder av absolutt hele showet, og dersom det skulle være noen med grunnfag kulturhistorie igjen i Rikskringkastingen, kan vi forhåpentligvis vente denne fornøyelsen på en skjerm nær deg om ikke så alt for lang tid. Kanskje etter hvert også på kjøpefilm, slik vi samlere liker.

Svenne Torrisen forteller på telefon fra Bodø (i knall solskinn, som ironisk nok har vart fra søndag morgen) at alt tyder på at Rock på Torget også vil bli avholdt også neste år. 13. August er satt som aktuell dato, og arrangørene er allerede i dialog med en håndfull aktuelle band. Det er snakk om å korte ned til tre band, da vi ønsker å gi hver enkelt lengre spilletid, forteller Torrissen, som også tviholder på Torget som arena. -"Her har vi førsteklasses fasiliteter og logistikk, vi kan ikke finne et mer egnet sted". Det funket i ruskevær, og vi betviler ikke at det funker enda bedre i solskinn. Torrissen forteller om både musikere, publikum og stab som har gitt enormt positive tilbakemeldinger, og for mange vil også festivalen bli husket som et eksempel på at små, driftige og entusiastiske arrangører kan lage suksessfestivaler langt unna den Oslo-løypa som rikspressen finner interessant. I det vi er i ferd med å avslutte artikkelen, tikker en mail inn fra Torrissen. Her får vi gjengitt en utfyllende takk i brevs form fra Ruphus’ vokalist Rune Sundby, hvis brev avsluttes med følgende: "Det har allerede kommet invitasjoner til oss fra andre festivaler. Da kan jeg bare si at da skall de kontakte Svenne Torrissen og hans fantastiske medarbeidere for å ta rede på hvordan mann arrangerer en slik festival. Jeg er rørt over hvordan de har jobbet så intensivt med å få til dette arrangementet. Jeg tror at jeg har alle artistene med meg med disse ordene". En særlig bedre attest kan aldri en arrangør få!

Rocksirkus gratulerer med en solid oppvisning, og vi kommer tilbake neste år. Garantert!

Relevante Lyttetips:

Høst: På Sterke Vinger (1974) og Hardt Mot Hardt (1976)
Junipher Greene: Friendship (1971)
Aunt Mary: Aunt Mary (1970) og Loaded (1972)
Ruphus: A New Born Day (1973) og Ranshart (1974)

Samtlige finnes på CD. Kan kjøpes bl.a. hos Panorama, Progrock.no eller Platekompaniet.

Se flere bilder i ALBUMET!

Share on Facebook

 


'