Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Run Dog Run - Bent to happen (Voices of Wonder 2013) 7/10

Format: Vinyl (sort/hvit splatter), 192 gram
Cover: Utbrett, håndtrykket logo
Innercover: Hvitt

Run Dog Run var et ganske kult band midt på 90-tallet med energisk og smått støyende alternativrock. Nå, 20 år senere har de på nytt samlet laget, vært i studio – og serverer en rykende fersk vinyl.

I dag er bandets medlemmer snart like gamle som det pop-universet de gaper over. Det er MYE 60-tall i bunnen, enten vi snakker om de smått naive melodiene, den gjennomgående omgangen med psykedeliske veivalg og vendinger, eller den umiddelbare gleden av å omgås en fuzzboks. Det er videre enkelte drypp fra 70-tallet, som for eksempel gitarriffet i åpningskuttet, som er en krysning mellom 70-tallstungrock og det tidlige 2000-tallets ørkentørre stonerrock. Vokalen har drag av punk og nyveiv over seg – og jeg synes den allerede etter tre-fire minutter har tatt opp i seg tradisjonen fra den norske alternativrockscenen midt på 90-tallet.

Run Dog Run låter luftig og ryddig – noe som er et kvalitetsstempel, men ingen selvfølge om man henges på knagger med psykedelia og alternativrrock. Beating up the Wrong Guy er melodiøs og solid, fortsatt med en tyngde som er mer 70-talls enn 60, med rikelig av fuzz. 

80-tallet var tiåreet som satte guttene i bandet i gang musikalsk – det høres også godt. Utover A-sidens tre siste låter går 80-tallets pop-fraseringer, garasjerock-revivals og mer eller mindre styggpen indierock som en rød tråd – hånd i hånd med tidligere 60-tallsfundament.

Vokalen er solid, og fronter bandet på en verdig måte. Sammen med gode og sterke melodier lander albumet på beina – dette er anstendig håndverk. Selv om vi tydelig hører 90-tallets måte å tenke alternativ rock på i et format som passet som Hånd i Hanske til Harald Ares kveldsprogrammer på P3, Rock Furores fleksisingler eller Oslos mørke, trange og røykfylte rockeklubber – kan vi i alle fall si at produktet låter både revitalisert og modent.

Jeg liker spennvidden i bandet – fra det nesten skjøre til det demoniske. B-sidens Guru rocker bra, og lukter på tysk dronerock fra lenge før murens fall. Jeg får også tyske assosiasjoner i åpningen av B-siden forresten – som en slags rufsete kraut-variant av det tidlige 70-tallets Pink Floyd. Run Dog Run liker å jakte på smått hypnotiske strukturer – og jeg synes det er vellykket og funker bra, også når Chamapagne Merlin Town strekker seg etter Hawkwind og Dave Brock i sine lange vokalfraseringer – alt dette i ganske skranglete og strippet innpakning.

Så er jo spørsmålet – Er Run Dog Run en videreføring av de originale kildene – eller baserer de seg på allerede fordøyd og kopiert materiale fra 80, 90 og 2000-tallet? Jeg aner ikke – men tror de plukker litt her og litt der. Ofte ganske vågalt – den fuzzpsykedeliske rammen kan til tider virke litt trang for alle elementene som skal med.

Jeg tror bandet har jobbet ganske målrettet med at produksjonen ikke skal være for glatt – dette er rufsete, men likevel på en strukturert måte. Albumet vokser etter noen gjennomhøringer – og sterke melodilinjer i kombinasjon med tøffe gitarlinjer gjør at i alle fall jeg fatter interesse for å bli med videre – på brortparten av platas 11 spor. Det er noe lo-fi-stoff og shoegaze her og der som ikke trigger meg på samme måte - men det er nok først og fremst knyttet til min subjektive skepsis til sjangerens stillstand fremfor bandets kvaliteter. Tror jeg.

'