Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Rocksirkus Spesial: Råg i Ryggen

 

Av Morten O. Reiten

Vi rydder forsiden og presenterer i dag en egen spesial viet det svenske 70-tallsbandet Råg i Ryggen. Aldri hørt om, sier du? Vel, ikke nå lenger. Jeg vil tro du er frelst i løpet av de neste 20 minuttene! Rocksirkus.com har sporet opp bandets gitarist Janne Aggemyr som er en smule overrasket, men ikke så rent lite rørt over at noen fortsatt husker bandet han og broren Björn spilte i på 70-tallet.

 

Råg i Ryggens gitarist Janne (Jan) Aggemyr før og nå. 

 

 

 

 

 

 

 

 

Vi skal tilbake til 1975, et år hvor flere av den tøffere rockens ledende aktører ligger nede med brukket rygg.  Deep Purple er i ferd med å legge inn årene. Uriah Heep er i utforbakke, hvor bassist Gary Thain forlater vår verden ved utgangen av året, og vokalist David Byron er grunnet tunge alkoholproblemer på full fart ut av bandet. Genesis tar første steget på vei mot popmusikkens vulgære verden da Peter Gabriel forlater det progressive maskeradeballet. Alice Cooper utgir sitt siste virkelige mesterverk, og gamle giganter som The Who og Rolling Stones har brent det meste av kruttet. Riktignok får vi bra album fra både Pink Floyd, Led Zeppelin og Black Sabbath dette året, men vitaliteten, råskapen og det spontane uttrykket er for lengst pakket inn og gjemt innunder studioenes meterlange miksepulter og turneenes private jetfly.

 

Bydelen Bromma i Stockholm, 1975. Råg i Ryggen har spilt sammen i 4 år, og har lokalt opparbeidet seg et visst ”navn” blant tilhengere av britisk heavyrock og tøffere progrock. De er uforskammet unge, når de platedebuterer er medlemmene mellom 17 og 21 år. De er på ingen måte profesjonelle, men puttes heller inn i båsen for etablerte amatørband eller undergrunnsband med kvaliteter. Med øre for gode låter, utstyrt med relativt kostbare instrumenter fra Gibson, Rickenbacker og Hammond, går bandet i studio. I april 1975 blir bandets første og eneste album utgitt på det lille selskapet Rondo. Ryktene vil ha det til at trommeslager Peter Sandberg kom i snakk med en musikkprodusent på Centralstasjonen under en fuktig kveld på byen, en prat som endte med tilsagn om studiotid. Etter hvert ble det også platekontrakt.  Deres selvtitulerte album ble innspilt i løpet av kun 16 timer. Alle låter er stort sett innspilt live i studio første dagen. Vokalen ble lagt på neste dag. Uken etter ble hele albumet mikset på et par timer. Det kan man kalle rasjonelt!

Pressen er lunken, men publikum liker det de hører. Ingen sensasjonsstemning akkurat, men nesten 9000 solgte plater må sies å ha vært ganske bra, minnes gitarist Janne Aggemyr. Albumet nådde 24. plass på den svenske salgslisten våren 1975.

Råg i Ryggen – Råg i Ryggen (Rondo 1975) 10/10

La oss gå rett på albumet, og la en gjennomgang av de sju låtene bli en reise i bandets musikalske univers.

Vil du lytte til en del av låtene, gjør du følgende: Kopier denne adressen: www.rocksirkus.com/ryggenmusikk.htm til et nytt vindu i nettleseren din, og velg fra listen som linker til låter som ligger ute på Youtube.

 

Det Kan Väl Inte Vara Farlig (5.43)

Låten åpner tungt, nesten Black Sabbath-aktig, før en heftig Wah-Wah-pedal og påfølgende gitarløp skriver Uriah Heep med STORE bokstaver. Jonas Warnerbrings vokal er egenartet og sterk, med mengder av sjarm. Det synges på svensk, og verset ruller av gårde i en up-tempo Rock’n’Roll-setting, og refrenget er godt integrert, før det hele brekkes opp med et gitar/vokal-stikk i beste Deep Purple-tradisjon. Etter andre refreng kommer et roligere parti ledet av Christer Sjöborgs Hammond, som her låter veldig Ken Hensley. Fiffige detaljer videre utover i låten, og en klassisk heavyblues-solo mot slutten setter prikken over i-en. Janne Aggemyr forteller at teksten skiller seg fra albumets øvrige, ved at den er temmelig seriøs med sitt klare anti-narkotikabudskap. Likevel opplevde bandet, som vi vet også skjedde med Nationalteatern, at budskapet av enkelte ble mistolket.

You Know It Ain’t Easy (7.27)

Når Råg I Ryggen går over til å synge på engelsk, minner de ikke så rent lite om et par ting vi kjenner fra langhårede nordmenn på 70-tallet. Både Junipher Greenes Friendship og Høsts Sterke Vinger er naturlige referanser. Vokalen er mer ambisiøs, nå også med enda en Heep-referanse i den flerstemte koringen. Det er utrolig fascinerende å høre et band som så til de grader kjører på, gir full gass, og aldri er redde for å bli konfrontert med at de ligner på andre. Det er ironisk nok nettopp denne entusiasmen og det brennende ønsket om å låte som de store, engelske gutta som løfter Råg i Ryggen. De holder aldri tilbake, men gir og gir, parti etter parti. Allerede halvveis i You Know It Ain’t Easy skjønner vi at dette er en av de aller sterkeste heavyprog-platene som er utgitt utenfor England. Når Råg i Ryggen etter hvert kaster seg hodestups ut i et Deep Purple-marsjtempo mellomspill, passer det utmerket inn i helheten. Björn Aggemyrs bass får mer spillerom, og Rickenbackersoundet er Chris Squire/Yes-tro i lange baner.

Spångaforsens Brus (5.58)

Her er det Kebnekajse-stil og folkrock for alle penga. Låta er som alle andre kreditert bandet, så det er ikke snakk om en tradisjonell låt, men eget materiale som høres gammelt ut. Faktisk ender denne instrumentalen opp med å bli platas svakeste. Ikke fordi den er dårlig, men vi hører for første gang et band som tidvis skurrer litt, og prøver å tenke i stedet for å spille. Det er mye fint basspill her, interessante gitarharmonier, og keyboards som glir godt inn. Likevel litt for lang, med litt for lite progresjon til å følge resten av albumets ganske så plettfrie kvalitet.

Jan Banan (5.16)

Dette var det nærmeste vi kom en ”hit”, forteller Janne Aggemyr. Jan Banan var en låt vi likte veldig godt å spille, og det var nok også publikums store favoritt. Utgangspunktet for det kjente begrepet Jan Banan var et barnerim, men Janne tror Råg i Ryggen var det første bandet som brukte ideen. Senere vet vi at blant annet Stefan Sundström har adoptert Jan og gitt han nytt liv i sine tekster. Teksten på Jan Banan er en flott oppvisning i ungdommelig tøys og nonsens, om en hverdagslig bytur og en banan, med påfølgende katastrofe. Det er nok ingen overraskelse at Råg i Ryggens vise om Jan Banan er noe av en svensk undergrunnsklassiker i dag. Musikalsk så sparker låten svært godt fra seg. Christer Sjöborg hadde etter sigende en av Sveriges aller første MiniMoog synthesizere, og denne brukes flittig med sitt nesten barnslige riff i starten. Låten har sterkt fokus på teksten, mens instrumentene kryper opp til overflaten i mellomspillene. Gitarene er som snytt ut av nesa på Mick Box, og synthen klassisk så det holder. Hammond-partiet i låtas andre halvdel kunne like gjerne vært gjort av Ken Hensley, men det er glimrende gjennomført, melodiøst og helt riktig.

Naked Man (6.18)

I min fascinasjon for Råg i Ryggen har jeg spilt albumet om og om igjen den siste måneden. Jeg tror jeg har vært gjennom 20 ganger, og kan låtene temmelig godt. Det er en fare for at man kan gå lei, særlig når en del av stoffet er såpass umiddelbart og rett i trynet som flere av låtene her, og da særlig de svenskspråklige. Naked Man er en av låtene som er mer progressive i formen, og således litt langsommere å få grep om. Til gjengjeld kommer den hardt når den først løsner Det låter europeisk med engelsk fascinasjon, hvor Eloys tidlige plater kan være relevante sammenligninger. Åpningen er episk med fløyte og Hammond, før et Wishbone Ash-aktig tema drar i gang låten for alvor. Vokalen er fortsatt sjarmerende og tilstedeværende, full av kraft. Det dukker også opp en og annen Deep Purple-referanse utover i låta. Wah-Wah-pedal må ha vært gitaristenes yndlingsdings, da denne brukes flittig albumet gjennom. Ingenting galt i det. Som en barndomsvenn av bandets andre gitarist, Björn ”Nysse” Nyström kommenterer det på progg.se: ”Nysse låna min whawhapedal en gång, och STOD på den... han var en mobbare =) Nä, i Nysses källare var första gången jag blev döv av rockmusik. Han lira Johnny Winter så det rök om det. Men låna aldrig ut nåra pedaler till han...”

Queen Of Darkness (4.38)

Låten åpner med et orgel som er i ferd med å lette, igjen en tydelig Ken Hensley-referanse. Leslien spinner som et helikopter og rørene er rødglødende og overstyrte. Trommis Peter Sandberg leker seg med storslått rytmikk bak settet, og gitaristene får ganske lange solo-pasasjer. Teksten funker helt fint, og låta er melodiøs til tusen. Et dempet og symfonisk mellomparti blir vel det nærmeste Råg i Ryggen kommer et kompromiss på albumet, da de musikalske referansene innad i bandet i følge Jan Aggemyr delte seg noe mellom tung blues og tung prog/symfo. Ikke verre ulikheter enn at man kunne dra i land en temmelig sterk LP-utgivelse, tydeligvis.

Sanningsserum (6.42)

Dette er nok den låta jeg holder som min personlige favoritt, sier Aggemyr, når jeg spør han om hvilken av albumets 7 låter han likte aller best. Ikke noe merkelig valg, siden den har såpass sterke kvaliteter. Det bugner av brølende Hammondorgel, og låta er satt opp rundt en temmelig tung og hardslående rytmikk, og gitarløp som igjen henter frem Wishbone Ash og Deep Purple-sammenligningene. Jonas Warnerbring synger også her forbasket tøft.

2009: Søkelys på Råg i Ryggen

Når vi spiller albumet 34 år senere, er det ord som uredd, vitalt, tøft og uhøytydelig som først dukker opp på blokka. Jeg har allerede påpekt at det låter særdeles umiddelbart, og det er ingen dårlig attest. For å si det sånn: Vi må til de mest iørefallende låtene hos Deep Purple, Led Zeppelin eller Black Sabbath for å finne noe som antenner like raskt. Jeg tror andre tunge band som Spooky Tooth, Mountain, Free og Vanilla Fudge hadde trengt lengre tid for å hypnotisere lytteren enn hva Råg i Ryggen kunne gjort under ellers like forutsetninger.

I 1975 var ikke tung rock med referanser til blues og progrock en sjanger som skapte noe nytt, og rekrutteringen er liten. At mange av de bandene som var store ved inngangen til tiåret er i ferd med å gå tomme for drivstoff, gjør ikke saken bedre. Man kan alltids diskutere om det er lov å skamrose et band som plukket opp løse deler og monterte et sound som er såpass tett opp til et par-tre andre kjente band, og da i særlig grad Uriah Heep. Jeg er av den oppriktige mening at når resultatet er såpass bra, er det ikke bare lov, men faktisk viktig å gjøre litt stas på denne forholdsvis ukjente juvelen. Jeg kan ikke navngi et eneste av Uriah Heeps 70-tallsalbum som er på høyde med Råg i Ryggens LP når det gjelder kvalitet på låter og arrangementer. Alle Heep-skivene har minst en kjedelig låt, som er svakere enn RIRs minst begavede øyeblikk.

Råg i Ryggen ble aldri store. Selv om man både i musikken og ved å se på bilder skjønner at de ønsket seg opp og frem, kom aldri bandet lenger enn at de var et lokalt fenomen i Sverige, og særlig i Stokholmsregionen. Bandet spilte aldri utenfor Sveriges grenser, og det er nok grunn til å tro at også de fleste av de 9000 solgte LP-ene ble betalt med svenske kronor.

Hvordan låter så utgivelsen med 2009-ører? Jeg er ganske sikker på at om albumet hadde vært innspilt og sluppet på markedet i dag, med en god produsent, enda fetere lyd og riktig markedsføring, hadde vi hatt med å gjøre en oppsiktsvekkende festivalfavoritt som hadde blåst Bigelf og Wolfmother av scenen med en kjempesmell. Det låter veldig riktig (eller konservativt) i sin totale mangel på digitale effekter. Det føles overhodet ikke utgått på dato, mye takket være vokalarbeidet som er såpass genuint, og denne fremstår ofte som ganske fristilt fra sine idealer. Musikerne er talentfulle og teknisk dyktige, og klarer å skru frem akkurat den lyden som gjelder. Enten det er Björns Rickenbacker-bass som kutter gjennom, eller Christers Hammond A-100 med to svære Leslie-kabinetter som blåser deg av gårde, så låter det som hos de store gutta.

 

Jeg har vært ute og spurt en del norske samlere og musikkentusiaster om deres forhold til bandet, og har inntrykk av at det er få som virkelig husker de. Mange husker navnet, noen mener å huske et band med ganske gode låter og tøffe, doble gitarer. Når jeg derimot spør Konrad hos svenske Record Heaven om en kjapp kommentar, tar han det naturligvis på strak arm:

"Intresset för RiR skulle jag vilja säga är konstant vi säljer lite hela tiden så det kommer in nya som upptäcker dem. Vad som var så speciellt med dem tar jag helt fräckt och knycker från vår hemsida, för det summerar det hela perfekt! One and only album from outstanding band from the Stockholm area. Released in '75, this is nothing less than a milestone in Swedish hardrock history. An album filled with progressive and guitar driven hardrock tunes with over the top fuzz dual guitars and moogs / hammond. Very intense and powerful, and always, when mentioned, described as one of the real jewels from Scandinavia. Hade de kunnat/velat spela live så tror jag att det hade varit ett stort intresse motsvarande första progbåten som mellotronen ordnade, de har blivit tillfrågade flera gånger men ej velat av olika anledningar, tyvärr."

Råg i Ryggen ble oppløst våren 1977, etter å ha vært gjennom bytte av både trommis og vokalist. Bandet har ikke gjort en eneste konsert siden den gang, og Janne er usikker på om lysten er til stede hos alle de seks originalmedlemmene. ”Noen av oss har snakket om det, men så langt har det ikke blitt noe av” sier Janne. Jeg sjekket den omfattende svenskrock-siden progg.se, og ser at Råg i Ryggen ligger på 72. plass over søkte band, med drøyt 12.000 sidevisninger. Til sammenligning har ikke ”gigantene” Hoola Bandoola Band mer enn drøyt 4 ganger så mange visninger, der de ligger på 10. plass. Andre interessante band som Panta Rei og Saga, begge med et album bak seg om lag samtidig, har omtrent halvparten av antall sidevisninger til Råg i Ryggen.

Bandets eneste album, med katalognummer Rondo 114, dukker fra tid til annen opp på bruktmarkedet. Prismessig ligger den høyt, med tanke på at den tross alt solgte nesten ti tusen eksemplarer. Pene utgaver kan finnes ned mot fem hundre kroner, men vi har flere eksempler på at strøkne eksemplarer har nærmet seg to tusenlapper. Jeg vil si at en prislapp på 8-900 kroner for et eksemplar i EX/EX er høyst akseptabelt.

 

Originalvinylen med katalognummer Rondo 114. Har du denne liggende i boden, snakker vi om en aldri så liten godbit...

 

 

 

 

 

 

 

I 2005 ble albumet sluppet på CD av den lille labelen Transubstans, en del av entusiastforetaket Record Heaven, som i dag er store på tyngre rock og progressive saker. CD-utgaven inneholder en informativ booklet med bilder, samt tre live-låter. Lyden på disse er skral, men gir uansett et bilde av hvordan bandet låt på scenen.

 

Kilder:

Intervju med Janne Aggemyr, mai 2009.

www.progg.se

Booklet fra CD-utgaven av Råg i Ryggen, forfattet av Tobias Petterson

Bilder av bandet er velvillig utlånt av Janne Aggemyr. Se flere på http://goto.glocalnet.net/jannes/
Bildebehandling / montasjer: Morten O. Reiten

 

'