Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Godt Nytt samler og musikkår 2013!

Vips var 2012 over – vi har akkurat påbegynt 2013. Hva vil året bringe for oss musikkelskere og samlere, hva er status?

Samlermarkedet har nok endret seg en del de siste årene. Det er et generasjonsskifte på gang, og hele kretsløpet med plater som bytter eier ser ganske annerledes ut i dag enn for 10 år siden.  Jeg har samlet siden slutten av 80-tallet, omtrent da LP’ene forsvant ut av butikkenes vanlige utvalg til fordel fra CD-platen. Utover 90-tallet ble det kjøpt stadig mer vinyl, og jeg vil anta at min egen samling og lidenskap tok skikkelig av rundt årtusenskiftet. Jeg tror derfor jeg kan si at jeg har fulgt endringene på kloss hold, og ser noen ganske tydelige trender.

Noe av det mest synlige er at LP-formatet er tilbake i butikkene som selger nye plater. Enten du spaserer inn hos kommersielle Platekompaniet på Oslo City, eller faghandelen Big Dipper et steinkast unna, er det liten tvil om at vinyl er en viktig del av basissortimentet til førstnevnte, og selve hovedpulsåren til platepusherne i Møllergata. Jeg tror ikke vi skal våge å si at utvalget på vinyl er større enn CD-utvalget, men det er annerledes. Så godt som alt som utgis i dag av relevant musikk i rock-sjangeren, kommer også på vinyl. Noe kommer bare på vinyl og mp3, slik at CD-formatet helt forbigås. Dette gjøres gjerne som et tegn på ekthet og kredibilitet, som fortsatt er faktorer med en viss betydning i musikkbransjen. En platebutikk som i dag lagerfører 5 eller 10.000 LP-plater gir deg absolutt MYE å velge i, enten du samler de store klassikerne, de nye bestselgerne, den sære indierocken eller fargerik 60-tallspsykedelia. Du finner det på vinyl!

Driftige hoder hos plateselskapene har selvsagt sett at markedet har eksplodert, og det bugner av lekre og påkostede box-sett, luksusutgaver og spesialutgivelser av vinyl. Her har man elegant tatt en U-sving fra tilsvarende satsning i CD-markedet, og er tilbake på vinyplattformen. Boxene du betalte 5-6-700 for på 90-tallet, får nå en søster eller bror i vinylformatet, bare til dobbel eller tredobbel pris. Så er spørsmålet om markedet, som jo er du og jeg, «går på» denne gangen også..?

Til jul kunne vi i tillegg til 3-4-tusenkronersbeistet fra Beatles flotte oss med The Who og Black Sabbath-bokser til et par tusenlapper stykket. Pene, gedigne objekter, med god lyd.  Om vi trenger det? Det har aldri vært et relevant spørsmål i våre kretser. Beatles-boksen har solgt i bøtter og spann, til 2-3 generasjoner samlere og musikkelskere. Jeg trenger dog ikke å la det være en hemmelighet at jeg ikke har kjøpt de nevnte tre boksene. Jeg liker heller langtidsprosjektet med å komplettere rekkene med pene originalpressinger. Det vil ta tid, og det vil bli dyrt. Det er dog ikke store hull om vi ser bare på titlene, ikke utgavene. Musikken finnes også i mine hyller. Jeg har ikke noe ønske om å forsake de opprinnnelige 60/70-tallspressingene på Track, Parlophone og Vertigo til fordel for en nyprodusert boks. Boksene kommer helt klart til å bli fine samleobjekter, men i mitt tilfelle ville de røket rett inn i fjernarkivet i kjelleren, og det ser jeg ikke helt poenget i. I mitt hus er selv de dyreste LP-plater et bruksobjekt som (selvsagt med forsiktighet og respekt) skal spilles og nytes. Plata er et fonogram som skal høres og nytes, mens coverets kunstverk beskues og leses for n’te gang.

Også i Norge florerer det med nypresset vinyl av våre nasjonale plateartister, og mye er samlerobjekter på rekordtid. I alle fall blant de som har som hobby å sikre seg spesialutgaver og limited-plater kun med tanke på videresalg. La meg ta et eksempel: De siste 10 årene har både Jokke og Valentinerne og Madrugada vært sikre investeringsobjekter, som alltid har gått dyrt på bruktmarkedet. Nå har det kanskje roet seg litt rundt Jokke, og Madrugada er heller ikke så hett som for 2-3 år siden. Kaizers Orchestra derimot, har blitt det nye store. Deres Violetta-trilogi kom hver i et lite opplag på 500 plater med farget vinyl. Disse var alle revet vekk på timer, mange av de til spekulanter hvis eneste håp er å femdoble prisen på noen dager. Et raskt søk på QXL gir meg 24 treff på Kaizers-vinyl. Hele 20 av disse med en utropspris på 500 eller mer. Kun en av disse 20 har bud. Markedet tilbyr varene, men kundene uteblir. Flere har sagt det før meg, og jeg gjentar det gjerne: Utgivelser du kan kjøpe når som helst, etter et kjapt nettsøk, kan knapt nok kalles sjeldne. I mange tilfeller er det snakk om dyre objekter, men dyr og sjelden er ikke nødvendigvis det samme. I eksempelet med Kaizers Orchestra ser vi at ting blir stående usolgt veldig lenge, altså er ikke markedet villig til å betale prisen som forlanges. Muligens som en motreaksjon mot det mange ser som ren spekulasjon, ikke ulikt svartebørsbillettene ved konserter med store artister.

Det norske samlermarkedet er spesielt. Vi har mange samlere med mye penger, men vi har også en del samlere som har en iboende motvilje mot å betale for sjeldne objekter.  Dette gjelder også de voksne samlerne som har holdt på lenge. Disse husker fortsatt garasjesalgene og loppemarkedene på 80-tallet, og flyttesalgene og dødsboene på 90-tallet som ga god tilgang på plater til en tier, kom og plukk. Denne tiden er foreløpig forbi – i alle fall er det langt mellom tilfellene nå om dagen. Etter internett ble vanlig, har også de uvitende selgerne skaffet seg tilgang på informasjon om hva ting kan være verdt. Det har kommet til mange yngre samlere, og salgskanalene via finn.no og QXL gjør at mange potensielle kjøpere blir nådd, og pris/verdi på plater er mer gjennomsiktig. Flere har også brent seg på å betale vekslepenger for sjeldne og dyre objekter, som straks har blitt lagt ut for salg igjen, men denne gang til en helt annen pris.

Jeg har også en teori om at i dag er veldig mye av de gode samleobjektene fra 50, 60, 70 og 80-tallet enten er kastet/ødelagt, eller aller helst i varetekt hos bevisste storsamlere rundt om i det ganske land, hvor de trygt forblir i enda noen år.

Det er omtrent på dette tidspunktet vi kommer til å tenke på at majoriteten av de som i dag sitter på de virkelig store samlingene, har passert 50 år. I løpet av de neste 10 årene skal vi se en begynnende trend på at disse samlingene skiller lag med sine eiere. Man kan si mye fint om platesamling som hobby, men som så mye annet får også samlerhobbyen en slutt i det man går ut av livet. Hvordan kommer dette til å forandre markedet, og på hvilken måte vil det skje? Kommer megasamlerne til å ha hjerte til å begynne å stykke opp og selge unna mens de har helsa i behold, eller kommer det til å bli tilfeldige oppryddinger og dødsboauksjoner? Hva skjer med prisen når markedet «flommer over» av det som i dag nesten ikke sees for salg på bruktmarkedet i Norge. Stones-originaler fra 60-tallet, Den første til Bowie, Klassikerne til Aunt Mary… Essensielle i enhver 5000-platers-samling til dagens 60-årige platesamlere. Det finnes jo ingen oversikt over hvor mange slike samlinger vi har her til lands, men vi snakker mange hundre, kanskje flere tusen, som er i størrelse fra flere tusen plater og oppover. En majoritet av disse har et betydelig innslag av rock fra 60 og 70-tallet. De første 10-15-20 samlingene som slippes ut på markedet vil ha en stor interesse, garantert. Deretter begynner markedet gradvis å mettes og prisene må gå ned, om man da ikke vil kikke mot et internasjonalt marked via ebay.

Men la oss ikke dvele ved død og evig mørke. Platebutikkene har en oppsving, tidligere nevnte Big Dipper flyttet nylig til større lokaler i Oslo, og har en svært oppegående avdeling i Trondheim. I Tromsø har Backbeat allerede fått et godt navn, og Tønsberg-baserte The Garden  åpnet ganske nylig en ny avdeling i Oslo. Platekompaniet selger mye vinyl, men har på ingen måte dumpet prisene – og dette er interessant. En ny LP koster i dag +/-200 kroner, og dette tjener butikkene anstendig på. En rask prissjekk gir følgende resultat: Bob Dylans siste (Tempest) koster 229,- hos både Platekompaniet og Big Dipper, mens The Garden tar 219,- Den allerede nevnte Beatles-boksen koster noen kroner fra 4 tusenlapper hos alle disse tre, mens min lokale dealer, Innova på Lillehammer har solgt den for ca 3500,- Enda mer å spare er det hos svenske Ginza, som etter sigende sender til Norge igjen. Der koster vidunderet hele 800 kroner mindre enn hos Oslobutikkene. Men: Selv om det alltid er hyggelig å kjøpe ting til god pris, er jeg overraskende komfortabel med at priskrigen på vinyl lar vente på seg. Det styrker meg i troen på at vi kan oppleve velfylte norske platebutikker i mange år fremover.

For 12-13 år siden var det temmelig sært og ganske nerdete å samle på vinylplater, i alle fall blant unge og unge voksne. For 5-6 år siden begynte det å bli hipt å kjøpe ny vinyl, som et uttrykk for å være oppdatert innen mote, livsstil og trender. Hadde du en reisegramofon og en obskur 7-tommer med vindskjev instrumentalrock fra 60-tallet, var du hipsterfestens midtpunkt. I dag kan alle kjøpe vinyl. Ungdommen er for lengst i kundegruppen, men også godt voksne, de som ikke har kjøpt en LP siden 1989, vender nå tilbake, gjerne med ny platespiller etter at ungene for lengst har flyttet ut. Det er denne pengesterke men ujålete kunden som kjøper nyvinyl av Eric Clapton og Dire Straits til 229 kroner på Platekompaniet. De vet kanskje ikke at markedet flommer over av vinyl til noen få tiere med deres voksenpop og softrock, evenuelt vil de ikke ha andres gamle vinylplater inn i eget hjem. Vi skal likevel ta denne gruppen på alvor, da de hverken er spesielt trendopptatte, eller nøler med å ønske seg 8 kg Beatles til jul fra barn og barnebarn.

Siden jeg selger unna en del dubletter og annet overskudd fra egen samling, har jeg rimelig god føling med hva folk etterspør om dagen av brukte ting. De dyre objektene, over 2-300 kroner, er det moderat interesse rundt, med unntak av en del norske ting. Bruksmusikk i prisklasse 70-130 kroner derimot, er det aldri problemer å bli kvitt. Det er fortsatt mange av klassikerne som selger, Beatles, Pink Floyd, Guns’n’Roses, Rolling Stones, Black Sabbath, Iron Maiden og Kiss forsvinner kjapt fra mine hyller når jeg luker ut noe av dette.

Så, hva skal jeg selv kjøpe i 2013? Vel, jeg skal fortsette å ruste opp den samlingen jeg allerede har. Det betyr at selvfølgeligheter som Genesis og Uriah Heep skal byttes ut med enda penere eksemplarer, selvsagt i original engelsk pressing. Jeg skal fortsette å tette noen hull i min seksjon for Dansk 70-tallsrock, som er et område med overraskende mange godbiter. Svenskehyllene skal også få påfyll, både Asoka og Blåkulla står på blokka som akutte mangler. Jeg håper også at det kommer en håndfull med virkelig gode album utgitt i 2013, og sikkert noen spennende RE-utgivelser, her er det naturlig å starte med 2012-slippet av Kjøtts 12". Så må jeg prøve å få besøkt en messe eller to, og ja, det kan nok fort være dags at besøke Utrecht igjen. Det kommer til å bli dyrt, men jeg skal fortsette å tynne ut i allerede velfylte hyller, som betyr gode påfyll til salgs-seksjonen hos Rocksirkus.

Godt Nyttår - Morten

 

 

 

'