Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Under Lupen: Scorpions 1972-1982

Fra Krautrock til Stadionrock. Et kritisk blikk på bandets 10 første år som plateartister.

Jeg gir meg selv litt motstand, og gir meg noe å jobbe litt ekstra med. I ny serie ”under lupen” skal vi ta for oss band, utgivelser eller andre fenomener som trenger litt ekstra grundig gransking. Dagens problemstilling: Er det verdt å bruke tid og penger på Tyskerrockerne Scorpions?

I platebunken: Morten O. Reiten

Jeg lener meg tilbake, og lukker øynene. Jeg reiser tilbake i tid.

Sent 80-tall: Min gryende rock-interesse har stilmessig stoppet opp i Heavy Metal-sjangeren. Dio, Iron Maiden, Judas Priest, Kiss, WASP, Motley Crue og Alice Cooper er favorittene. Scorpions blir veid og funnet litt for lette. Eventuelt satt på vent i kurven sammen med alskens oppsop som Helix, Saxon, Bon Jovi og våre egne TNT. Den gangen var det live-skiva World Wide Live og studioalbumet Savage Amusement som var lagt til grunn for like/ikke like. Noen år tidligere hadde de sluppet den pompøse balladen Still Loving You, som på tampen av tiåret fortsatt var en gjenganger i NRKs Nattønsket. Snart kom "plystre-låten" Wind of Change som flere motvillig går rundt og nynner på den dag i dag.

Tidlig 90-tall: Jeg har plukket opp den doble Tokyo Tapes (live 1978) i en bruktbutikk, og liker det jeg hører. Kjøper også Blackout, som jeg umiddelbart oppfatter som rimelig tøft. Et par år senere byttes disse bort, og det går mange år før jeg skal kjøpe noe mer av Scorpions. Bandet deltar på Roger Waters' oppsetting av The Wall i Berlin, en konsert jeg så på import-TV i rette øyeblikk. Showet gjorde sterkt inntrykk, men av Scorpions er det vel motorsyklene jeg husker best.

Tidlig 2000-tall. Jeg plukker opp et par av de ”gamle” studioskivene, Taken By Force og Virgin Killer. Låter småtøft, og spilles i ny og ne. Jeg finner etter hvert en strøken kopi av Tokyo Tapes, og Blackout havner også igjen i mine hyller. En liten fugl hvisker meg i øret at jeg bør sjekke ut de to første albumene, og disse gir meg raskt et større perspektiv på hva Scorpions faktisk har bedrevet. Særlig Fly to the Rainbow har snurret jevnlig på min spiller de siste 7-8 årene. Fortsatt er jeg likevel aldri mer enn småinteressert i bandet som sådan.

2010: Oppgjørets time. Kan man like Scorpions? Jeg dissekerer, og prøver å gi deg noen svar på linjene under.

(Grønt linker til info om plata, rødt linker til Youtube)

Scorpions har røtter helt tilbake til 1965, da gitarist (han med bart og V-gitar) Rudolf Schenker samlet en tropp med spillesugne Hannover-gutter. Stilen skal etter sigende ha vært temmelig tidstypisk beat / R’n’B. I 1969 skjedde viktige endringer da lillebror Michael Schenker og høyfrekvent vokalist Klaus Meine gjør sitt inntog i bandet. På tampen av 60-tallet var bandet klart inspirerte av Yardbirds, The Pretty Things og Spooky Tooth, men snart var de spisset ytterligere til en skitten-tysk heksegryte av Led Zeppelin-influert bluesheavy, Pink Floyd-aktig psykedelia og støvete autobahn-prog . De neste tre årene videreutvikles formelen, og bandets debutalbum Lonesome Crow (7/10) slippes av Brain i 1972. Åpningslåta I’m Going Mad er intet mindre enn oppsiktsvekkende om du ikke kjenner denne delen av bandets historie. Pumpende, episk heavyprog med nydelig tysk aksent fra en ung Klaus Meine. Rytmepinner, pastoral koring, fet Rickenbackerbass og sylkvasse gitarer gjør Mad til et uforglemmelig stykke tyskerrock. Schenkergutta byr på friskt gitarspill, bassist Lothar Heimberg lurer hele tiden under overflaten med sine vandrende bassganger. Albumet er en overraskende solid utgivelse, og allerede på andrekuttet It All Depends, kommer bluesreferansene tydelig opp til overflaten, vi er ikke særlig langt fra Led Zeppelin her. Wolfgang Dziony på trommer gjør en god jobb, lekent og med sjangerens behov for så vel tyngde som variasjon. Dessverre avtar oppfinnsomheten noe etter de to første låtene, og resten av albumet glir forbi tidvis anonymt i mine ører. Jeg vet likevel at flere samlerkolleager og musikkvenner med spesialområde tidlig 70-tallsrock setter Lonesome Crow høyt, og det er viktig å påpeke at dette nok er den skiva til Scorpions som er lengst unna det du antageligvis forbinder med bandet, på godt og vondt (mest godt). Det er gitarbasert heavyprog som like gjerne kunne vært innlemmet i det gode Vertigo-selskapet, i alle fall om gutta hadde vært britiske. Albumet ble godt mottatt i Tyskland, og i kjølvannet av plateslippet bar det ut på veien med blant andre UFO, Rory Gallagher og Uriah Heep.

I 1973 ble den da 18 år gamle Michael Schenker tilbudt gitaristjobb i britiske UFO. Storebror Schenker tar med seg Klaus Meine og forener seg med det relativt ukjente bandet Dawn Road. Scorpions-navnet ble benyttet videre, da de allerede hadde et album bak seg, og Dawn Road-keyboardist Achim Kirschning var nå i beste fall et assosiert medlem, og Uli Jon Roth er bandets fremtidige gitarfantom. I 1974 slippes albumet Fly To The Rainbow (9/10), innpakket i et av tidenes mest ubestemmelige cover (ser ut som en skikkelig Spania-kopi av et eller annet fra 80-tallet). Fly To The Rainbow var spissere i kantene og et vesentlig mer renskåret rock-album. Bandet er nå i stallen til gigantiske RCA, som muliggjør tyngre internasjonal markedsføring. Det meste av materialet var nå kreditert Schenker/Meine. Det åpnes formidabelt med Speedys Coming, kanskje bandets beste låt noensinne. En frådende hardrocker med sterke vokallinjer, beintøft refreng og et samspilt band. Den nye rytmeseksjonen er tyngre og tightere, og binder det hele sammen til en sterk helhet. Det klassiske gitarspillet på They Need A Million låter friskt, og Meine synger rimelig pent. Vi skal huske at dette er en vokalist i en sjanger hvor det ofte balanseres på en knivsegg. Klaus Meine er på ingen måte noen Rob Halford, som alltid lander på begge beina. Nok om det foreløpig. They Need A Million ekspanderer til en galopperende, tøff rock-låt med kontante markeringer, fet vokal og et snirklete, tøft gitarriff. Fortsatt låter det friskt. På Drifting Sun får Uli Jon Roth føre vokalen, og det gir bandet et ekstra bein å stå på. Mens debuten begynte å gå på tomgang på låt tre, fortsetter Fly To The Rainbow med relativt uforandret styrke. Drifting sun er litt for lang med sine sju minutter, men gitarspillet er førsteklasses, og legg merke til hvor Hendrix-inspirert Roth er i mye av det han gjør. På Fly People Fly flørter de med powerballadsjangeren de 15 år senere skulle bli en av de fremste representantene for. Låta er seig, pompøs og med en fin, lettfattelig melodi i bunnen. B-siden åpnes med den hyggelige This Is My Song, som med sin naive enkelhet tar et steg til siden fra resten av albumet. Det hyggelige er at det også fungerer svært godt. Gitarsoloen på slutten binder likevel denne lille perlen sammen med resten av albumet, og her høres Hendrix-referansene ekstra godt. Tittelkuttet legger seg tett opptil tidlig 70-talls Uriah Heep, episk, småkitchy men ganske fengende heavyprog. Fly To The Rainbow er et helstøpt og svært solid album fra andre-generasjons tungrockere. Her er det ofte lengre mellom perlene enn når Sabbath, Purple og Zeppelin regjerte, men lyspunktene finnes, og dette albumet er et av dem. Albumet var det første med Francis Bucholtz på bass, og Bucholtz ble værende i bandet til inn på 90-tallet.

 

Ved bandets tredje utgivelse, In Trance (7/10), fra 1975, tror jeg vi kan si at mye av formelen er på plass, på godt og vondt. Den ikke ukjente Dieter Dirks er nå på plass som bandet produsent, et forhold som varer til slutten av 80-tallet. Dierks hadde tidligere produsert Kraut-legender som Ash Ra Tempel, Tangerine Dream, Embryo, Hairy Chapter og Nektar. Åpningskuttet Dark Lady gir rom for både skrikevokal og gitarmasturbasjon, og viser bandet fra en mindre interessant side. In Trance var også det første coveret med halvpornografiske hentydninger, hvor unge tenåringsjenter og husdyr ser ut til å ha vært en favoritt. Denne gangen riktignok bare en ungjente bøyd over en gitar med ene brystet hengende ute. Om ikke bandet alene hadde denne smakløse kreativiteten, så var det i alle fall en svett plateselskapsfyr med beslutningsmakt som syntes coveret var en god ide. Historien har vist oss at tyskerne ikke alltid har visst når det har vært nok. Låta In Trance funker absolutt fint, og er lett å like for de fleste rockere. Life’s Like A River kan klines til, mens Top Of The Bill fint kan headbanges til. Her har villdyret våknet opp fra den germanske hengemyra, nå snakker vi tøff Rock’n’Roll. Oppfølgerkuttet Living and Dying funker også fint i den mer symfoniske delen av HM. Side 2 er jevnt bra, og det låter som det skal. Det ene beinet i Purple/Heep/Wishbone Ash-tradisjonen, det andre inn i fremtiden med kollegaene i Judas Priest og Ufo på vei til det som skulle bli den nye metallen rundt 1980. Trommis på In Trance var Jürgen Rosentahl, som litt senere skulle dukke opp i Eloy. Bandet begynner å vokse seg store i Japan, og turnerer i Europa med de store gutta i Sweet og de enda større i Kiss.

Så hva er det egentlig vi snakker om, rent musikalsk? For det første så er det ganske hardt, og det er ganske kjapt. En låt som Robot Man er nesten frenetisk. Prøv å flytte beina til denne når du komper på luftgitar, så skjønner du hva jeg mener. Gitar er det jevnt over mye av i Scorpions. Litt for mye kanskje, når man dissekerer låtene. Rudolf Schenker spiller tøffe riff og grunnlinjer, og Roth har mye tøffe stikk og soloer. Likevel kan det bli litt mye til tider. Klaus Meine er vokalisten man aldri blir helt klok på. Ikke ser han spesielt sexy ut, hans scenefremføring fra de første årene er keitete og delvis innadvendt, og stemmen i beste falt omdiskutert. Han synger for så vidt bra, men det krever sin mann å synge høyfrekvent heavyrock som fortsatt høres bra ut i 2010. Jeg tror vi skal konkludere med at Meine gjør sin jobb bra nok, og de gangene det feiler, bidrar dette til å holde bandet nede. Sånn sett er 70-talls Scorpions fortsatt litt eksklusivt og upløyd mark for mange rock-interesserte i dag. De aller fleste tyskerband fra 70-tallet hadde et og annet å sette fingeren på når det gjelder engelskuttale. Jeg har tidligere påpekt dette som en sjarmfaktor hos Eloy, og kan like gjerne bruke det samme begrepet på Scorpions. På debuten var det ille, hør på I’m Going Mad en gang til. Det er mye Z’er inne i diksjonen der. Meine gjorde sine hjemmelekser, og ble flinkere etter hvert, men noen cockney ble han vel aldri.

De par-tre neste albumene holder en ganske jevn standard. Da velger jeg å se vekk fra tåpelige albumtitler og syke cover. Den 10 år gamle Jaqueline pryder coveret som om hun skulle vært en erfaren glamourmodell på bandets fjerde album, med den naturlige tittelen Virgin Killer (7/10). Ifølge intervjuer med så vel Schenker som Roth, er det tydelig at dette ikke bare var bandets ideer. Jeg er liberal og legger aksept-lista høyt, men dette coveret kler ikke et band som Scorpions. Til det byr det musikalske innholdet på alt for lite motstand. Bandet er verken kontroversielt, alternativt eller avskyelig. Virgin Killer åpner med Pictured Life, en kraftplugg av en kommersiell og allsangvennlig heavyrocker. Dette er på mange måter starten på det moderne Scorpions, en signaturlåt på samme måte som Living After Midnight, Jump og I Wanna Rock fra et knippe av bandets andre kollegaer. Bandet finner formelen, og produksjonen er tettere. Rosentahl har på grunn av militærtjeneste overlatt trommestolen til Rudy Lenners. Låtene er tøft kvalitetssikret, og selv om vi nå ser mindre til de småpsykedeliske, småprogressive eller bluesbaserte ideene fra tidligere album, er det ingen tvil om at den kompakte hardrock/HM-formelen kler bandet godt. Catch Your Train freser av gårde, og et sultent og frådende band løfter Klaus Meine opp og frem som heavyvokalist. Tøft! Den dempede Walk In Your Park er en gjennomført ballade, og vi aner konturene av et band som skal bli blant de beste i sin sjanger. Fortsatt har de litt substans, eller baller, om du vil. Backstage Queen og Virgin Killer er en mer klassisk rocker, her hører vi tydelig Rolling Stones og Faces-inspirasjon, og på tittelkuttet låter de som et slags høyoktan Led Zeppelin med Deep Purple-riff. Tøft i starten, men i lengste laget på tross av at den fader ut etter drøye 3.40. Bandets store utfordring har ved mange tilfeller vært å fullføre med glans, enten det gjelder et helt album, eller bare en låt. Deres fjerde album er heller ikke uten dødpunkter. Den katastrofale Hell Cat byr på en type rap-metall nesten 20 år før Clawfinger og Rage Against The Machine ”oppfant” sjangeren. Historisk morsomt, men det låter dessverre ikke bra. Crying Days er anonym, mens Polar Nights gir ganske fete assosiasjoner til Alex Harvey Band! (Roth har vokalen på denne). Yellow Raven er poetisk og dempet, ikke ulikt Rainbow på sitt vareste. Likevel er B-siden for usammenhengende og kvalitetsmessig variert, og når ikke opp til buksebretten av den sterke førstesiden.

Oppfølgeralbumet Taken By Force (7/10) åpner med Steamrock Fever, en småtøff hardrocker som dessverre sprekker i refrenget, den bygges opp til noe som aldri kommer. Dessuten er låten (som så mange ganger før) litt for lang. We’ll Burn The Sky er småsjarmerende som softrrockstimuli, og Klaus Meine gjør en god jobb på låta. Det aner meg her at gitaristene kanskje sliter mer enn resten av bandet. Er kruttet i ferd med å ta slutt? Roth lot dette bli siste studioskive, etter sigende fordi han var misfornøyd med bandets mer kompakte og strømlinjeformede retning. Herman Rarebell er på plass som ny trommis, et forhold som skulle strekke seg i nesten 20 år. Rarebell skal ha hatt mye med utforming av tekstene å gjøre på de kommende utgivelsene, da han besatt engelskkunnskaper langt utover hva resten av bandet kunne skilte med. Taken By Forces tredje låt, den fargerike I’ve Got To Be Free representerer en slags sen, 70-talls progmetall som er ganske fascinerende. Noen som husker våre hjemlige undergrunnshelter i Flax? Vi snakker to sider av samme sak. Ganske friskt, og i alle fall ikke helt A4. Når A-sidens siste, The Riot of Your Time gjør seg ferdig med den akustiske introen, slår det meg at mye må ha løsnet for Meine i det vi skriver 1977. I tillegg til at låtmaterialet er overraskende jevnt her, synger Klaus Meine jevnt over tøft albumet igjennom.  Videoer fra denne tiden viser også en frontfigur som har sluppet sine hemninger, utviklet noen småharry men sjarmerende danstrinn, og aldri er redd for å henvende seg direkte til publikum. Gitarinteresserte har en tendens til å våkne når The Sails of Charon åpner side A. Et nydelig, eksotisk gitarriff, med påfølgende sweaps og soloer fra en gitarbrigade i god form. Av mange holdt for å være albumets klart beste kutt, og igjen nærmer Scorpions seg Ritchie Blackmores Rainbow. Det lar vi stå som et udiskutabelt kvalitetsstempel. Den funky I’ts All Right låter annerledes, og er kanskje albumets svakeste. Den mister fasongen midtveis, og blir for ufokusert. En ”filler”. Den obskure, men akk så beintøffe He’s a Woman, She’s A Man er min favoritt fra Taken By Force. Igjen møter vi denne Flax-aktige progressive tilnærmingen. Riffet er blytungt, og refrenget udødelig. Jeg har ikke analysert teksten, men gamle live-klipp avslører at i følge Meines mimikk er mannfolk i dameklær ikke noe du ønsker å oppleve på nært hold (om du da ikke befinner deg foran scenen på en HM-konsert og Spandex-buksene tilhører Scorpions, vel og merke)

Uli Jon Roth forlater Scorpions i 1978. Den doble live-skiva Tokyo Tapes (8/10) setter et verdig punkt for Roth-era Scorpions, og er et godt tidsdokument over et band som fortsatt har mer 70-talls tungrock enn 80-talls heavy i seg. Erstatter ble Mathias Jabs, som med pågangsmot og et mer moderne sound tok fatt på oppgaven som bandets nye gitarist ved innspillingen av Lovedrive (3/10) i 1979. Historien blir likevel litt mer komplisert når lillebror Schenker forlater UFO omtrent samtidig. Plutselig har Scorpions tre gitarister, før Jabs trer til side og igjen gjør Scorpions 2x6 til 2xSchenker. For å gjøre en ikke alt for lang historie kort, så var Michael Schenker uegnet til å følge tempoet og arbeidsmoralen i Scorpions. Det var ikke rom for å være ruset rockestjerne på heltid, så Jabs var raskt tilbake i bandet, Michael Schenker ute. Lovedrive er på mange måter både transformasjonsalbumet og første utgivelse i rekken av ”moderne” Scorpions-utgivelser. Bandet har avsluttet samarbeidet med RCA, og de neste utgivelsene kommer på EMI/Harvest i Europa, og Mercury i USA. Med Roth ute av bandet kan Rudolf Schenker og Klaus Meine fortsette reisen inn mot Heavyrockens største arenaer. Jabs spiller renere, rasker, ryddigere og på mange måter mer melodiøst enn den litt rufsete, men også oppfinnsomme og sjelfulle Roth. Mathias Jabs er et klassisk eksempel på en meget dyktig HM-gitarist, som innenfor sin forholdsvis snevre ramme, er blant sjangerens aller beste. Teknikk og hurtighet betyr så godt som alt i sjangeren, mens kreativitet og egenart er egenskaper det har vist seg å være mindre rom for. I Scorpions nye oppskrift var likevel Jabs akkurat det våpenet de nå trengte.

På Lovedrive låter hele bandet annerledes. Produksjonen er strammere, renere og glattere. Den nitriste Loving You Sunday Morning er et skremmende varsel på hva som skal komme. Det låter bedre i Another Peace of Meat, men låten mangler likevel både riff og en melodiøs ramme til å hevde seg blant tidligere bravader. Always Somwhere er en P4-bestilt ballade, og låter langt utenfor rammene av hva dette nettstedet har myndighet til å beskrive. Coast To Coast er småtøff, men en instrumentallåt av middels kaliber er langt fra å redde førstesiden av bandets sjette studioalbum. Can’t Get Enough låter ikke gærn’t. med tøffe gitarløp og en likandes vokallinje. Den herlige Ted Nugent-aktige driven gjør dette til en fet rumperister av en låt. Mathias Jabs får rikelig av tid til å lire av seg syttentusen gitartoner underveis, ganske sikkert med et stort smil om munnen. More is more. Is There Anybody There er langt utenfor det jeg klarer å like. Jeg har ingen nostalgiske forhold til låta, og da faller den totalt gjennom. Skal du høre på discofisert hardrock, kjøp deg Dynasty-skiva til Kiss fra samme år. Scorpions her er omtrent like sjarmerende som ei jente som tilbyr deg ti kroner for å ta henne på puppen. Milde himmel. Her føler jeg at vi sitter i gjørme til haka, og selv om tittelkuttet ikke er like ille, føler jeg at Scorpions har nådd et imponerende kunstnerisk bunnivå på vei inn mot et nytt tiår. Dette var det store gjennombruddet og det øyeblikket det løsnet kommersielt for Scorpions. Et trist, tysk bevis atter en gang på at massene er villig til å bli ledet mot undergang.

Så sitter de der i den musikalske hengemyra med V-gitarene sine, stadig tynnere i håret, mens pengene renner inn på konto. Egentlig burde vi avsluttet her, for Animal Magnetism (5/10) (med sitt suspekte cover, hva tenkte du på Storm?) gir svært lite til den kresne rock-lytter. Ja, Make It Real har noe fint gitarspill, og Twentieth Century Man har noen fiffige detaljer. Falling In Love funker sikkert på 80-tallsparty og puddelfest, men det er ingen ting av stor musikalsk verdi på albumet. Tvert imot bekrefter det de fleste fordommer folk har mot fenomenet Scorpions. The Zoo og tittelkuttet redder på sett og vis inn albumet på tampen. Med dagens ører låter disse to absolutt OK. Det mest interessante her er likevel hvordan albumets siste låt foregriper grungen med 10-12 år. Her er det helt klart mye som assosierer til Alice In Chains, og låta er tøff så det holder!  I et øyeblikks svakhet har vi igjen troen på Scorpions som bærekraftig band. På denne tiden løsner det for Scorpions i USA, og på et par år går de fra å være oppvarmere for Aerosmith og Ted Nugent, til selv å stå øverst på plakaten, med Iron Maiden som oppvarmere.

Lovedrive er lett å glemme, og heller ikke Animal Magnetism er et viktig album. Vi kunne ha begrenset oss til Roth-era Scorpions, men på bandets åttende studioalbum Blackout (8/10) er det mye som er såpass bra at vi ikke kan unngå å omtale det. Band og bransjefolk har endelig blitt enige om et cover som ser sjangermessig riktig ut, uten at selv uflidde heavyrockere får en vond smak i munnen. Tittelkuttet Blackout er utvilsomt blant de ti feteste Heavy Metal-låtene som noensinne er innspilt, helt på høyden med Breaking The Law, Run To The Hills og Holy Diver. Aldri har Scorpions klart å kombinere melodisk teft og sjangerens potensielle råskap på en bedre måte enn akkurat i Blackout. I Can’t live without you er langt slappere i formen, som Van Halen på en lunken tirsdag. Inn det ene øret, og ut det andre. Jeg husker No One Like You hadde en ganske tøff musikkvideo (fra Alcatraz?), og den typen powerballade funker her, med mye ”riktig” gitarspill. Jeg sa ikke at det var bra, men det funker. Now er en fresk rock-låt, som sparker høyt i alle retninger. Vokalist Meine hadde gjennomgått en relativt omfattende operasjon i hals/svelg-systemet i forkant av Blackout-innspillingen, og det er hyggelig å høre i en låt som Now at operasjonen har vært vellykket og på ingen måte redusert stemmekvaliteten.(Don Dokken var i en periode inne som "øvings-vokalist" på denne tiden). Dynamite henter igjen frem de gode riffene, og Blackout etableres som et vesentlig bedre og tyngre album enn de to forgjengerne. Jeg tror faktisk vi snakker om en aldri så liten bauta innen 80-tallsheavyen, i alle fall om vi skal legge reelle kvaliteter til grunn. Arizona er i overkant glatt, mens China White gir herlig motstand inn i øregangene og gir Led Zeppelin-assosiasjoner for første gang på flere år.

Ved utgangen av 1982 er Scorpions etablert som et hovednavn på Heavy Metal-scenen i både Europa, Asia og Amerika. Vår historie slutter her, og 80-tallets kommersielle triumfferd er antageligvis godt kjent for de fleste. Musikalsk er det i hovedsak arven fra Lovedrive som har vært videreført, og jeg har allerede sagt hva jeg mener om den slags. De siste 15 årene har Scorpions likevel jobbet imponerende hardt for å holde grepet på publikum. Dette har gitt fornyelse i lydbildet og sikre kilder melder om et band som har vært i overraskende god form på deres senere konserter. Nå er imidlertid reisen slutt for Rudolf Schenker & Co. Bandets kommende album Sting In The Tail blir deres siste, og etter et par år med omfattende turnevirksomhet over fem kontinenter er det over og ut. Mer om dette kan du lese på bandets hjemmeside.

 

'