Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Bruce Springsteen – We Shall Overcome / The Seeger Sessions (2006) 10/10

Jeg har aldri vært noen Springsteen-fan. På tross av at en rekke kompiser opp gjennom åra har vært tilnærmet hekta, min yngre bror inkludert, har jeg klart å holde sjefen på armlengdes avstand og vel så det. De 3 albumene med E-street band jeg har stående i samlingen, har så langt kun vært for skams skyld. Muligens har jeg vært gjennom The River en gang, men både Born to Run og Darkness… har stått urørt. Uspilt.

Våren 2006 så jeg et innslag på Kveldsnytt som nærmest fikk meg til å ramle ut av sofaen. Springsteen holdt konsert i Oslo Spektrum, med et repertoar som virket helt vanvittig. I løpet av et par korte minutter ble jeg nødt til å revurdere hele mitt forhold til Bruce. Jeg har alltid vært svak for den litt tøffere delen av folk-sjangeren, og plutselig står The Boss der og lirer av seg noe av den feteste folkrock jeg noensinne har hørt.

Turneen var i forbindelse med slippet av We Shall Overcome, et album basert på den nitti år gamle vise/folk-legende Pete Seegers utstrakte låtformidling. Via fiolinist Soozie Tyrell fra E-Street Band fikk Springsteen samlet et 13 mann sterkt band, han selv inkludert. Feler, trekkspill, banjo, trommer, kontrabass, blåsere, vaskebrett og akustiske gitarer gir en helt annen dimensjon til Bruce Springsteens røffe og kraftige stemme. Det meste av låtmaterialet var tradisjonelle folk-sanger, arrangert i et forrykende tempo med særdeles vellykket utfall.

 

Innspillingen er gjort live i Springsteens stue på gården hjemme i New Jersey. Ingen av musikerne hadde øvd på forhånd, alt materialet ble innøvd og arrangert på opptaksdagen. Det aller meste av stoffet er innspilt i løpet av en dag i 2005 og en i 2006. Det er røft, upolert og svinger farlig godt. 13 låter, hvorav de aller fleste tangerer det meste av up-tempo folkrock du har hørt tidligere. Åpningskuttet Old Dan Tucker er spontant, ubehøvlet og rufsete som bare en liveinnspilling kan være. Jesse James åpner i et toneleie du kunne mistenke å være fra Springsteens  egen katalog, men låten ekspanderer raskt til en irsk-amerikansk danselåt av grovt kaliber. Mrs McGrath er en personlig favoritt fra skiva, stor, seig og med et realt sjømannsrefreng. Stort tøffere enn dette kan ikke Rock bli! Og det uten en eneste elektrisk gitar...

Old Mary Don’t you Weep er nok en innertier, en låt som fikk mye radiospilling ved utgivelsen. Høy allsangfaktor, upåklagelig stødig og fengende. Omtrent midtveis i skiva får vi en liten pustepause, med en liten håndfull låter som absolutt er bra så det holder, men kanskje litt mer på jorda enn de fire første. Eyes on the Prize sniker seg likevel inn i øregangen som et lavmælt, mystisk ørken-epos fra en artist som har mer sjangertroverdighet enn noensinne. Den vakre Shenandoah gir sterke keltiske vibber, og er albumets skjøreste punkt, men funker gjør det her også. Nest siste låt, den nesten hypnotiske Pay Me My Money Down er en favoritt hos mange, med sitt enkle refreng og farlig fengende melodilinje. Mot slutten løftes Pete Seeger frem i lyset med tittellåten, som var en stor Seeger-hit først på 60-tallet.

Jeg skal ikke yppe Springsteen-rørsla til bråk og si at dette er mannens beste plate (husk at han ikke har skrevet en eneste låt selv her), men det er utvilsomt den av mannens utgivelser som har truffet mitt hjerte med størst kraft. Skjebnen ville ha det til at Bruce Springsteen og The Seeger Session Band skulle besøke Oslo igjen i oktober samme år. Jeg hadde aldri trodd at jeg frivillig skulle gå hen og kjøpe en konsertbillet med Bruce Springsteens navn påtrykket.  Her ser dere likevel beviset. Trenger jeg å si at Bruce og bandet innfridde..?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

'