Rocksirkus.com

- Rundreise i god rock siden 2006

Soft Machine

Et realt kick ! Fra tid til annen har jeg en voldsom avhengighet av et bestemt band, som jeg fordøyer både til morgen, middag og kvelds, om og om igjen. Det pussige er at disse bandene har en del fellestrekk. De opererer alle innen flere sjangere, gjerne med mye instrumentale partier, i krysning mellom endeløse jam-partier og suggerende progressiv rytmikk. Jeg har vært gjennom slike perioder med både King Crimson og Motorpsycho. Nå har jeg ramlet inn i en søvnløs psykose hvor The Soft Machine står for soundtracket.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Du kjenner du har abstinenser når du er på jobb, står i dusjen eller prøver og sove. Du har egentlig bare lyst til å dra ned i byens mest tvilsomme strøk, fikle opp noen fillete hundrelapper fra bukselomma, og be den nådeløse dealeren om han ikke kan hjelpe deg med bare en dose til. Please ! Er du sikker på at du ikke har noe liggende på lageret ? Under disken ? Kjenner noen som har noe stående ?

 

Denne uken har det vært det engelske bandet Soft Machine som har regjert stereoanlegget i Vargstadvegen. Startet opp i Canterbury, England i 1966. Det musikalske utgangspunktet var en særegen og svært psykedelisk pop-rock med klare jazz-referanser. Sterkt dominert av trommeslager og vokalist Robert Wyatts sørgmodige og sjarmerende stemme. Soft Machine bestod ved platedebuten i 1968 i tillegg av Mike Ratledge på orgel og Kevin Ayres på gitar. Daevid Allen ( Gong ) hadde vært med å starte bandet, men ble av praktiske årsaker igjen i Frankrike etter en turne før det første albumet ble innspilt.

 

 

Debuten er elsket både i psych og prog-kretser, og står som en bauta innen ny/eksperimentell musikk fra slutten av 60-tallet. Det låter varmt, oppfinnsomt og organisk. Soft Machine hadde en helt egen sound, som de klarte å bevare langt inn på 70-tallet. Dette på tross av at  musikken utviklet seg ganske kraftig. På det selvtitulerte førstealbumet har de et helt klart rock-utgangspunkt, men henter mye i fra både samtidsmusikk, avantgarde-kunst og jazz. Dette pakkes inn i låter som fortsatt har mye av den naive pop-sjarmen vi kjenner fra Syd Barret. Robert Wyatt leker mye med kreative vokalharmonier, og både tekster og låtstrukturer er fargerike og overraskende. Lydmessig er debuten svært sterk, med lag på lag av flotte detaljer, som låter definert og gjennomtenkt. Den låter på mange måter både litt luftigere og lettere enn de påfølgende albumene. Kevin Ayres forlater Soft Machine etter den første LP’en, og gjør en del flotte utgivelser på Harvest utover 70-tallet.

 

Volume 2 fra 1969 er en meget hyggelig oppfølger. Jeg har dyp respekt for band som utvikler seg, men samtidig klarer å gjøre det så elegant at du på et album kan høre klare referanser til både forrige og neste utgivelse. Musikalsk har Soft Machine nå beveget seg noe bort i fra det surrealistiske og psykedeliske, og bort i fra de fleste pop-elementene man kunne finne på deres første album. I stedet har de tatt et steg nærmere jazzen. Fortsatt med sitt særegne sound inntakt, og låtene er som på debuten, ganske korte, fra 1 til 4 minutter. Det er fortsatt vokal på det meste, og helheten er ganske så melodiøs, men likevel utfordrende. 2 har tidvis mye elementer jeg mistenker Gentle Giant for og ha lyttet til, noe som betyr at merkelappen progressiv rock ikke er langt unna. Om du er av de som foretrekker såkalt ”proto-prog”, som fra de store engelske bandene som Genesis og Yes, er nok Soft Machine 2 det albumet som ligger nærmest sjangeren.

 

 

Mange vil rangere deres tredje album, oppfinnsomt nok kallt Third, fra 1970 som deres største øyeblikk. Dette er en dobbel-LP som består av fire lange spor, og er nok et av de første rock-album som byr på låter som opptar en hel LP-side. Åpningen er fem krevende minutter med fusion/frijazz i pling-plong-land, muligens en måte og riste av seg lettvektere på, slik at bare de mest innbitte får bli med videre langs rillene. Etter denne litt tøffe starten åpenbarer det seg et fantastisk landskap i spennende og annerledes rock som lener seg særdeles tungt i mot jazz. Jeg er livredd for å bruke begrepet jazzrock ( det er mye tvilsomt i den skuffen ), men jeg tror du skjønner hva jeg mener. Albumet er nesten fritt for vokal, og baserer seg i stor grad på temaskifter, stemninger som bygges opp og ned, og instrumentale passasjer over ganske så blendende rytmikk. Enten det er saksofoner, orgel, gitar eller fiolin som bærer melodilinjene, så låter det svært riktig og enhetlig. Igjen kommer vi tilbake til det klassiske Soft-soundet, som tidvis får meg til å tro at de har brukt den samme Marshall-forsterkeren, med samme lett forvrengte lyd, til alle soloinstrumentene på deres 3-4 første album. Besetningen er kraftig utvidet på albumet, med et solid lag blåsere, og særlig bør Elton Dean nevnes. Third er et nydelig album, som vokser for hver gjennomhøring. Jeg har tidligere nevnt King Crimson og Motorpsycho, og det er naturlig og igjen trekke inn disse to bandene. Er du komfortabel med deres måte å skrive og fremføre musikk på, er jeg helt sikker på at du vil finne mye glede i Soft Machine Third. Her er det lange, nydelige og progressive låter i grenselandet mellom jazz og rock.

 

Ved innspillingen av Fourth er bandet en kvartett, hvor saksofonist Elton Dean er med i fra forrige album. I tillegg kommer og går en del flere blåsere som gjestemusikere. Nå er Soft Machine et rent instrumentalband, og mye av rock-tilnærmingen forsvant underveis i deres tredje utgivelse. 4 er derfor nesten for ei ren jazz-skive og regne, uten at det trekker i noen negativ retning. Musikalsk sett er den ofte en forlengelse av Third, dog med litt kortere låter, som faktisk er overraskende høylydte og energiske. Både på Third og 4 er Elton Deans saksofon blitt et markant bidrag til bandets sound, og tar mye av plassen som det fuzz-krydrede orgelet hadde på de to første platene. Mike Ratledge gjør stadig mer av jobben på el-piano, og Hopper/Wyatt er høyt og lavt i rytmeseksjonen. Fra tid til annen hopper Soft ut av sitt melodiøse spor, og fråtser i fusion-lignende kaos. Ikke my cup of tea, men det danner effektive kontraster.  4 ble Robert Wyatts siste med Soft Machine, og selv om 4 er et knakende godt album, vil nok de fleste savne den enestående vokalen med sitt melankolske og unike anstrøk.

 

Jeg stopper ved denne fjerde utgivelsen, men ta gjerne turen på egenhånd og utforsk også bandets senere utgivelser. De blir ikke akkurat bedre, men er jevnt over solide album innen annerledes instrumental jazz med mye tyngde.

 

Anbefalte utgivelser:

 

The Soft Machine ( 1968, Probe ) med moving parts cover 350-450 kroner.  Vanlig cover 150-250 kr ( RE fra 1969 ).

 

Volume 2 ( 1969, Probe ) 2-300 kr

 

Third ( 1970, Columbia, dbl ) 200-300 kr

 

Fourth ( 1971, Columbia ) 130-200 kr

 

Pris baseres på amerikanske originalpressinger i EX stand. Alle utenom den første finnes ( korriger meg om jeg tar feil ! ) også i engelske pressinger, men går høyere i pris. I tillegg finnes det flere ny-pressinger fra de siste årene.

 

'